Rydd mindre – pul mer

En helt essensiell mammabok.

Ny Tid
Ny Tids arkiv av artikler, skrevet av diverse skribenter. (Se nederst i artikkelen, evt kontakt oss for skribent).
[mødre] Det er ikke akkurat mangel på mammabøker. En velassortert bokhandel med respekt for sine kunder bør kunne tilby et helt lite fjell av bøker om barn i mager og mager med barn i, samt en middels stor landsby av selvhjelpsguider til hva du gjør før, under og etter barn-i-mage-tilstanden.

I tillegg finnes et stadig økende antall nettsider med mor-og-barn-vennlig innhold, der kommende mødre kan lese om og debattere alt fra siste skrik innen barnevogndesign til om det er tøy- eller papirbleier som holder på vassent innhold best, samt bli oppdatert på absolutt siste nytt innen krybbedødsforskning. Problemet til norske gravide kvinner er sjelden at de er underinformert, snarere tvert imot.

Vakkert og latterbrølende

Midt i informasjonsoverfloden har Store Studio-venninnene og tobarnsmødrene Anne Lindmo og Helle Vaagland slengt ut det som ved første øyekast kan ligne en pludrende munter sånn-er-det-egentlig-bok om det å bli mamma i vår urbaniserte, karrierejagede, tidsklemte tid. Lindmo og Vaagland bytter på å skrive korte, direkte, ettertenksomme, vakre, iblant latterbrølende kapitler om kvelende kvalme, om fest uten fyll, om nødvendigheten av babysnørrsugere. Om de uunngåelige ulikhetene, om biologiens gjennomtrengende urettferdighet. Om å skulle være et likestilt foreldreteam på fødselsslagmarken når den ene ligger trygt, men vettskremt, i skyttergraven og ser på mens den andre blir hardt rammet av en kanonkule.

Både Lindmo og Vaagland skriver oppmuntrende godt, her er språk og vendinger egnet til å lirke fram smilet hos selv den morgentrøtteste karriereforbigåtte alenemor. Andre ganger trår de til med beskrivelser som kan gjøre en hardbarka trebarnsmamma stum. Lindmos fødselsberetning overgår det meste i så måte, der hun beskriver den overveldende fødselskampen som «å snu Glomma i flom», som å løfte kampestein og sy korssting på en gang. Mer presist kan det nesten ikke skrives. Før hun igjen inviterer til gapskratt et par kapitler senere i talen til alle medvirkende sykehuspersonell og jordmødre med tittelen: «Hånda i været den som har vært inni meg».

Tydelig budskap

Det som skiller Lindmo og Vaaglands bok fra resten av mammalitteraturen, er det tydelige budskapet. Ikke at de serverer oss en oppskrift på instant babylykke, eller forklarer at meningen med livet blir bekreftet først når man får barn. Leseren sitter ikke igjen med et eneste godt råd om verken svangerskapskvalme, amming eller bleieskift, ikke en bokstav om hvordan gjenopprette et fornuftig sexliv eller metoder for å få ungen til å sove.

Likevel er det få bøker som er like lett å anbefale en kommende mamma som denne. Først og fremst på grunn av ærligheten. Lindmo og Vaagland blottstiller seg i all sin uperfekte sjarme, i alle sine hangups, fobier og tilkortkommenhet, men insisterer samtidig på uforbeholden støtte til å være den mammaen de er. Til å ignorere legens formaninger om kalorifattig kosthold og spise potetgull med gullren samvittighet om det er det som holder kvalmen i sjakk. Til å gi ammeforkjemper Gro Nylander en på tygga og la en skrubbsulten unge spise grøt før han er rundet halvåret. Og til å tale helsevesenet midt imot og påpeke at pasienthotell med masse tid alene med barnet ikke nødvendigvis åpenbarer seg som veien til lykke for en vettskremt, hormonforvirret førstegangsmor.

Lindmo og Vaagland har gitt opp jakten på supermamma, gått i dekning for stormen av forbud og formaninger, og i stedet innsett at de faktisk er bra nok som de er. At samfunnets forventninger om altoverskyggende babylykke kanskje er noe overdrevet. Og at de ikke trenger å bære ansvaret for familielykken alene. Deretter bestemte de seg for å «fortelle akkurat hvor fælt og fantastisk det har vært å lære alt dette».

Mamma-manifestet

Men det er først på nest siste side at Heia mamma! til fulle avslører sitt egentlige prosjekt: Et mamma-manifest. 14 punkter med vekselvis løfter og krav, fra to av landets moderne mammaer som nekter å la seg herse med av gammeldagse jordmødre eller virkelighetsfjerne fagfolk. Blant punktene er: «Vi krever retten til å bli svære i fred.» «Vi nekter å la oss stresse av det nasjonale ammepresset. Det er opp til enhver hvor lenge de vil holde puppen i virksomhet.» «Vi vil dele mer av permisjonstiden med mann eller partner.» «Vi lover å rydde mindre og pule mer.»

Akkurat det siste der vil nok gå rett hjem hos eventuelle mannlige lesere. Forhåpentlig også hos de kvinnelige. Så hadde kanskje skilsmissestatistikken gått ned, og fødselstallene opp.

Trenger vi så et mamma-manifest? Trenger vi et opprop om menneskets mest naturlige funksjon? Helt klart. I en tid der «yummy mummy» er blitt et begrep, der tidsklemt er ensbetydende med vellykket og plastbestikk versus sølvtøy-debatten herjer på mammanettsidene, trenger vi to damer med bein i nesa og føttene på jorda, som kan gi oss et kart som stemmer med terrenget. Det burde nesten blitt trykket med stiplet linje og en liten saks i margen: Klipp ut og heng opp. På alle landets helsestasjoner, legekontorer, fødestuer og barselavdelinger. Ut med Fedon Lindberg og Gro Nylander, inn med Anne Lindmo og Helle Vaagland. Lag plakater, rop slagord, gå i demonstrasjonstog. Mamma-manifestet er det beste som har skjedd på manifest-fronten siden Marx.

Det er en umulig oppgave å anbefale alle kommende mødre å ligge unna alle kommende-mødre-bøker, selv om jeg som trebarnsmamma har fryktelig lyst. Mange finner stor glede og trøst i å engasjere seg i stelleborddebatter og bli fortalt hva de skal mene om fullamming og soverutiner. Vil du derimot lese en mammabok det er mulig å bli klokere av, en bok som skiller bæsj fra peanøttsmør (for å si det med Lindmo, som i et uoppmerksomt sekund i babytilværelsen hadde problemer med akkurat det), da er det foreløpig bare denne som duger.

Anmeldt av Marit O. Bromark, mamma til tre

---
DEL

Legg igjen et svar