Russisk fjernsyn

Russiske borgere har i dag tilgang til hundrevis av tv-kanaler, men velger fortsatt i stor grad å følge bare den største statskanalen. Redaktør for Vedomosti, Maxim Trudolyubov, undrer hvorfor.

Maxim Trudolyubov
Trudolyubov er sjefredaktør for Russlands mest innflytelsesrike uavhengige finansavis Vedomosti, spaltist for The International New York Times og senior fellow ved Kennan Institute.
Email: maxim@nytid.no
Publisert: 02.07.2018

Russere flest lever i et informasjonsunivers som er ytterst særpreget: Russlands statlige fjernsynskanaler utøver en enorm makt over borgernes sinn – og russere flest synes å like dette. Tv-kanalene ville aldri hatt sin posisjon om ikke russerne selv ønsket det slik.

Mange år har gått siden vi bare hadde tilgang til tre eller fire tv-kanaler. I dag har vi hundrevis – om ikke tusenvis – av alternativer, men velger likevel den godt etablerte måten å tilegne oss kunnskap om verden på. Dette er den uunngåelige konklusjonen man må trekke fra nylige meningsmålinger, gjennomført av den uavhengige meningsmåleren Levada: 72 prosent av dem som ble spurt, sier at Kanal 1 (arvtakeren til den sovjetiske statskanalen) er deres hovedkilde til nyheter. Tv nyter riktignok mindre og mindre tillit etter som årene går, men er fortsatt den viktigste kilden til informasjon i Russland. Dette gjelder selv blant de yngre: 54 prosent i aldersgruppen 18 til 24 år har Kanal 1 som sin hovedkilde.

Informasjonsboble

På verdensbasis er trenden å vende seg til sosiale medier for nyheter: Ifølge en undersøkelse utført av Reuters Institute for the Study of Journalism, var 2017 året da sosiale medier fortrengte fjernsynet som unge menneskers hovedkilde til nyheter. I aldersgruppen 18 til 24 år oppga 28 prosent sosiale medier som sin hovedkilde, mens 24 prosent vendte seg til tv-kanalene. Betyr dette at Russland på en eller annen måte er immunt mot globale prosesser? Eller at russiske tv-kanaler og deres kuratorer i Kreml er eksepsjonelt gode til å holde på sitt publikum?

Folk er ikke tiltrukket av fakta.

Svaret på det første spørsmålet er nei. Russland er ikke immunt mot noe som helst – det går bare litt langsommere. Tendensen eksisterer nemlig i Russland også: I følge VTSIOM, Russlands statseide meningsmåler, sier 65 prosent av russere i alderen 18 til 24 at de søker etter nyheter på internett, men at nettet ikke er deres eneste kilde. Ja, tv er den viktigste kilden til nyheter, men mediets popularitet er på hell, mens internettets popularitet øker.

Svaret på det andre spørsmålet er ja. Russlands statseide fjernsynskanaler er oppsiktsvekkende flinke til å tiltrekke seg publikum. De er dessuten gode til å skape og opprettholde bestemte synspunkter. Man kan bytte kanal så ofte man ønsker, man kan henvende seg til andre informasjonskilder, men for russere flest er sannsynligheten for at de vil bryte seg løs fra «informasjonsdomen», liten. En informasjonsboble har tatt form i Russland siden begynnelsen av 2000-tallet, da Kreml gjorde sitt aggressive inntog i tv-bransjen og endte opp med å eie eller kontrollere mesteparten av den.

Ensretting

Kremls politikk overfor Ukraina er like populær i det velinformerte Moskva som i dårlig informerte regioner. Når så mange russere velger å klynge seg fast til den rådende opinionen, skyldes det ikke mangelen på alternativer. Å være bedre informert betyr ikke at man er mer kritisk. Mens bare 66 prosent av dem som ikke oppsøker uavhengige nyhetskilder, støtter innsatsen til Russlands utenriksminister Sergej Lavrov, nyter han tillit fra 80 prosent av dem som bruker tre eller flere uavhengige informasjonskilder, ifølge Levadas sosiologer Denis Volkov og Stepan Gontsjarov.

En meget stor andel av folk som uttrykker interesse for å lære mer om landets politikk og økonomi, er med andre ord på linje med majoritetsopinionen. Kun blant dem som bruker minst tre eller flere uavhengige informasjonskanaler, finner vi betydelige avvik fra konformistiske synspunkter. Rundt 10 prosent av den russiske befolkningen bruker 3 eller flere nyhetskilder, og i Moskva er tallet oppe i 30 prosent. Dette er Russlands best informerte borgere og de eneste som støtter synspunkter som fraviker majoritetens.

Fjernsynskanalene spiller på folks nasjonalistiske følelser.

Hvert eneste land lever i en boble. Kanskje er den eneste forskjellen mellom dem den ulike styrken til de respektive innenlandske universenes trekkraft. I Russland krever det en betydelig innsats om man skal løsrive seg fra majoritetens ståsted. Den innenrikspolitiske boblen er mektig – ikke fordi Kremls budskap er spesielt sterkt, men fordi alle andre budskap er relativt svake. «Ved å diskreditere vestlig politikk, underminere demokratiske prosedyrer og angripe uavhengige mediestasjoner har russiske myndigheter nøret opp under en form for generell kynisme som sier: Alle er korrupte, alle medier lyver, hevder Lev Gudkov, direktør ved Levada Center, i en kommentar til Vedomosti.

Almenn kynisme

Folk er ikke tiltrukket av fakta, men av den emosjonelle overdosen som russiske fjernsynskanaler leverer til daglig. Dette er grunnen til at alternative nyhetskilder ikke har særlig stor troverdighet blant store grupper av den russiske befolkningen. Fjernsynskanalene deler verden inn i krigførende fraksjoner og spiller på folks nasjonalistiske følelser; de avdekker fascisme i Ukraina og grusomme forbrytelser overalt; de skremmer sitt publikum med uhyggelig mystisisme og beroliger det med merkelig esoterisme. Ja, russiske TV-kanaler presenterer verden med den minste fellesnevneren som utgangspunkt, men de vet også hvordan de skal gjøre innholdet avhengighetsskapende.

Videoblogging er et voksende, uavhengig mediesegment.

Når det er sagt: Alle ser ikke på tv, og alle er ikke påvirket av den allmenne kynismen som gjennomsyrer det russiske samfunnet. Et voksende, uavhengig segment i den russiske mediesfæren er videoblogging. Mediets publikum er nettopp den samme aldersgruppen som er nevnt innledningsvis: 18 til 24 åringer. De har sine egne helter og kjendiser som er fullstendig ukjente for resten av befolkningen. Det finnes bloggere med flere millioner abonnenter, hvorav flertallet gir uttrykk for ikke-konformistiske synspunkter. Fenomenet er ikke universelt, men det er robust og voksende. «Mens vi bare kan snakke om fremtidens Russland med et drømmende smil, eksisterer allerede fremtidens tv,» skrev sosiologen Stepan Gontsjarov nylig.

Først publisert på engelsk i IWM Post 120.
Copyright © Maxim Trudolyubov / IWM Post / Eurozine.

Kommentarer