Russisk klaverromantikk

Musikken til Peter Tsjajkovskij har alltid vært viktig for den russiske pianisten Mikhail Pletnev, og han har laget arrangementer av komponistens balletter Tornerose og Nøtteknekkeren. «Jeg elsker Tsjajkovskij. Jeg elsker alt ved ham,» sier han. På hans seineste cd på Deutsche Grammophon (DG), som er viet komponistens klaverstykker opus 72, hører man at det stemmer. […]

Ny Tid

Ny Tids arkiv av artikler, skrevet av diverse skribenter.
(Se nederst i artikkelen, evt kontakt oss for skribent).

Musikken til Peter Tsjajkovskij har alltid vært viktig for den russiske pianisten Mikhail Pletnev, og han har laget arrangementer av komponistens balletter Tornerose og Nøtteknekkeren. «Jeg elsker Tsjajkovskij. Jeg elsker alt ved ham,» sier han. På hans seineste cd på Deutsche Grammophon (DG), som er viet komponistens klaverstykker opus 72, hører man at det stemmer.

«En musikalsk dagbok» kaller Pletnev Tsjajkovskijs opus 72. Disse 18 småstykkene var det siste komponisten skrev for soloklaver, og de ble skrevet det året han døde. Tsjajkovskij hentet mye fra sine favorittkomponister her – i to av stykkene anerkjenner han innflytelsen direkte ved å kalle dem «Un poco di Schumann» og «Un poco di Chopin». Stykkene har varierende interesse; de er bagateller som komponisten skrev for å tjene penger, og noen av dem er mer virtuos- eller salongstykker. Men opuset inneholder mange perler, som «Chant élégiaque» og den nevnte «Un poco di Chopin». Når de blir spilt så bra som her, er dessuten også de rene virtuosstykkene en fryd å høre på.

Det er en fantastisk kombinasjon av kontroll og frihet i Pletnevs spill. Han har full kontroll over det tekniske, og han har en fantasifull frihet i det tolkningsmessige, en frihet han kan ta seg fordi han er så inne i stoffet og komponistens idiom. Pletnev ønsker å spille det som er «bak notene», altså få fram musikkens indre mening, noe som gjør at han legger en dybde til selv de mest «overflatiske» stykkene – uten at det blir tungt og tilgjort, vel å merke. Landsmannen Svjatoslav Richter har spilt inn noen av disse stykkene på Olympia. Richter er mer innadvendt og meditativ, men samtidig mer rett på sak. Fordelen med det kommer tydelig fram i stykke nr. 5, «Méditation». Her får Richter fram en større ro og dybde enn Pletnev, hvis små tolkningsmessige krumspring kan gjøre at man av og til mister fokus. I dette stykket er altså Richter å foretrekke. I andre av stykkene kan imidlertid Richter virke litt seig i forhold til Pletnevs mer fleksible og spretne spill. Richter spilte dessuten bare inn noen få av disse stykkene, så hans versjoner er kanskje ikke noe alternativ dersom man ønsker hele opuset.

Man kan imidlertid klare seg godt med bare Pletnevs versjon, for det er ingen tvil om at han er en av de aller største Tsjajkovskij-tolkerne.

Presentasjon mot sin hensikt

Den 22 år gamle kinesiske pianisten Lang Lang har allerede etablert seg som en av de fremste unge klavervirtuosene. Han debuterte på cd i 2001 med ei konsertplate på Telarc som inneholdt sonater av blant andre Rakhmaninoff og Brahms. Allerede der viser han sin teknikk og lyriske åre. I 2003 gikk han over til DG, og der har han nå kommet med sin tredje cd, hvor han spiller Rakhmaninoffs andre klaverkonsert samt Paganini-rapsodien.

Det er litt av en imagemessig forandring Lang har gjennomgått etter at han ble snappet opp av den store Gule etiketten – fra å se ut som et gudsord fra landet er han blitt «stylet» opp med siste motes klær og sveis. Hadde det ikke vært for at jeg hadde hørt Lang før han ble «produktifisert», ville jeg ha avfeid ham og tenkt at grunnen til at han blir presentert slik, er at han ikke kan spille.

Men Lang er en spektakulært god pianist med en modenhet som man skulle forsverge en så ung musiker, noe han viste på den nevnte Telarc-cd-en. Når jeg hører spillet hans i Rakhmaninoffs klaverkonsert, får jeg imidlertid en mistanke om at imageforvandlingen har gjort noe med spillet hans. Det virker som om han spiller opp til et ideal om en «større-enn-livet»-tilnærming med lettere overdrevne karakteriseringer.

Han kommer mye bedre ut av det i Paganini-rapsodien – der er han ikke like «stor» i anslaget, og dette virtuosstykket greier han med sin lyriske tolkning til å gjøre til betydelig musikk. Det er Mariinskij-teatrets orkester under Valerij Gergjev som danner bakteppet for Lang, og godt som det enn er, har det en tendens til å være litt seigt og lite fleksibelt.

Sats på Zimerman

Dersom man er ute etter konserten, gjør man bedre i å satse på Krystian Zimermans versjon, som kom på samme plateselskap i fjor. Denne konserten kan lett bli sentimental i feil hender, men Zimerman unngår nettopp det med sin snert, sitt vidd og sin smakfulle følsomhet. Zimerman spiller sammen med Boston symfoniorkester under Seiji Ozawa, som følger solisten bedre enn Gergjev.

---
DEL

Legg igjen et svar