Rystende. Kvalmende.

Sjelden er en boktittel mer presis enn i Tore Sandbergs sobre beretning om Fritz Moen: Overgrepet.

Ny Tid
Ny Tids arkiv av artikler, skrevet av diverse skribenter. (Se nederst i artikkelen, evt kontakt oss for skribent).
[justismord] «Hun har gitt meg et speilegg,» svarte Fritz Yngvar Moen på spørsmål om hva han hadde fått av moren sin i livet. Ikke noe mer, ikke noe mindre. Et speilegg. Moens historie er nettopp så trist. Journalist Tore Sandbergs bok om Moen er så trist. Ikke bare på Moens vegne, men på rettsstaten Norges vegne. Saken hans er uten «sidestykke i den vestlige verden i fredstid», skriver Sandberg. 6720 dager satt han fengslet, store deler av straffen under de kummerligste forhold. I 18 og et halvt år ble han stuet bort, enda flere av politifolkene som bidro til å få ham dømt innerst inne trolig visste at han ikke var drapsmannen. Det er opprørende og stundom helt for jævlig å lese boka. Jeg har grått flere ganger.

Det meste har vært sagt og skrevet om Moen-sakene. Jeg er ikke i stand til å si hvor mye nytt som egentlig kommer fram i Tore Sandbergs bok. Men det som kommer fram er uansett så grunnleggende sjokkerende at boka burde bli allmennlesning i Norge.

Lagelig for hugg

Fritz Yngvar Moen hadde ikke en sjanse i livet: «Tyskerunge». Døv, med store talevansker. Han ble tidlig satt bort av moren Betzy, og vokste opp på ulike institusjoner rundt om i landet. Alltid alene. Misforstått og hundset med. Han stod så altfor lagelig for hugg. Tore Sandberg skriver nøkternt og avmålt om Moens sørgelige og ensomme oppvekst. Han tillater seg sjelden å smøre på med sentimentale adjektiver. Likevel er det vanskelig, som forelder – ja, som menneske – å holde tårene (og sinnet) tilbake når Sandberg skriver om konfirmanten Moen, som mens de andre i kullet omringes og omfavnes av foreldre og slektninger, må sitte alene på kirketrappen uten noen å dele opplevelsen med.

Det fantes personer som tok seg av ham. En av dem, Solveig Askjem, er en av bokas heltinner. Det er flere av dem. Sterke kvinner (og noen menn) som prøvde å gi den ensomme Moen varme og omtenksomhet. Askjem forsøkte å få til en forsoning med moren, men den fattige Betzy klarte ikke å gi gutten sin noe annet enn et speilegg. Morens svik er likevel ikke det som opprører mest i denne historien. En skal ikke undervurdere det voldsomme presset unge, ofte ressurssvake kvinner ble satt under fra storsamfunnet i dagene etter at tyskerne kapitulerte. Nei, i denne fortellingen er virkelig «society to blame», for å ta tilbake klisjeen.

«Tilståelser»

I andre halvdel av 1970-årene ble Trondheim og resten av nasjonen rystet av to særdeles brutale seksualdrap. Sigrid Heggheim og Torunn Finstad ble begge voldtatt og drept. To lignende saker med ett års mellomrom. Folk var redde, og kravet var unisont: Overgriperen, drapsmannen, måtte tas. Helst så raskt som mulig.

Ad omveier kom den kjærlighetshungrige og seksuelt frustrerte Fritz Moen i politiets søkelys, og, som Sandberg dokumenterer på framifrå vis, operasjon «få terrenget til å passe med kartet» ble satt i gang med full kraft. Vitner ble oversett, tekniske bevis «glemt», og avhørene var under enhver kritikk, viser Sandberg. Da en sterkt forvirret Moen «tilsto» drapet på Torunn Finstad, var det et resultat av noe som i beste fall kan kalles misforståelser.

Og sannelig: Moen ble etter et par år også linket opp mot det stadig uløste Sigrid-drapet. Dette til tross for at han både hadde alibi og at en annen manns sæd og blodtype vitterlig ble funnet på den drepte kvinnen. Igjen «tilsto» Moen, iallfall ifølge døvetolkene som knapt var på høyde med situasjonen. Da retten pånytt dømmer Moen for drap, sier hans forsvarer Olav Hestenes: «For første gang i skranken tillater jeg meg å si det er begått justismord.»

Rettferdighet til slutt

I 18 og et halvt år satt altså den nær døvstumme (en betegnelse han selv tok kraftig avstand fra) og delvis lammede Fritz Moen i fengsel for to drap han ikke hadde begått. Tore Sandberg skriver ikke mye om disse beksvarte årene i Moens liv. Og det er kanskje ikke så mye å fortelle om. Samfunnet låste ham inne, holdt ham på trygg avstand til borgerligheten. Da han slapp ut var han stadig underlagt «sikring», og mens hedersmannen Tore Sandberg med iherdig innstilling forsøkte å få gjenopptatt saken, kunne Moen knapt bevege seg utenfor et gitt område rundt der han bodde.

Det tok tid å få sakene opp igjen. På nytt opplevde Fritz Moen overgrep fra den norske statens side. Treghet i systemet? Bevisst trenering? Klassejuss? Sigrid-saken ble etter hvert gjenopptatt og frifinnelsesøyeblikket er allerede legendarisk: Vi husker alle den gråtende Fritz Moen motta beskjeden med sin nære venn og støttespiller Tore Sandberg ved sin side. «Fritz har aldri opplevd noe større,» skriver forfatteren. Et halvt år etter døde Fritz. Han sovnet inn foran tv-en i sin lille leilighet ved Conrad Svendsens senter, som ligger så vakkert til på Nordstrandplatået med utsikt over Bunnefjorden. Han fikk aldri oppleve at en annen mann tilsto begge drapene (ikke ukontroversielle tilståelser, men dog) og at han selv også tilslutt ble frikjent for Torunn-drapet.

Lærdommen

En forstandig og rakrygget justisminister Knut Storberget satte i fjor ned et eget granskingsutvalg for å vurdere Moen-sakene. Tidligere i år kom utvalget fram til at lærdommen fra overgrepet mot Fritz Moen må være at politiet og påtalemyndighet må etterleve objektivitetsprinsippet, at de sakkyndige må opptre objektivt og tilstrekkelig grundig, og kanskje viktigst: at beviskravet om at tvil skal komme tiltalte til gode, må følges både av påtalemyndigheten og domstolen.

Selv har Tore Sandberg allerede anmeldt de tre høyesterettsdommerne som avviste gjenopptakelse av Torunn-saken til Odelstinget, for en vurdering om disse skal stilles for Riksrett. Flere anmeldelser kommer også som følge av denne boka. Sandberg navngir alle de som bidro til at Moen fikk frarøvet 6720 dager av sitt liv. Bra.

---
DEL