Russlands «agenter»: Sivilsamfunn og overlevelse

Hva skjer med Russlands sivilsamfunn når ikke-statlige organisasjoner forbys på grunn av utenlandstøtte?

FOTO: Patrick_Lauke_Flickr_Creative_Commons
Geir Flikke

Pavel Tsjikov, medlem i advokatnettverket AGORA og mottaker av Raftoprisen 2014, tok seg god tid til å svare på spørsmålet om hva Loven om utenlandske agenter hadde medført for organisasjonen. Han så seg rundt i den mørke hotellresepsjonen, lot øynene fare frem og tilbake over maleriet på veggen, rettet litt på skuldrene og begynte: «Vi fokuserer på å konvertere det presset vi opplever fra myndighetene, til et potensial for videre utvikling. Vi forsøker å spre arbeidet vårt – vi prøver å tilpasse oss endringene rundt oss.»

Det var i november 2016 at jeg intervjuet Tsjikov for prosjektet NEPORUS. Selv om advokaten uttrykte optimisme på egne vegne, syntes det å være mer på tross av enn på grunn av situasjonen nettverket befinner seg i. I februar 2016 ble AGORA erklært oppløst av en lokal rettsinstans i Kazan. Advokatnettverket, som siden 2012 har ytt rettshjelp i de tyngste rettssakene i Russland – eksempelvis saken mot punkbandet Pussy Riot – hadde i flere år kjempet en tilsynelatende nytteløs kamp mot den såkalte Loven om utenlandske agenter, innført av den russiske statsdumaen i 2012. Etter langvarig protest mot registeringen, måtte kontoret legge ned virksomheten i Russland og flytte driften av kontoret til Vest-Europa.

Pavel Tsjikov, advokat og leder av menneskerettighetsgruppen AGORA, som vant Raftoprisen 2014. Foto: Ole Gunnar Onsøien / NTB Scanpix

«Agenter». Årsaken til flyttingen var innstramningene etter valget av Putin som president i 2012. Loven om utenlandske agenter, som trådte i kraft samme år, er mer en organisert prosess mot Russlands ikke-statlige organisasjoner (NGO-er) enn en lovregulering. Den påla først alle NGO-er som mottok finansiering fra utlandet, eller som drev med «politisk» aktivitet i betydningen «påvirkning av myndigheter og statlige instansers politikk», å registrere seg som «agenter» i justisministeriet. Få organisasjoner ønsket imidlertid frivillig å ta på seg denne sterkt belastende merkelappen. Dermed ble loven endret i 2014 – og justisministeriet i Russland fikk da fullmakter til å registrere enhver organisasjon som «agent» etter inspeksjon eller anonyme henvendelser.

Begrepene i loven er diffuse, og den er blitt endret et utall ganger, spesielt som følge av protester fra presidentens eget råd for menneskerettigheter og sivilsamfunn. Siden 2014 har anonyme angivere eksempelvis hatt mulighet til å melde NGO-er inn til ministeriet, og dermed provosere frem inspeksjoner og registrering. Disse personene har vært forsøkt kalt inn for å vitne, men har aldri møtt opp. I andre tilfeller har det vært lett å finne andre tegn på «politisk» aktivitet og/eller finansiering fra utlandet. I ett tilfelle ble en organisasjon erklært som utenlandsk agent fordi de hadde engelskspråklige oppslagsverk i bokhyllene.

Oppoverbakke. AGORA er ett av mange beskrivende eksempler på hvordan loven virker: Organisasjonens kontor ble gjort til gjenstand for en uanmeldt inspeksjon i begynnelsen av 2016. Alle regnskaper og papirer ble utlevert, og justisministeriet gikk igjennom dette med argusøyne. De fant ingenting, men krevde likevel at kontoret ble nedlagt. Da jeg spurte Tsjikov hvorfor, var han krystallklar: «Enkelte av oss skriver i pressen, og siden avisene ikke hadde oppgitt at kommentarartiklene var skrevet av ’utenlandske agenter’, fikk vi en bot på 5000 euro. Det var mer lønnsomt for oss å legge ned aktiviteten.»

Russiske, ikke-statlige organisasjoner kjemper i oppoverbakke mot loven. Rapporter skrevet av russere selv om tilstanden for Russlands sivilsamfunn konkluderer med at loven stigmatiserer disse organisasjonene og tvinger dem inn i lange rettsprosedyrer med anker og nye anklager. Loven sår dermed splid og mistillit mellom organisasjonene. Dette er informasjon som er styrket gjennom intervjuer.

I løpet av prosjektet NEPORUS (2014–2017) har postdoktor Jardar Østbø og jeg gjennomført 25 intervjuer med representanter for NGO-sektoren i Russland, og omkvedet er det samme. Organisasjoner som tidligere underviste i menneskerettigheter, ga rettshjelp eller arbeidet med rehabilitering av ofre for stalinismen, opplever seg mistenkeliggjort og motarbeidet av russiske myndigheter.

Avskrekkende. Selv om ikke alle NGO-er i Russland rammes av loven, har den en tilsiktet avskrekkende smitteeffekt. NGO-er som blir registrert, blir som en paria: Ingen vil ha noe med dem å gjøre i frykt for å komme i myndighetenes søkelys selv, eller bli trukket inn i langvarige rettsprosesser som hemmer organisasjonens øvrige virksomhet. Organisasjoner som driver tradisjonell rettshjelp og menneskerettighetsundervisning er særlig utsatte, blant annet fordi nettopp disse organisasjonene også fungerer som noder i nettverket av russiske frivillige organisasjoner. Når noden er infisert, vil dette prege hele nettverket. Tilliten reduseres, og frykten for å bli «innblandet» blir sterkere enn trangen til å utfordre lovens innhold og rettspraksisen den legger opp til.

En NGO som er registrert i justisministeriets agentregister, kan når som helst ilegges bøter eller tvangsinspeksjoner dersom det er mistanke om aktivitet som kan karakteriseres som «politisk». Man kan til og med bøtelegges for å bryte loven selv om man ikke er med i registeret. Et nylig eksempel er Memorials internasjonale avlegger, Memorial International, som rett før jul ble ilagt en bot på 300 000 rubler for å ha motsatt seg registrering i agentregisteret. Offisielt het det at Memorial International handlet på et vis som var i strid med «reglementet for utenlandske agenters aktivitet».

Russiske myndigheter og president Putin selv har hevdet at det er såre enkelt for organisasjoner å tre ut av registeret: Organisasjonen trenger bare å operere ett kalenderår uten utenlandsk finansiering, og kan deretter søke om å bli strøket. St. Petersburg-organisasjonen HR-Center, som er et advokat- og rettshjelpskontor for Russlands sivilsamfunn, viser imidlertid i en rapport fra mai 2016 til en dyster statistikk. Ved utgangen av 2015 var det opprettet 27 enkeltsaker mot 15 registrerte NGO-er, som alle omhandlet brudd på det såkalte reglementet for «agenter». Hele 5,2 millioner rubler var blitt søkt innkrevet i bøter fra organisasjoner som hadde unnlatt å skrive «produsert av en utenlandsk agent» på internettpublikasjoner, rapporter eller presseoppslag, og hele 2 millioner rubler var krevd inn i bøter fra NGO-enes budsjetter.

Ny grobunn. Russlands sivilsamfunn er naturligvis ikke som Vestens, og vil kanskje heller aldri bli slik. Det særegne ved Russlands utvikling er imidlertid at tidligere president Dmitrij Medvedevs moderniseringsfokus skapte en grobunn for nye typer aktivitet. Selv med de begrensede

I ett tilfelle ble en organisasjon erklært som utenlandsk agent fordi de hadde engelskspråklige oppslagsverk i bokhyllene.

mulighetene som forelå, opplevde russiske ikke-statlige organisasjoner en økning i henvendelser om rettshjelp, assistanse til registrering av organisasjoner og andre typer tjenester. De nye russiske NGO-ene kunne være nettverksorganisasjoner av jurister som AGORA, advokat- og rådgivningskontorer, eller en type ikke-kommersielle virksomheter som bidro til fornyelse av offentlig sektor og kommunikasjon mellom stat og befolkning. I tillegg til dette fantes det et etter hvert komplekst nettverk av idealistiske organisasjoner som Memorial – en organisasjon som ble opprettet allerede i Sovjettiden og som hele tiden har vært viet til oppgjøret med Stalin-perioden – samt en flora av miljøorganisasjoner og sosialt orienterte hjelpe- og veldedighetsorganisasjoner.

I den nye politikken under Putin er det primært den idealistisk orienterte førstegenerasjonen av NGO-er samt mer spesialiserte nettverksorganisasjoner som settes ut av spill. Det er naturligvis ikke uvanlig at NGO-er må rapportere til myndighetene om sin virksomhet, men som alltid når det gjelder Russland, må forskere analysere praksis og ikke godta det retoriske rammeverket myndighetene presenterer. Russiske politikere har solgt inn loven som om det skulle dreie seg om en kopi av lovgivning fra USAs FARA-Act, og bruker dette argumentet på en forsterkende måte. Konfrontert med kritikk kan russiske myndigheter aktivere informasjonskapselen «Dere kritiserer oss for å gjøre noe USA har gjort» og deretter skaffe ytterligere argumentasjon for at Russland alltid er en «paria» i internasjonal sammenheng. Dette gir ny kraft til den bølge av patriotisme Putin har valgt å ri på, men argumentet er overhodet ikke i samsvar med det russiske NGO-er selv mener.

Uholdbart. Det verste er imidlertid at sivil aktivitet i Russland avtar, og at tilliten til stat, lovverk og byråkrati avtar ytterligere. Per i dag er over 150 organisasjoner registrert som «agenter», de fleste av dem mot sin vilje. Samfunnsmessige primærfunksjoner som rettshjelp, opplysningsarbeid, historieforvaltning og miljøvern er skadelidende. Dette er primærfunksjoner staten kunne ha dratt nytte av i sin kamp mot aids, befolkningsreduksjon, miljøtrusler og dårlige soningsforhold. Enhver stat trenger informasjon så vel som aktive medborgere. Russland er neppe noe unntak fra denne regelen.

Desto mer forbløffende er det at Russlands sivilsamfunn viser en hardnakket evne til å stikke hodet frem. Da organisasjonen Levada-senteret, som driver opinionsundersøkelser i Russland, mot direktør Gudkovs vilje ble registrert som agent i september 2016, skrev han en bitende pressemelding: «Det er fullstendig uholdbart at russiske vitenskapsmenn og representanter for sivilsamfunnet bare ved å samarbeide med utenlandske akademikere og organisasjoner blir ansett som skyldige i antipatriotisk og fiendtlig aktivitet mot vårt land.» Det er knapt en overdrivelse. Det er den kreative spydspissen i Russlands sivilsamfunn og de mest selvoppofrende forkjemperne for menneskerettigheter som rammes. Og de arbeider alle for et bedre Russland.


Flikke er førsteamanuensis ved Institutt for litteratur, områdestudier og europeiske språk ved Universitetet i Oslo.
geir.flikke@ilos.uio.no

---
DEL