Russiske atomvåpen på Krim?

Den tidligere politiske fangen og dissidenten Mustafa Dzhemilev forteller Ny Tid om kampen mot okkupasjonen av Krim, hans forhold til Russland og hvorfor han fikk Nansen-medaljen. I dag er han politisk leder for den etniske gruppen på 280 000 krimtatarer. 

Ansvarlig redaktør i Ny Tid.

Krimtatarenes Mustafa Dzhemilev (72) forteller Ny Tid at det aldri var i hans tanker å bli en politisk leder. Ikke en eneste dag var dette planen. Men som politisk aktivist i en årrekke ble han spurt, og har i dag representert en kvart million krimtatarer i et kvart århundre.

Rett etter fødselen på Krim ble tatarfamilien forvist da Sovjet okkuperte Krim i 1944. Dzhemilev vokste opp i eksil i Usbekistan, og har siden 18-årsalderen vært svært politisk aktiv. De neste 25 årene ble han arrestert seks ganger for anti-sovjetiske aktiviteter, og satt til sammen 15 år i fengsel, deriblant i arbeidsleirer. Hans liv var konstant overvåket. Dzhemilev er også kjent for å ha gjennomført den lengste sultestreiken i menneskerettighetsbevegelsenes historie – i 303 dager. Han overlevde bare fordi han ble tvangsfôret.

Krimtatarene. Når Ny Tid i Kiev etter møye klarer å få møte regionens Nelson Mandela, møter vi en mann som er preget av å ha kjempet i en mannsalder.
Er det noen forskjell på dagens Russland og det gamle Sovjets behandling av tatarene? «Grunnleggende er vår kamp den samme, mot de samme kreftene. Dagens okkupanter av Krim har samme mentalitet som det tidligere Sovjet. Etter 24 år med ukrainsk uavhengighet med demokratiske menneskerettigheter, er vi igjen under sovjetisk administrasjon. Som i det tidligere Sovjet har vi ikke rett til frihet eller ytringsfrihet hvor vi kunne utrykke hva vi tenkte.»
Jeg ber ham være mer spesifikk, og han forklarer at myndighetene holder tilbake informasjon. Man må utenlands for å bli informert. Men etter revolusjonen som nå pågår i Ukraina, har de der en viss frihet med internett, radio og massemedier, selv om disse kontrolleres og overvåkes av ukrainske myndigheter. «Anklages myndighetene i dag, får du bare beskyldninger mot deg, eller blir bøtelagt etterpå,» sier Dzhemilev.
Hva da med Krim – hva er det egentlig som foregår, slik en innsider som krimtatarenes leder ser det? «Ingen spurte oss om tillatelse til å sende inn utenlandske styrker. Disse er aldri blitt ønsket velkommen av befolkningen slik jeg ser det. Krimtatarene har lenge kjempet denne kampen for selvstendighet – helt siden okkupasjonen i 1783 ! Vi har hele tiden blitt presset til å forlate landet, helt siden den gang vi utgjorde 97 prosent av befolkningen. Før fordrivelsen i 1944 utgjorde vi 25 prosent, mens tilbakevendingen i 1989 bedret dette. Men i dag lever over halvparten i eksil.»
Dzhemilev mener institusjoner og myndigheter på Krim burde representere de viktigste etniske gruppene, gitt autonomi. Derfor skulle krimtatarenes eget språk – som Dzhemilev insisterer på å snakke her i Kiev, oversatt med tolk – bare være ett av flere offisielle språk. Folkegruppene skulle kunne ha proporsjonal representasjon.

Vi vet at russerne faktisk bringer atomvåpen til Krim.

Tatarene utgjør 280 000 av 2,2 millioner innbyggere, der etnisk russiske er 1,5 millioner og ukrainere 350 000. Ifølge Dzhemilev har rundt 35 000 Krim-innbyggere flyktet siden okkupasjonen, hvorav halvparten er krimtatarer: «Etter at okkupantene kom til landet vårt, har vi sett en rekke drap og kidnappinger – vi krever at en internasjonal komité etterforsker hva som skjedde med minst 22 dokumenterte tilfeller. Vi vet hvem som gjorde dette, og at det ble gjort for å skremme folk.» Dzhemilev mener menneskerettighetsorganisasjoner må slippes inn i territoriet for å overvåke hva som skjer.

Screen Shot 2016-01-07 at 20.30.30Atom-depot. Historisk er tatarene kjent for å kjempe med våpen, til forskjell fra dagens ikke-voldelige linje under Dzhemilev. Krimtatarenes nasjonalbevegelse er nå ikke-voldelig. Men den samme uken som vi møttes, hadde en rekke tatarer i området øst for Odessa blokkert matforsyninger på vei til Krim, samt revet ned og ødelagt strømmaster som ga strøm til Krim-halvøya. Ifølge Dzhemilev kommer både halvparten av matforsyningene og 85 prosent av strømmen fra «fastlandet» Ukraina. Krim var derfor satt i en unntakstilstand av russerne: «Ett av våre krav er at russerne nå setter politiske fanger fri. Okkupantene undertrykker folk som fremdeles er lojale mot Ukraina og fiendtlige mot okkupantene.» Tatarenes strategi har imidlertid vart en stund: «Vi startet transportblokader på veiene mot Krim i september i fjor. Dette er ikke sabotasje, vi har bare blokkert veiene for store trailere på vei mot de okkuperte områdene.» Hva da med strøm – rammer det ikke hele befolkningen? «Elektrisitet er den mest effektive måten å blokkere russerne på. Det er tidligere avtalt at Russland supplerer Ukraina i nord, mens de eksporterer til sør. Under en okkupasjon kan ikke disse demokratiske spillereglene overholdes.»
«Husk at all vår motstand er ikke-voldelig. Selv om tatarene historisk er kjent for å være harde krigere, er vi ikke lenger i middelalderen. Man oppnår ingenting med vold. Hadde vi startet en frigjøringskamp ved å bruke væpnet makt, ville mye blod blitt spilt på Krim, et sted ingen deretter ville ønske å leve.»

Du har nå lest 3 gratis artikler denne måned. Er du abonnement, logg inn i
toppmenyen eller tegn online abonnement (69kr) for å lese videre.

Legg igjen et svar

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.