Abonnement 790/år eller 190/kvartal

Russlands Afrika-politikk

Russia in Africa
Forfatter: Samuel Ramani
Forlag: Hurst, (Storbritannia)
AFRIKA / Russland har vært svært opptatt av ikke-innblandingsprinsippet og latt autoritære regimer føre sin egen politikk uten å stille noen politiske krav for sin handel eller bistand. Men de ga gjeldslette til en rekke afrikanske land samtidig som de undertegnet flere militær-tekniske avtaler.
[Obs. Denne finnes her på engelsk]

Jeg leser boken Russia in Africa på hotellet i N’Djamena, Tsjads hovedstad. Det er noen uker siden opprøret i nabolandet Sudan brøt ut, og hotellet er fullt av tyrkiske og franske militære. Hva alle russerne på hotellet gjør her, klarer jeg aldri få greie på. Hotellet ligger rett ved flyplassen, og hele døgnet hører vi jagerfly ta av. Fra svømmebassenget ser vi militære transport-fly sirkulere i luften over oss.

En morgen er lobbyen full av afrikanske bistandsarbeidere som er blitt evakuert fra Darfur i løpet av natten. Leiesoldater fra Wagner kjemper sammen med lederen for den ene fraksjonen i Sudan. I Den sentral-afrikanske republikk støtter Wagner en ny tsjadisk opprørsmilits. Sjelden har jeg følt at temaet for en fagbok har vært mer aktuelt.

Russlands våpensalg til Afrika

Statsviteren Samuel Ramani disputerte ved Oxford-universitetet for to år siden med en avhandling om russisk utenrikspolitikk i Midtøsten. Nå har han allerede rukket å skrive en 400 sider lang bok om Russlands engasjement i Afrika fra 1991 til 2022. Riktignok er de siste 100 sidene viet 1300 fotnoter. De er nesten utelukkende henvisninger til amerikanske, europeiske og russiske nyhetsoppslag og policy-dokumenter gjennom de siste 30 årene. Og det er symptomatisk – boken er mer en nyhetsoppdatering enn en analyse av Russlands engasjement i Afrika.

Etter Sovjetunionens oppløsning i 1991 gikk Russlands Afrika-politikk på lavgir i noen år. Ett eksempel Ramani bruker for å vise dette, er at våpensalg fra Russland til Afrika sank med 700 prosent fra 1991 til 1995. Mot slutten av 1990-tallet ble Russland mer aktivt – og forfektet prinsippet om ikke-intervenering i stadig flere tilfeller. Russland økte våpensalg til Afrika og var i år 2000 kontinentets nest største leverandør av militært utstyr. I mange tilfeller, som i krigen mellom Eritrea og Etiopia (1998–2000), leverte Russland våpen til begge sider i en konflikt.

Under Putins to første presidentperioder (2000–2008) ble Afrika enda viktigere. Russland ga gjeldslette til en rekke afrikanske land samtidig som de undertegnet flere militær-tekniske avtaler, som inkluderte bl.a. trening og våpensalg. Under krigen i Darfur (2003–10) leverte Russland over 80 prosent av våpnene til al-Bashirs regime i Sudan. Samtidig brukte de sin vetorett i FNs sikkerhetsråd til å blokkere foreslåtte sanksjoner mot regimet i Sudan.

Libya

Etter den arabiske våren, på slutten av Medvedevs presidentperiode (2008–2012), økte Russlands skepsis overfor Vest-Europa og USA. Russland avsto fra å stemme da Sikkerhetsrådet behandlet resolusjon nummer 1973 om å bruke «alle nødvendige midler» for å beskytte sivilbefolkningen i Libya . NATO fortsatte bombing i Libya etter at Den afrikanske union og Muammar Gaddafis regime ønsket forhandlinger. Samtidig anklaget USA Sudans president for å begå folkemord og etnisk rensing. Russland mente NATO gjorde det samme i Libya.

NATO fortsatte bombing i Libya etter at Den afrikanske union og Muammar Gaddafis regime ønsket forhandlinger.

Leiesoldater fra Wagner-selskapet

Mens Vesten var opptatt med å forstå Kinas ekspansjon i Afrika, ekspanderte Russland uten mye oppmerksomhet. Russland var svært opptatt av ikke-innblandingsprinsippet og lot autoritære regimer føre sin egen politikk uten å stille noen politiske krav for å drive handel eller bistand. Ramani sier Russland i denne perioden støttet opp om en rekke afrikanske autokratier, ofte ved hjelp av det svært regimenære private militære selskapet Wagner. I 2017 etablerte Prigozhin, som eier Wagner, to selskaper for utvinning av gull og diamanter i Den sentral-afrikanske republikk – samtidig som leiesoldater fra Wagner ble stasjonert i landet. Omkring tusen leiesoldater fra Wagner ble også engasjert mot det libyske regimet, på opprøreren Khalifa Haftars side. I Sudan støtter Wagner Hemedtis Rapid Support Forces, mens de i Mali støtter det nyetablerte militære regimet til general Goïta. Den russiske støtten var en av grunnene til at Frankrike trakk seg ut av Mali i løpet av 2021-22. Ramani hevder at Kremls feilinformasjon er den sterkeste støttespilleren for regimet til militærjuntaen i Mali. Han viser til en rekke medieutspill som kritiserer Frankrike for neokolonialisme i Sahel, og der kuppmakeren Goïta presenteres som en dyktig og sårt tiltrengt nasjonal leder.

17 afrikanske land stemte avholdende angående å fordømme Russlands invasjon av Ukraina.

Boken er så oppdatert at den har med egne bolker om hvordan afrikanske land reagerte på Russlands invasjon av Ukraina. I FNs generalforsamling (2. mars 2022) stemte Eritrea, som eneste afrikanske land, mot å fordømme Russlands invasjon av Ukraina. Men 17 afrikanske land stemte avholdende. Dette viser en ambivalent holdning til Russlands i Afrika sammenlignet med Europa hvor alle, utenom Belarus, fordømte invasjonen. Mange afrikanske land var opptatt av å bevare nøytralitet i konflikten, de ønsket forhandlinger fremfor fordømmelse, eller de forsto Ukraina som en del av Russland.

Analytiske oppsummeringer

Selv om boken handler om årene etter Sovjetunionens fall, savner jeg refleksjoner rundt relevansen av den kalde krigen i Afrika for Russlands Afrika-politikk i dag. Jeg savner også grundigere analyser og kildekritikk av de fakta som presenteres. For dem med dårlig tid holder det egentlig å lese de to første og de to siste sidene i hvert kapittel – det er der forfatteren foretar analytiske oppsummeringer. Kapitlene er ellers fulle av navn på russiske politikere som reiser på offisielle besøk og møter afrikanske presidenter og ministre. De signerer en rekke militære og kommersielle samarbeidsavtaler. De handler våpen og overvåkningsteknologi mot gull og diamanter, bauxitt og uran.

Ramani har skrevet en oppdatert, godt kildebelagt og lettlest oppslagsbok om Russlands engasjement i Afrika de siste tretti årene. De som ønsker seg en analytisk fagbok om Russland i Afrika, må fortsatt vente.

Ketil Fred Hansen
Ketil Fred Hansen
Hansen er professor i samfunnsfag ved UiS og fast anmelder i Ny Tid.

Du vil kanskje også like