Rwandas ro etter stormen

Inkontanyi av Christophe Cotteret er en dyptpløyende og detaljrik film om bakgrunnen for den interne konflikten i Rwanda – fra vestlig kolonitid og frem til i dag.

Wieczorek er kritiker bosatt i Paris.

Inkontanyi

Christophe Cotteret

Belgia/Frankrike

Regissør Christophe Cotteret har gjort grundig research i forbindelse med Inkontanyi, hvor han forsøker å belyse kompleksiteten i Rwandas nyere historie. Filmen hadde verdenspremiere på DOK Leipzig-festivalen og inviterte publikum til dyptpløyende refleksjoner rundt begrensningene og mulighetene til politiske systemer, inkludert de såkalt demokratiske. Å forstå «uten forkortelser», som Cotteret kaller det, betyr å vende blikket tilbake til midten av forrige århundre – til Belgias kolonisering av Rwanda og kolonistenes tvetydige «splitt og hersk»-strategi – som markerer startpunktet for alle påfølgende katastrofer hvor diskriminering basert på etnisitet bevisst har blitt brukt for å nå ulike politiske mål.

Å presentere komplekse realiteter på bakken innebærer også å gå i dybden på politiske, kulturelle og militære strømninger i regionen, som panafrikanismen, og bakgrunnen for kravet om frihet fra vestlig innflytelse. Panafrikanismens fremste talsperson er Paul Kagame – Rwandas nåværende president.

Folkemord. I «klassisk» dokumentarstil kombinerer Cotteret historiske klipp med nytt materiale, blant annet intervjuer med nøkkelaktører (inkludert belgiske og franske) og lokale vitner som forteller om grusomhetene som har utspilt seg på stedet. Inkotanyi er ytterst informativ i sin rekonstruksjon av det største folkemordet i menneskenes historie. Et prosjekt som dette tar tid: to timer og seks minutter, om man er nøyaktig. Men den tiden går fort når du sitter i kinosalen.

Prinsippet var: ingen straffrihet, ingen hevn, ingen nåde, ingen bønn om tilgivelse.

Det kastes lys over bakgrunnen for og opptakten til det mest effektive drapsmaskineriet verden har sett. I løpet av 100 dager, mellom april og juli 1994, ble en million tutsier drept – stort sett av hutu-ekstremister, men med aktiv støtte fra hutu-befolkningen, som ble utstyrt med 500 000 macheter innkjøpt fra Kina. Cotteret gir oss en fortelling om kontinuerlige feilgrep, misforståelser og manipulasjon fra Belgias og Frankrikes regjeringer – historisk sett de mest innflytelsesrike utenlandske maktene i Rwanda.

Den røde tråden. Den røde tråden i Cotterets narrativ er et langt intervju med Paul Kagame, som har politiske holdninger Vesten er kritiske til. Han hevder at: «Vi trenger ikke å bli opplyst … Ingen har rett til å forakte oss.» Mens Kagame erklærer dette, viser Cotterets kamera at soldatene og de sivile tilhørerne synger og danser.

Paul Kagame entret rampelyset som lederfigur for Inkotanyi – en politisk militær bevegelse, grunnlagt i 1987, med det offisielle navnet Rwandan Patriotic Front (RPF) – som satte en stopper for folkemordet på tutsiene. I dag er han en svært hemmelighetsfull og kontroversiell president. Cotteret måtte vente i to år før han ble innvilget et intervju.

Den første bølgen med massakrering av tutsiene, som da satt med makten, utspilte seg i 1959. 20 000 tutsier ble drept. Vatikanet og ordenen De hvite fedrene støttet denne «sosiale revolusjonen». I virkeligheten var det en organisert sosial hevn for den påståtte undertrykkelsen av hutuene. Tutsiene ble tvunget ut av landet i nærmere tre tiår, og var flyktninger i ulike naboland, mange endte opp i Uganda. Cotteret følger eksilet deres i detalj.

De franske og belgiske regjeringene handlet først etter at Inkotanyis militære aksjoner begynte å lykkes. Etter en diplomatisk dragkamp ble tutsiene tilbudt nøkkelposisjoner i Rwandas nyetablerte regjering, og i militæret. Flyktningene vendte tilbake, bare for å bli ofre for et nytt utbrudd av vold i starten av 1994, etter at Rwandas moderate hutu-president ble myrdet da han var på vei for å undertegne en avtale som skulle hindre hutu-ekstremisme.

Resten er en historie vi kjenner. Det er verdt å merke seg at belgiske styrker, idet de selv evakuerte Rwanda, bevisst unnlot å beskytte en gruppe tutsier som åpenbart var dødsdømt, i nærheten av flyplassen.

Først etter at 75 prosent av tutsi-befolkningen var utryddet, og etter at Inkotanyi med våpenmakt tvang hutu-regjeringen til grensen mot Zaïre, innså den franske regjeringen at deres allierte hadde tapt kampen, og iverksatte «Opération Turquoise» i juni 1994. Det påståtte humanitære målet var å gi beskyttelse og sikkerhet til de hjemløse. Prosjektet hastet: det «var spørsmål om timer», ifølge president Mitterrand. Imidlertid bekrefter tidligere franske militære, foran Cotterets kamera, at tutsi-befolkningen ikke fikk beskyttelse – de franske styrkenes egentlige mål var å finne soldatene deres.

Rettferdig samfunn. Nøkkelspørsmålet var: Hvordan skulle voldsspiralen stoppes? Kagames svar var «med strenge straffer»: ethvert hevndrap – også de utført av tutsi-soldater – ble straffet med døden. Cotteret spør om det ikke finnes andre veier enn den såkalte terrorpolitikken? Terroren ble ledsaget av forsøk på forsoning. På hver ås i Rwanda ble lokale Gacaca-domstoler («frihet blant gresset») opprettet og satt i aktivitet av folket selv. Amnesti ville bare bety straffrihet. Rundt to millioner mennesker ble dømt. Prinsippet var: ingen straffrihet, ingen hevn, ingen nåde, ingen bønn om tilgivelse.

Lederne for folkemordet hadde stort sett flyktet til andre land, men ble etter hvert arrestert og rettsforfulgt i internasjonale domstoler. Disse sakene var preget av straffeforhandlinger, og manipulasjon av vitner – som hadde blitt utsatt for overgrepene og terroren – var vanlig. De rettslige forsvarerne av disse lederne mottok betydelige ressurser fra FN.

I dag er rasisme ikke bare en mening eller holdning, men en forbrytelse, ifølge den offisielle politiske linjen i Rwanda.

Stabilitet. Kvinnene vasker fremdeles tusenvis av menneskebein i det rwandiske landskapet. Det er i dag innlysende at all vestlig intervensjon opp gjennom historien har vært mislykket og gjort ubotelig skade. Kagames tilbakevending til den panafrikanske modellen er mer enn forståelig. Populariteten hans er åpenbar. Rwanda er i dag et relativt stabilt og trygt land, mens kaos og etniske massakrer preger nabolandene.

Cotteret advarer mot «Vestens forhastede konklusjoner» og å stemple Rwanda som et diktatur. Det hersker ingen tvil om at det er sterke autoritære tendenser i landet. For eksempel er mediene strengt overvåket, men dette kan forklares med at de spilte en ødeleggende rolle i fortiden. Folk som bruker «etnisk retorikk», blir fengslet umiddelbart. I dag er rasisme ikke bare en mening eller holdning, men en forbrytelse, ifølge den offisielle politiske linjen i Rwanda.

Den dominerende oppfatningen er at sosial vekst og likeverd er det beste midlet til å sikre fred: Kvinner er representert i parlamentet, barn har tilgang på utdanning og helsetjenester. Enkelte beklager tilbakekomsten av en sterk tutsi-minoritet. Andre mener at Rwanda legger grunnlaget for en post-etnisk æra, hvor alle er like for loven.

Det er viktig å ha kjennskap til hvordan politiske opponenter blir behandlet i dag, særlig inne i fengslene. Med andre ord: Det er viktig å vite hvorvidt statlige institusjoner torturerer sine meningsmotstandere. Cotteret berører ikke dette temaet i Inkotanyi. Isteden gir han oss en imponerende mengde informasjon om afrikanske utfordringer, og peker på at det ikke er formålstjenlig med raske fordømmelser ut fra Vestlig perspektiv.

Inkotanyi ble tildelt hovedprisen for dokumentarfilm ved
Signos da Noite-festivalen i Lisboa. 

---
DEL