Russlands «agenter»: Sivilsamfunn og overlevelse

Hva skjer med Russlands sivilsamfunn når ikke-statlige organisasjoner forbys på grunn av utenlandstøtte?

FOTO: Patrick_Lauke_Flickr_Creative_Commons

Pavel Tsjikov, medlem i advokatnettverket AGORA og mottaker av Raftoprisen 2014, tok seg god tid til å svare på spørsmålet om hva Loven om utenlandske agenter hadde medført for organisasjonen. Han så seg rundt i den mørke hotellresepsjonen, lot øynene fare frem og tilbake over maleriet på veggen, rettet litt på skuldrene og begynte: «Vi fokuserer på å konvertere det presset vi opplever fra myndighetene, til et potensial for videre utvikling. Vi forsøker å spre arbeidet vårt – vi prøver å tilpasse oss endringene rundt oss.»

Det var i november 2016 at jeg intervjuet Tsjikov for prosjektet NEPORUS. Selv om advokaten uttrykte optimisme på egne vegne, syntes det å være mer på tross av enn på grunn av situasjonen nettverket befinner seg i. I februar 2016 ble AGORA erklært oppløst av en lokal rettsinstans i Kazan. Advokatnettverket, som siden 2012 har ytt rettshjelp i de tyngste rettssakene i Russland – eksempelvis saken mot punkbandet Pussy Riot – hadde i flere år kjempet en tilsynelatende nytteløs kamp mot den såkalte Loven om utenlandske agenter, innført av den russiske statsdumaen i 2012. Etter langvarig protest mot registeringen, måtte kontoret legge ned virksomheten i Russland og flytte driften av kontoret til Vest-Europa.

Pavel Tsjikov, advokat og leder av menneskerettighetsgruppen AGORA, som vant Raftoprisen 2014. Foto: Ole Gunnar Onsøien / NTB Scanpix

«Agenter». Årsaken til flyttingen var innstramningene etter valget av Putin som president i 2012. Loven om utenlandske agenter, som trådte i kraft samme år, er mer en organisert prosess mot Russlands ikke-statlige organisasjoner (NGO-er) enn en lovregulering. Den påla først alle NGO-er som mottok finansiering fra utlandet, eller som drev med «politisk» aktivitet i betydningen «påvirkning av myndigheter og statlige instansers politikk», å registrere seg som «agenter» i justisministeriet. Få organisasjoner ønsket imidlertid frivillig å ta på seg denne sterkt belastende merkelappen. Dermed ble loven endret i 2014 – og justisministeriet i Russland fikk da fullmakter til å registrere enhver organisasjon som «agent» etter inspeksjon eller anonyme henvendelser.

Begrepene i loven er diffuse, og den er blitt endret et utall ganger, spesielt som følge av protester fra presidentens eget råd for menneskerettigheter og sivilsamfunn. Siden 2014 har anonyme angivere eksempelvis hatt mulighet til å melde NGO-er inn til ministeriet, og dermed provosere frem inspeksjoner og registrering. Disse personene har vært forsøkt kalt inn for å vitne, men har aldri møtt opp. I andre tilfeller har det vært lett å finne andre tegn på «politisk» aktivitet og/eller finansiering fra utlandet. I ett tilfelle ble en organisasjon erklært som utenlandsk agent fordi de hadde engelskspråklige oppslagsverk i bokhyllene.

Oppoverbakke. AGORA er ett av mange beskrivende eksempler på hvordan loven virker: Organisasjonens kontor ble gjort til gjenstand for en uanmeldt inspeksjon i begynnelsen av 2016. Alle regnskaper og papirer ble utlevert, og justisministeriet gikk igjennom dette med argusøyne. De fant ingenting, men krevde likevel at kontoret ble nedlagt. Da jeg spurte Tsjikov hvorfor, var han krystallklar: «Enkelte av oss skriver i pressen, og siden avisene ikke hadde oppgitt at kommentarartiklene var skrevet av ’utenlandske agenter’, fikk vi en bot på 5000 euro. Det var mer lønnsomt for oss å legge ned aktiviteten.»

Russiske, ikke-statlige organisasjoner kjemper i oppoverbakke mot loven. Rapporter skrevet av russere selv om tilstanden for Russlands sivilsamfunn konkluderer med at loven stigmatiserer disse organisasjonene og tvinger dem inn i lange rettsprosedyrer med anker og nye anklager. Loven sår dermed splid og mistillit mellom organisasjonene. Dette er informasjon som er styrket gjennom intervjuer.

I løpet av prosjektet NEPORUS (2014–2017) har postdoktor Jardar Østbø og jeg gjennomført 25 intervjuer med representanter for NGO-sektoren i Russland, og omkvedet er det samme. Organisasjoner som tidligere underviste i menneskerettigheter, ga rettshjelp eller arbeidet med rehabilitering av ofre for stalinismen, opplever seg mistenkeliggjort og motarbeidet av russiske myndigheter.

Avskrekkende. Selv om ikke alle NGO-er i Russland rammes av loven, har den en tilsiktet avskrekkende smitteeffekt. NGO-er som blir registrert, blir som en paria: Ingen vil ha noe med dem å gjøre i frykt for å komme i myndighetenes søkelys selv, eller bli trukket inn i langvarige rettsprosesser som hemmer organisasjonens øvrige virksomhet. Organisasjoner som driver tradisjonell rettshjelp og menneskerettighetsundervisning er særlig utsatte, blant annet fordi nettopp disse organisasjonene også fungerer som noder i nettverket av russiske frivillige organisasjoner. Når noden er infisert, vil dette prege hele nettverket. Tilliten reduseres, og frykten for å bli «innblandet» blir sterkere enn trangen til å utfordre lovens innhold og rettspraksisen den legger opp til.

Du har nå lest 4 frie artikler denne måned.

Logg inn (krever online abonnement, 69kr) for å lese videre.

DEL

Legg igjen et svar

This site uses Akismet to reduce spam. Learn how your comment data is processed.