Russlands zombie-søvn

Mens dere i Norge 7. oktober markerer Anna Politkovskajas dødsdag, glemmes hun her i Russland.

Ny Tid

Ny Tids arkiv av artikler, skrevet av diverse skribenter.
(Se nederst i artikkelen, evt kontakt oss for skribent).

[vladimir, russland] I forrige uke reiste jeg til en liten provinsby som heter Kovrov for å besøke en venninne som feiret fødselsdagen.

Der var det ingeniører, regnskapsførere, arbeidere, håndverkere – utbredte yrkesgrupper i Russland. Som journalist interesserte det meg hva de mente om det som skjer i landet. Svarene overrasket ikke: «Putin? Og hva bra har han gjort i løpet av de sju åra han har sittet ved makten? Ingenting! Det blir dyrere å leve for hver dag. Hva skal vi gjøre? Vi bryr oss ikke om å stemme. Politikerne prater, og når de kommer til makten, grafser de bare til seg selv.»

Folk vil ikke snakke om politikk. Hvordan skulle de forresten ha diskutert noe som de ikke får informasjon om? Fjernsynet er som i sovjettida, der forteller de eventyr. I avisene er det enten taushet eller bestilte artikler. Folk har vent seg av med å kjøpe aviser. Jeg fordømmer dem ikke: I dag byr det også meg imot å lese russiske aviser.

Det er lenge siden mine landsmenn sluttet å tro at de kunne forandre verden. De har slått egne sirkler rundt seg selv og vil ikke gå utenfor dem. Innenfor er deres private interesser: Hjemmet, jobben, turer på hytta – og hyppige fyllekuler.

Jeg har inntrykk av at landet har sunket ned i en letargisk, dødlignende søvn. Som psykologene kunne ha sagt: En naturlig beskyttelsesreaksjon hos organismer som stadig utsettes for stress.

– Du reiser jo rundt om i landet og i verden, sa en håndverker som heter Aleksej.

– Selv har jeg ikke en gang vært i kommunesenteret på 20 år. Men jeg klager ikke. Kona klager over at det ikke er varmt vann og at prisene stiger. Jeg prøver å overse det. Jeg har nok til en flaske, det er greit. Jeg og mine små gleder.

– Hvilke da, for eksempel, foruten vodka, spør jeg interessert.

– Jeg er med i en klubb for hang-glidere. Det er ikke så lenge siden en fyr hos oss slo seg i hjel.

– Ja visst, små gleder …

Etter hvert spurte fødselsdagsgjestene meg om jobben min, hva jeg har sett og hvor jeg har vært. De så på meg som om jeg var en tropisk sommerfugl som tilfeldigvis hadde landet her hos dem. Jeg fortalte at det på den internasjonale konferansen i Oslo (Fritt Ord-arrangementet 21. juni, red. anm.) gjorde dypt inntrykk på meg hvor godt de vestlige spesialistene kjente livet i Russland. Innbyggerne i Vesten er oppbrakte over at friheten krymper og at levestandarden synker.

Jeg fortalte hvordan verden reagerte da journalisten Anna Politkovskaja ble myrdet: Hundre tusener av mennesker gikk ut på gatene i vestlige byer, tente lys for henne og gråt, som om det var en nær venn de hadde mistet. Til denne dag sørger de over henne, skriver om henne, utgir hennes artikler og bøker. Og ikke nok med det: De snakker om de russiske journalistenes vanskelige situasjon og tilbyr all den hjelpen de kan gi.

Mens jeg snakket, så jeg av ansiktsuttrykket til noen av mine samtalepartnere at de ikke visste hvem Politkovskaja var. Mer korrekt: De fleste hadde hørt om henne, men ingen av de tilstedeværende hadde noen gang lest hennes artikler.

I Russland vekker ikke drap på journalister stor offentlig reaksjon. Til og med etter mordet på Politkovskaja var det stort sett menneskerettighetsforkjempere som demonstrerte. Det overraskende er at mine journalistkolleger var mest likegyldige. I Vladimir er det 450.000 innbyggere, til minnemøtet for Politkovskaja kom det et halvt hundre mennesker, av dem bare 15 journalister. Slik var det over hele landet.

Vil noen gang mitt folk våkne opp fra sin dødlignende søvn? På kort sikt er jeg meget pessimistisk.

Natalia Novozhilova er journalist i avisa Tomiks. 21. juni ble hun tildelt den russiske ytringsfrihetsprisen av Fritt Ord. Hun skriver eksklusivt for Ny Tid.

Oversatt av Peter Normann Waage og Irina Waage

---
DEL