Putin-motstandere og tilhengere av et åpent demokrati vil nok synes tittelen på Tony Woods bok om makt i Russland er spennende – det er jo dette det ropes etter fra mange anti-Kreml-demonstrasjoner i Moskva, Khabarovsk, St. Petersburg og Jekaterinburg. Men djevelen er i detaljene – Woods tettpakkede, men lettleste avhandling er ikke et opprop for å bli kvitt Putin – se nøyere på undertittelen, for stikkordet her er myter.
New York-baserte Wood er redaksjonsmedlem i New Left Review, fast bidragsyter til London Review of Books og spesialist på Russland og Latin-Amerika – land med trekk som er forenlige med en korrupt styringsform. Hans sentrale poeng er kontinuitetens innflytelse på Russlands utvikling, hvilket han utforsker gjennom kapitler om Putin, penger og makt, arven fra den sovjetiske fortiden og de store skiftene i politikken siden Maidan-revolusjonen i Ukraina 2014, etterfulgt av annekteringen av Krim.
For mye oppmerksomhet
«Vi har gitt Putin for mye oppmerksomhet, og ikke sett grundig nok på systemet han regjerer over», hevder Wood. Og så tenker leseren: Vel, Putin skapte dette systemet, gjorde han ikke?
Wood sabler systematisk ned mange av de hellige kuene innen analyse av Russland de siste tre tiårene, og gjør kort prosess med populære betegnelser som «mafiastat» og «kleptokrati». Han løfter frem Putins bakgrunn og historie for å vise at mannen hverken er en James Bond-skurk eller så allmektig som mange hevder – og at han er like mye et produkt av omstendighetene som enhver leder som forsøker å utstråle en slags guddommelig styringsrett.
Putins påståtte innblanding i amerikanske (eller britiske) valg er simpelthen et speilbilde av
amerikansk og vestlig innblanding i russisk politikk på 90-tallet, hevder forfatteren.
«Mitt argument […] er at mediedekningen i Vesten og analysene av Russland,er altfor fiksert på Putins personlighet. Gang på gang bruker man Putins egenskaper for å forklare landets interesser eller handlinger», skriver Wood.
For journalister som leter etter en historie å skrive om, har ofte Putins idiosynkrasier vært selve historien. Den grå, karakterløse og klossete figuren som sto ved Boris Jeltsins side på statlig TV 31. desember 1999 og ble fungerende president da Jeltsin gikk av, vil vi aldri glemme – men Putin skapte seg raskt et image av en leder som var både teknokratisk og sympatisk: Gjenopptagelsen av krigen i Tsjetsjenia (en politikk som under Jeltsin var forankret i død og katastrofe) og den mye omtalte bemerkningen om tsjetsjenske opprørere: «Vi skal røyke dem ut av låven», signaliserte en ny type leder. En leder som både er i stand til å være vert for utenlandske dignitærer, men som også kan lire av seg en vulgær kommentar med et skøyeraktig smil som faller i god jord hos folket.
Mens sovjetiske ledere ofte var skrøpelige, eldre menn eller bondetamper – apparatsjik (medlem av kommunistpartiet) – med dårlige manerer, fremsto Putin med et rent, sunt og glattpolert image.
Men politikken Putin fører, ble initiert under Jeltsin eller var en del av den sovjetiske arven. Den ligger som et stødig isfjell under det turbulente farvannet av moderne Kreml-politikk, hevder Wood.
Jeltsin og Putin
Boken er bygget opp rundt Woods kritikk av velkjente analyser og misforståelser om Russland: Den utbredte oppfatning at Putin styrer mot en nostalgisk retur til Sovjet-tiden; ideen om at Putin og en liten kjerne bestemmer alt; at landets problemer i stor grad skyldes etterdønningene av Sovjet-fortiden, og at når disse forsvinner, vil Russland kunne innlemmes i rekken av «normale» kapitalistiske land; at en svak opposisjon skyldes en sterk sentralmakt; at Putins utenrikspolitikk gjør landet til en aggressorstat som er fast bestemt på å ødelegge Vesten.
Ikke noe av dette er sant, hevder Wood: «Putin videreførte det Jeltsin hadde startet.» Wood sammenlikner Jeltsins angrep på parlamentet i 1993 (som kulminerte i oppløsning av nasjonalforsamlingen og angrep på «Det hvite hus» i Moskva 4. oktober 1993) med Putins effektivisering av partisystemet som i 2007 sikret ham en lydhør Duma. «Politisk sett var systemet som rådet på 2000-tallet et modning, og ikke en perversjon av jeltsinisme», skriver Wood.
Penger og makt
På 90-tallet slapp Jeltsin løs markedskreftene og opprettet en ny velstående klasse som fikk rabattkort på privatisering av sovjetisk industri – oligarkene – som sikret seg store nasjonale verdier for småpenger, men Putins endringer har flyttet mer av formuen over til den politisk eliten og har brakt uregjerlige oligarker i kne.
I utenrikspolitikken viser Wood at Putin opprinnelig var opptatt av at Russland skulle slutte seg til NATO, at han gjentatte ganger forsøkte å posisjonere Russland i det europeiske samarbeidet, men at det var Vestens motstand og overlegenhet som sakte, men sikkert gjorde ham til en fiende av Vesten.
Putins påståtte innblanding i amerikanske (eller britiske) valg er simpelthen et speilbilde av amerikansk og vestlig innblanding i russisk politikk på 90-tallet, hevder forfatteren.
Men det er kanskje forfatterens detaljerte analyse av i hvilken grad den sovjetiske arven har gitt kontinuitet og stabilitet, som vil vekke mest debatt. Uten hybridstaten som fortsatt er et trekk ved dagens Russland – en blanding av frodig kapitalisme og sosialistiske statstilskudd – ville endringene, og Putins image som klok statsleder, ikke vært mulig, hevder Wood.
Hvor lenge kan Putin ha makten?
«Selv om trangen til å spekulere på Putins personlige skjebne er forståelig, er dette et blindspor […]. Spørsmålet vi egentlig bør stille, er faktisk ikke om systemet kan fungere uten Putin, men hvor lenge det kan fortsette å fungere på samme måte, uavhengig av hvem som har ansvaret», skriver Wood.
Og det er dette spørsmålet opposisjonen bør gruble over, i stedet for bare å messe «Russland uten Putin».
«Russlands imitasjonsdemokrati er i stand til å reprodusere seg selv enten Putin er ansvarlig eller ikke. Hvis det skal erstattes med noe vesentlig annerledes, må et alternativ til systemet være helhetlig og samstemt, ikke bare omforent rundt en anti-Putin som kan ta den nåværende presidentens plass. En periode med stillstand kan også være et verdifullt intervall for motstanderne, slik at russerne kan få muligheten til å tenke over hva slags land som kan vente dem utover et imitasjonsdemokrati, og forestille seg hvordan en fremtid uten Putin vil se ut.»
