Russlands nye verdenslogikk

Putin har han den russiske befolkningen med seg når han bryter båndene med Vesten. «Krim er vårt!» roper russiske borgere. Russland minner mer og mer om Tyskland i 1930-årene.

TOPSHOTS TOPSHOTS Russia's President Vladimir Putin arrives for the G20 Summit in Brisbane on November 15
Ny Tid
Ny Tids arkiv av artikler, skrevet av diverse skribenter. (Se nederst i artikkelen, evt kontakt oss for skribent).

Moskva, Russland. For første gang i sin presidentkarriere var Vladimir Putin den første til å reise fra et så viktig møte som G20-toppmøtet i Brisbane, Australia. Han fløy av gårde uten å ta del i de endelige diskusjonene om verdens utfordringer eller å skrive under på noen dokumenter som helst.

Allerede dagen før hadde presidentens pressesekretær Dimitrij Pesjkov spredt informasjon til vestlige medier om at Putin nektet å akseptere «en kald mottakelse», og rykter om dette havnet raskt tilbake i Russland. Imidlertid dukket Putin opp på en pressekonferanse tidlig om morgenen dagen etter og kunngjorde at han ville dra til Moskva «for å få seg litt søvn før jobb på mandag».

Men deltakelse på toppmøter er jo akkurat det som er presidenters jobb. Putins demonstrativt tidlige avreise vitner om at Russlands president ikke lenger tar sine utenrikspolitiske forpliktelser på alvor.

Det er viktig å merke seg at dette toppmøtet var ekstra viktig for Russlands del. Verdenssamfunnets press mot Putin begynner sakte men sikkert å merkes. Det begynte etter annekteringen av Krimhalvøya med at Russland ble meldt ut av G8.

Så fulgte første runde med relativt myke sanksjoner. Putin ble flere ganger gitt muligheten til å tenke seg om, ta et skritt tilbake, begynne å spille etter reglene.

Mørk sommer

I løpet av sommeren ble det imidlertid åpenbart at Russland hadde begynt en taktikk med skjult væpnet aggresjon i det østlige Ukraina. Penger, våpen, frivillige, og til slutt avdelinger av regulære russiske styrker krysset den delen av grensen som ikke var kontrollert av Kiev. Russland hadde som mål å etablere en landkorridor til det annekterte Krim, fordi det er vanskelig å beholde kontrollen over halvøya uten landforbindelse.

Som resultat av den russiske innblandingen har over 4000 ukrainske soldater mistet livet. Og de fortsetter å dø. Ingen har tellingen på de sivile ofrene. Av flyktninger er det titusener.

I juli greide opprørerne ved hjelp av et sovjetisk-bygd luftvernsystem å skyte en rakett inn i et sivilt fly, Malaysia Airlines MH-17. 298 mennesker omkom. Russland nekter for å ha noe ansvar for tragedien, men det er Russland som har havnet i søkelyset etter Putins aggressive oppførsel.

Advarsel fra Merkel

Under toppmøtet holdt Tysklands kansler Angela Merkel et foredrag for den australske tenketanken Lowy Institute i Sydney. Den ellers fattede kansleren samtalte med de australske intellektuelle i uvant krasse ordelag. Hun understreket at Putin «demonstrerer kreftenes lov og ikke respekterer lovens krefter», og kalte den russiske presidenten en slave av det gamle regimet – der hans Russland ser på Ukraina som en del av sin innflytelsessfære der de har rett til å trampe på internasjonal lov.

Merkel sa at den største trusselen mot vestlige land i dag oppstår om «vi lar oss splitte, om det blir splid mellom oss. Det er derfor viktig at Europa og USA fortsetter å møte disse utfordringene samlet og enstemmig».

Hun snakket også om faren for at konflikten spres til andre regioner:

«Jeg snakker ikke bare om Ukraina. For meg er dette også et spørsmål om Moldova, om Georgia – og om det fortsetter, bør vi ikke da spørre oss om mulige faresignaler i Serbia og på Vest-Balkan? Ingenting av det Russland gjør er i tråd med vårt verdisystem. Etter et århundre med to verdenskriger og en kald krig stiller Putin nå hele den europeiske verdensorden under tvil».

Utstøtt Putin

Under toppmøtet så Putin utstøtt ut. Statsoverhodene krevde krast og direkte, med iskald høflighet, at han skulle erkjenne invasjonen som et faktum, kalle en spade for en spade og finne en diplomatisk og fredelig løsning på den pågående militære konflikten. Men Putin er vant til selv å stille ultimatum. Han er ikke vant til at folk snakker slik til ham.

Annekteringen av Krimhalvøya er en grov krenkelse av internasjonale lover og avtaler som Russland også har skrevet under på. Men krenkelsen av prinsippet om nasjonal suverenitet og gjentatte krav om føderalisering åpner en Pandoras eske for Russland, der den blodige krigen i Tsjetsjenia har vært en krig nettopp mot separatister. Nok en gang opplever russiske familier at soldater kommer hjem døde eller sårede under obskure omstendigheter.

Støtte i befolkningen

De økonomiske sanksjonene har en katastrofalt forverrende virkning på den russiske økonomien. Likevel står president Putin på sitt: Han hevder fremdeles at Krim har blitt gjenforent med sitt historiske fedreland, at Vestens reaksjon på annekteringen har vært «urimelig», at Russland overhodet ikke har brutt internasjonal rett, at ingen russiske soldater har satt sine føtter på ukrainsk jord, at Russlands økonomi vokser, at Ukrainas østlige regioner har krav på selvstyre og rett til å forsvare seg mot «den fascistiske trusselen» representert av ukrainske nasjonalister.

I hver eneste tale om situasjonen i Ukraina, gjentar Putin ordet «fascister». Med dette mener han det høyreradikale partiet Pravij Sektor (Høyre-Sektor), som ikke kom over sperregrensen på fem prosent ved valget i høst. Det enorme fokuset på den nazistiske faren fra Ukraina er så overdrevet at den fremkaller en viss tvil blant befolkningen om presidentens dømmekraft.

«Krim er vårt!»

Dessverre må man også tvile på befolkningens egen dømmekraft. Sosiologiske studier som ble gjennomført i begynnelsen av november viser at folkets støtte til Kremls tilnærming til situasjonen i Ukraina er så å si hundre prosent. Vi kan selvsagt anta at tallet kan være lavere, da det nær sagt ikke finnes uavhengige sosiologer i Russland lenger.

Likevel er det et faktum at befolkningens støtte til Putin er i stadig økning – selv med tanke på at matprisene øker, at økonomien er i fritt fall og at valutakursene er devaluert til et nivå lavere enn i 2008.

«Krim er vårt!» roper russiske borgere. Og dette ropet, som det siste halve året er blitt et nasjonalt credo, bringer dystre assosiasjoner til «Heil Hitler!». Russland er blitt så aggressivt, så opptatt av fordums storhet og så ufritt at det minner mer og mer om Tyskland i 1930-årene.

Oversatt fra russisk av Kristian Krohg-Sørensen

Elena Milashina (Jelena Milasjina på norsk) er prisbelønt journalist og reporter i den uavhengige russiske ukeavisa Novaya Gazeta («Ny avis»). Hun er tidligere kollega av Anna Politkovskaja. Milashina har skrevet eksklusivt for Ny Tid siden høsten 2009.


---
DEL