Russisk veikryss

Professor Pål Kolstø er en innsiktsfull veiviser til det russiske riket.

Ny Tid
Ny Tids arkiv av artikler, skrevet av diverse skribenter. (Se nederst i artikkelen, evt kontakt oss for skribent).
[bok] Lik et enormt hav uten vann ligger Russland der og forbinder Norge med Kina og Stillehavet.

En gang regjerte mektige tsarer landet. Da ga kong Karl Johan den norske geografen Chrisopher Hansteen følgende råd før han skulle legge ut på sin reise gjennom Sibir: «Kom ihu, min Herre, at Russlands Jordbund ikke er den samme som Norges: Her kan De sige Alt hvad De vil; men det forholder sig anderledes i Russland. Man maae ikke blande sig ind i Politiken.»

Den skulle man heller ikke blande seg for mye inn i da tsaren var erstattet av generalsekretæren i kommunistpartiet og landet het Sovjetunionen. Men også dets æra tok slutt. Nå avholdes til og med valg der flere kandidater og flere partier stiller opp – selv om både valgvinner og mandatfordeling i det store og hele er avgjort på forhånd.

Alt ligner, men er tilsynelatende ikke likt i Russland. Hvordan skal man så formidle kunnskap og saksinformasjon om landets kultur, politikk og historie? Det er en oppgave professor Pål Kolstø løser med sin nye bok: Russland. Folket. Historien. Politikken. Kulturen. Den er nettopp utkommet i Aschehougs nye serie «Bak nyhetsbildet». Og la det være sagt med det samme: Han lykkes over all måte.

Det er ikke uten videre gitt ut fra det veldige lerretet han spenner opp. Han favner vel tusen års historie, kampen for å forvandle riket til en nasjonalstat etter kommunismens fall, den russiske ortodoksien, litteraturen, diskusjonen om den «russiske folkesjel» og gir et fugleperspektiv på forholdet mellom Norge og Russland fra vikingene til i dag.

Mindre kan det heller ikke gjøres, dersom de viktigste av Russlands mange fasetter skal løfts frem i lyset. Mer enn noe annet er Russlands kultur en veikrysskultur. Der møtes de hierarkiske tradisjonene fra Bysants med europeiske likhets- og menneskerettighetsidealer, mongolsk despoti med lokaldemokratiske tradisjoner og den erkeborgelige litteratursjangeren romanen med et kunstsyn og en kunstopplevelse som sprenger alle tenkelige borgerlige rammer. Det har sin rot i ortodoksiens ikoner, som ikke er kirkelig utsmykning, men en form for representasjon av det guddommelige.

Ikonene er ikke utenfor virkeligheten, men virkeligheten selv. 1800-tallets store romanforfattere lot dem gjenoppstå i skikkelse av ord og slik forvandlet den vestlige romankunsten. Med kjappe streker risser Kolstø opp de viktigste trekkene av den russiske litteraturens utvikling frem til i dag. Han bemerker at den russiske samtidslitteraturen ikke lenger er så «russisk»: Den er ikke forkynnende og moralistisk, men estetiserende og brutal. Slik sett er den blitt mer «vestvendt» – men Kolstø tviler på at den vil fortsette å være det.

Litteraturen er dét sted der Peter den stores reformer ble helt vellykket. Peter (1672-1725) forsøkte å gjøre Russland til en europeisk nasjon. På andre områder er resultatet blitt en apolar blanding der vi kan skjelne mellom de mange tradisjonene som møtes i «veikrysset». I litteraturen smeltet derimot Vesten helt sammen med det stedbundne til noe kvalitativt nytt.

Putins styrte demokrati

Spenningen mellom Vesten og Russland bærer den russiske politiske og kulturelle historien. Også Vladimir Putins «styrte demokrati» med «lovens diktatur» må forstås i denne sammenhengen. Likeledes det Kolstø kaller «det vanskelige demokratiet». Den styreformen blir ikke bare problematisk på grunn av mangelen på «vestlige» tradisjoner og institusjoner, men på grunn av innslaget av forakt for enkeltmennesket i russisk historie. Det er knapt 150 år siden man kjøpte og solgte folk som kveg i landet.

Personlig finner jeg det problematisk uten videre å tale om «demokrati» når det gjelder Russland. Den institusjonen hviler på rettssikkerhet og rettsstat, begge deler noe som i beste fall er under utvikling i Russland. «Den russiske stat er blitt stadig bedre i stand til å håndheve sine lover, men er ikke alltid like påpasselig med å overholde dem selv,» som Kolstø tørt bemerker.

Han fremhever også et annet problem for utviklingen av en rettsstat i Russland: borgernes likegyldige holdning til lover og regler. Sovjetstaten var allmektig og altomfattende. Den krøp inn i folks dagligliv og behersket det fra vugge til grav. Da den staten brøt sammen, forsvant også respekten for statens lover.

Som i Norge

Det betyr ikke at Kolstø er pessimist hva angår utviklingen i Russland. Visst har landet en tung og komplisert arv å slepe på, derfor har det «ofte vist seg at nissen har flyttet med på lasset når russerne har beveget seg inn i en ny æra,» påpeker han, «men flyttet, det har de nå allikevel gjort.»

I 1990 utga jeg boka Russland er et annet sted. Med henvisning til den bringer Kolstø en verdensomspennende spørreundersøkelse som korrektiv til den oppfatningen at Russland skulle være så svært forskjellig fra Vesten. De norske og russiske svarene avviker nok på enkelte områder, men på andre er de påfallende like. For eksempel svarte 27 prosent av russerne at lydighet var det viktigste man kan lære et barn – og hele 31 prosent av nordmennene det samme.

Forskjellene uttrykker seg mest i at russerne setter såkalte «overlevelsesverdier» over «selvrealiseringsverdier», mens i Norge er det omvendt. Ikke så rart, i og med at overlevelsen i langt høyere grad er sikret i Norge enn i Russland. «Hadde russerne hatt større økonomisk trygghet enn de har i dag, ville holdningsforskjellene på mange områder skrumpet ytterligere inn,» kommenterer Kolstø.

Om «jordbunden» var en annen enn Norges på Karl Johans tid, synes det altså som om den nå blir mer og mer lik. Vel. Det man i alle fall kan si, er at drømmene og håpet kretser om det samme. Spør man russerne hva slags land de ønsker seg, svarer de «et normalt land». Det er de ikke alene om. Men landet blir ikke mer «normalt» av den grunn – like lite som norske barn blir påfallende lydige av at 31 prosent av nordmennene mener de bør være det.

Russland vil nok være «et annet sted» lenge ennå, slik Norge sett fra Russland også er et helt annet sted. Det kan vi glede oss eller forarges over, men vi må virkelig glede oss over at menneskene som bebor vårt store naboland i øst, tross alt har fått det bedre siden Sovjetunionens dager.

Og vi bør i høyeste grad glede oss over det gode naboskapet som alltid har eksistert mellom Norge og Russland, og som ikke lot seg forsure fullstendig av den kalde krigen. For at det skal fortsette og videreutvikles, trenger vi kunnskap om hverandre. Kolstøs veiviser inn i det russiske tid og rom er i så henseende forbilledlig. Hans bok representerer det beste innen populærvitenskapelig formidling.

---
DEL