Russiske avhoppere og Litvinenko-affæren 

I likhet med Sergei Skripal ble også den russiske agenten Aleksandr Litvinenko forgiftet i Storbritannia. Utover dette har de to sakene lite til felles.

Ola Tunander
Tunander er professor emeritus fra PRIO.

Theresa May uttalte i det britiske parlamentet den 12. mars at Russland tidligere har drept russiske eks-agenter og avhoppere, og at det derfor med «stor sannsynlighet» også er Russland som har angrepet Skripal. Den britiske utenriksministeren Boris Johnson presiserte og henviste til Litvinenko – den tidligere russiske etterretningsagenten som i 2006 ble drept av giftstoffet polonium 210 i England.

Det russiske teselskapet

Det var Christopher Steele fra MI6 som gransket Litvinenko-saken. Han ledet MI6s Russlands-kontor fra 2006 til 2009. Steele er i dag mer kjent for rapporten han skrev i 2016 om Donald Trumps sexliv i Moskva – finansiert av Hilary Clintons presidentkampanje.

Da Steele avsluttet etterforskningen av forgiftningen av Litvinenko, hevdet han at Litvinenko ble forgiftet av sine russiske kontakter Andrej Lugovoj og Dmitrij Kovtun 1. november 2006 i London.

Det ble funnet spor av radioaktiv polonium på tekannen som ble benyttet da Lugovoj og Kovtun drakk te med Litvinenko den samme novemberdagen, og dette stoffet ble produsert i Russland. Dette kan kanskje synes som klare bevis, men hvorfor skulle Russland benytte en drapsmetode med russisk signatur? Samtidig vet vi at Yasir Arafats lik også inneholdt polonium, men det er ingen som mistenker Russland for dette.

Forgiftningen av Scaramella tyder på at Litvinenko ble forgiftet før teselskapet med de russiske agentene. 

Et annet spor var isteden den italienske borgeren Mario Scaramella. Han hadde spist lunsj med Litvinenko samme dag, og ble selv også forgiftet med polonium (men ikke livstruende), og åpenbart ikke fra den samme tekannen som ble benyttet senere den ettermiddagen.

Forgiftningen av Scaramella tyder derfor på at Litvinenko ble forgiftet før teselskapet med de russiske agentene Lugovoj og Kovtun. Vi vet derfor fortsatt ikke hvem som var ansvarlig for drapet på Litvinenko.

Litvinenko på sin side mistenkte først Scaramella. Men hvilke motiver hadde i så fall Scaramella? Han hadde tidligere samarbeidet med Nicolo Pollari, som var involvert i de forfalskede Niger-dokumentene og som ble brukt til å legitimere krigen mot Irak i 2003. Scaramella har også hatt bånd til russisk-israelsk smugling av våpen og nukleære substanser.

Når det kommer til den russiske agenten Lugovoj, så vet vi at han hadde vært livvakt for den russiske forretningsmannen og Putin-kritikeren, Boris Berezovsky, som pekte ut Vladimir Putin som ansvarlig. I likhet med sin tidligere sjef, var Lugovoj heller ikke en av Putins støttespillere.

Sergej Skripal, Pablo Miller og Christopher Steele 

Det har blitt sagt at Russland ville hevne en avhopper. En forræder må regne med å bli drept, men hvis Moskva ville drepe Sergej Skripal, så kunne de jo ha gjort dette langt tidligere. Han ble rekruttert til det britiske MI6 av Pablo Miller på begynnelsen av 1990-tallet. Skripal ble avslørt og fengslet i Russland i 2004, for senere å bli utvekslet til Storbritannia i 2010. Hvorfor skulle Russland drepe ham i 2018? Hvorfor skulle de ha ventet i flere år da Skripal allerede hadde gitt britene all den informasjonen de ville ha? Det er helt meningsløst.

Skripal ble i 2010 utvekslet mot russiske agenter i USA. Et slikt system med utveksling av agenter har fungert utmerket for amerikanere og russere i flere tiår. Hvorfor skulle Russland sabotere dette systemet? Det hele virker ulogisk.

Christopher Steele er i dag mer kjent for rapporten han skrev i 2016 om Donald Trumps sexliv i Moskva. 

Ambassadør Craig Murray og en tidligere embetsmann i det britiske forsvarsdepartementet, Clive Ponting, gir et annet svar. De peker til forbindelsen mellom Skripal, Pablo Miller og Christopher Steels rapport om Trumps sexliv («Golden shower dossier»).

Skripal beholdt kontakten med den tidligere britiske agenten Pablo Miller – som også bodde i Salisbury. Miller arbeidet, ifølge The Telegraph, for Orbis Business Intelligence og Christopher Steele, som i 2016 skrev rapporten om Trumps affærer i Moskva. Men Steele hadde ikke vært i Russland etter 1993; han måtte ha hjelp til å skrive rapporten. Skripal var derfor en naturlig kandidat.

Murray og Ponting sier at den britiske regjeringen antagelig signerte en «D Notice»-erklæring (Defence and Security Media Advisory Notice), som gjør det ulovlig for journalister å skrive om Skripals kontakt med de britiske agentene Miller og Steele.

Samtidig har Skripal holdt kontakt med den russiske ambassaden. Det er kanskje en mer sannsynlig grunn til å utføre et drap.

Se også hovedsaken Storpolitiske løgner om Russland?

Legg igjen et svar

This site uses Akismet to reduce spam. Learn how your comment data is processed.