Den fremste grunnen til Vladimir Putins popularitet er at han ikke er Boris Jeltsin. Under Jeltsins styre i 1990-årenes Russland gikk den gjennomsnittlige levealderen for menn ned med sju år, brutto nasjonalprodukt sank med 40 prosent, statens maktmonopol gikk i oppløsning til fordel for mafia og oligarker, og innbyggerne mistet sin nasjonale stolthet og ideologiske tilhørighet. «Ser man bort fra store hungerkatastrofer, pest og krig, har aldri så mange mistet så mye på så kort tid», skriver Naomi Klein i Sjokkdoktrinen.
Ydmykelse
Under et besøk i en russisk landsby i 2008 ble jeg fortalt en historie om de lokale arbeiderne i 1990-årene. Hjørnesteinsbedriften var en toalettpapirfabrikk. I lange perioder fikk ikke arbeiderne utbetalt lønn, men fikk i stedet utbetalinger i form av toalettruller, som de måtte stille seg opp langs veien og forsøke å selge til forbipasserende på fritiden. Hvilken ydmykelse for arbeiderne som nylig hadde vært innbyggere i verdens nest mektigste supermakt!
Putins løsning på disse problemene var å strømlinje makthierarkiet under presidentmakten, det han kalte for «maktens vertikal». I NUPI-rapporten The Russian Political System in Transition: Scenarios for Power Transfer skriver Ekaterina Schulmann at de enorme sosiale ulikhetene ble videreført, men at staten tok større kontroll over olje- og gassindustrien og krevde politisk lojalitet fra de tidligere så selvstendige oligarkene. Hun påpeker at lønninger og levealder økte for folk flest, og at den nasjonale stoltheten ble gjenreist gjennom dyrking av Russlands historie og en mer selvhevdende utenrikspolitikk.
Hva skjer når Putin går av med pensjon og den russiske bjørnen mister sitt hode?
Likevel: Nå ser det ut til at det som gjorde at Putins system fungerte for en tid, kommer tilbake og biter ham i halen. Rammet av den fallende oljeprisen og vestlige sanksjoner valgte han å øke pensjonsalderen med fem år, en avgjørelse som var svært upopulær. Viktigere er det at Putins Russland er bygd opp på et makthierarki der presidentens personlige autoritet er det som i siste instans holder stridende elitefraksjoner i sjakk, opprettholder folkets lojalitet og får systemet til å fungere. Hva kommer til å skje den dagen Putin selv går av med pensjon og den russiske bjørnen mister sitt hode?
Maktvakuumet
I NUPI-rapporten gjør Schulmann en analyse av hvordan den russiske eliten forbereder seg på et maktskifte når Putin er ferdig med sin nåværende presidentperiode i 2024. Når eliten er livredd for å miste Putin, skyldes det ifølge Schulmann tre faktorer: Eliten stoler på at han ivaretar Russlands interesser i utlandet, og gjennom sin personlige popularitet innenlands bidrar han til å legitimere de andre maktinstitusjonene – som enten er ukjent for eller mislikt av befolkningen. Sist, men ikke minst, er det Putins rolle i toppen av hierarkiet som bidrar til å håndtere den stadig skjulte maktkampen mellom ulike eliter og institusjoner slik at ingen av dem oppnår fullstendig makt over de andre. Fjerner man den regulerende instansen på toppen, vil den skjulte maktkampen kunne bli erstattet av åpen strid – og enten større maktkonsentrasjon hos en mindre del av eliten, eller kaos.
Et tilleggsproblem for eliten er at legitimiteten deres er synkende blant vanlige folk.
En mulig løsning er å fjerne grunnlovens begrensninger som sier at en president bare kan sitte i to etterfølgende perioder. Schulmann mener imidlertid at det vil stride mot den konservative russiske ledelsens forsøk på å gi systemet en legitim overbygning ved formelt å følge de konstitusjonelle, demokratiske begrensningene. I tillegg, vil jeg tro, er den russiske ledelsen historisk bevisst nok til ikke å ville havne i situasjonen som preget Sovjetunionen på begynnelsen av 1980-årene: at statsleder etter statsleder satt helt til de døde av alderdom. Det var et pinlig skue og tegn på svakhet med de raskt etterfølgende Leonid Bresjnev (død 1982), Jurij Andropov (død 1984) og Konstantin Tsjernenko (død 1985).
Et tilleggsproblem for eliten er at legitimiteten deres er synkende blant vanlige folk. Den økonomiske stagnasjonen og hevingen av pensjonsalderen har ført til at stadig færre støtter opp om det herskende partiet Det Forente Russland. Dessverre ser det ut til at den folkelige misnøyen gir seg mer utslag i apati enn i engasjement – i alle fall enn så lenge.
Schulmann konkluderer med at den mest naturlige løsningen post-Putin er å utvide makten til én eller flere eksisterende institusjoner slik at man får en form for kollektivt lederskap. Det ville nok utvilsomt være det klokeste, om målet er å bevare stabiliteten. Dette ble forsøkt i Sovjetunionen etter at dets tidligere ledere Vladimir Lenin og Josef Stalin døde på sin post. Det gikk likevel ikke lang tid før den kollektive ledelsen brøt sammen i interne maktkamper som førte til at henholdsvis Stalin og Nikita Khrusjtsjov konsoliderte makten i egne hender.
Splittelser
I en artikkel i The Moscow Times 22. februar 2019 skriver Tatiana Stanovaja om hvordan diskusjonen om hva som vil skje etter 2024, allerede har ført til alvorlige splittelser blant den russiske eliten. Ifølge Stanovaja har det i sosiale medier kommet harde anonyme angrep på Putins pressetalsmann Dmitrij Peskov som kan spores tilbake til andre deler av den russiske administrasjonen. Angrepene tolkes som en «straff» for at Peskov i en uttalelse unnlot å ta stilling til skyldspørsmålet i saken til parlamentsmedlemmet Rauf Arasjukov. Arasjukov ble arrestert midt under en sesjon i parlamentet i januar, anklaget for et politisk drap begått i 2010. Dette skjedde parallelt med at Arasjukovs far, Raul, ble arrestert etter mistanke om underslag fra gasselskapet han administrerte. Stanovaja tolker angrepene på Peskov som ledd i en intern maktkamp for å fjerne alle som kan tenkes å forsvare familien Arasjukovs rolle i maktpyramiden.
Stanovaja nevner en rekke andre eksempler på at maktvertikalen er i ferd med å rakne i sømmene – og erstattes av åpen maktkamp – som det er vanskelig for en utlending å vurdere. Men situasjonen er tydeligvis alvorlig nok til at presidentrådgiver og ideolog Vladislav Surkov tok seg tid til å skrive en lengre artikkel i Nezavisimaya Gazeta 2. februar der han forsikrer at «putinismen er framtidens ideologi», og at Putins statssystem kommer til å vare – ikke bare i årevis, men i flere tiår, antakelig for resten av århundret. Disse beroligelsene bør være nok til å gjøre hvem som helst nervøs. Som salig Bertolt Brecht sa det: «Når politikerne snakker om fred, vet vanlige folk at krig er på vei.»
