Russiske atomvåpen på Krim?

Den tidligere politiske fangen og dissidenten Mustafa Dzhemilev forteller Ny Tid om kampen mot okkupasjonen av Krim, hans forhold til Russland og hvorfor han fikk Nansen-medaljen. I dag er han politisk leder for den etniske gruppen på 280 000 krimtatarer. 

Truls Lie
Ansvarlig redaktør i Ny Tid.

Krimtatarenes Mustafa Dzhemilev (72) forteller Ny Tid at det aldri var i hans tanker å bli en politisk leder. Ikke en eneste dag var dette planen. Men som politisk aktivist i en årrekke ble han spurt, og har i dag representert en kvart million krimtatarer i et kvart århundre.

Rett etter fødselen på Krim ble tatarfamilien forvist da Sovjet okkuperte Krim i 1944. Dzhemilev vokste opp i eksil i Usbekistan, og har siden 18-årsalderen vært svært politisk aktiv. De neste 25 årene ble han arrestert seks ganger for anti-sovjetiske aktiviteter, og satt til sammen 15 år i fengsel, deriblant i arbeidsleirer. Hans liv var konstant overvåket. Dzhemilev er også kjent for å ha gjennomført den lengste sultestreiken i menneskerettighetsbevegelsenes historie – i 303 dager. Han overlevde bare fordi han ble tvangsfôret.

Krimtatarene. Når Ny Tid i Kiev etter møye klarer å få møte regionens Nelson Mandela, møter vi en mann som er preget av å ha kjempet i en mannsalder.
Er det noen forskjell på dagens Russland og det gamle Sovjets behandling av tatarene? «Grunnleggende er vår kamp den samme, mot de samme kreftene. Dagens okkupanter av Krim har samme mentalitet som det tidligere Sovjet. Etter 24 år med ukrainsk uavhengighet med demokratiske menneskerettigheter, er vi igjen under sovjetisk administrasjon. Som i det tidligere Sovjet har vi ikke rett til frihet eller ytringsfrihet hvor vi kunne utrykke hva vi tenkte.»
Jeg ber ham være mer spesifikk, og han forklarer at myndighetene holder tilbake informasjon. Man må utenlands for å bli informert. Men etter revolusjonen som nå pågår i Ukraina, har de der en viss frihet med internett, radio og massemedier, selv om disse kontrolleres og overvåkes av ukrainske myndigheter. «Anklages myndighetene i dag, får du bare beskyldninger mot deg, eller blir bøtelagt etterpå,» sier Dzhemilev.
Hva da med Krim – hva er det egentlig som foregår, slik en innsider som krimtatarenes leder ser det? «Ingen spurte oss om tillatelse til å sende inn utenlandske styrker. Disse er aldri blitt ønsket velkommen av befolkningen slik jeg ser det. Krimtatarene har lenge kjempet denne kampen for selvstendighet – helt siden okkupasjonen i 1783 ! Vi har hele tiden blitt presset til å forlate landet, helt siden den gang vi utgjorde 97 prosent av befolkningen. Før fordrivelsen i 1944 utgjorde vi 25 prosent, mens tilbakevendingen i 1989 bedret dette. Men i dag lever over halvparten i eksil.»
Dzhemilev mener institusjoner og myndigheter på Krim burde representere de viktigste etniske gruppene, gitt autonomi. Derfor skulle krimtatarenes eget språk – som Dzhemilev insisterer på å snakke her i Kiev, oversatt med tolk – bare være ett av flere offisielle språk. Folkegruppene skulle kunne ha proporsjonal representasjon.

Vi vet at russerne faktisk bringer atomvåpen til Krim.

Tatarene utgjør 280 000 av 2,2 millioner innbyggere, der etnisk russiske er 1,5 millioner og ukrainere 350 000. Ifølge Dzhemilev har rundt 35 000 Krim-innbyggere flyktet siden okkupasjonen, hvorav halvparten er krimtatarer: «Etter at okkupantene kom til landet vårt, har vi sett en rekke drap og kidnappinger – vi krever at en internasjonal komité etterforsker hva som skjedde med minst 22 dokumenterte tilfeller. Vi vet hvem som gjorde dette, og at det ble gjort for å skremme folk.» Dzhemilev mener menneskerettighetsorganisasjoner må slippes inn i territoriet for å overvåke hva som skjer.

Screen Shot 2016-01-07 at 20.30.30Atom-depot. Historisk er tatarene kjent for å kjempe med våpen, til forskjell fra dagens ikke-voldelige linje under Dzhemilev. Krimtatarenes nasjonalbevegelse er nå ikke-voldelig. Men den samme uken som vi møttes, hadde en rekke tatarer i området øst for Odessa blokkert matforsyninger på vei til Krim, samt revet ned og ødelagt strømmaster som ga strøm til Krim-halvøya. Ifølge Dzhemilev kommer både halvparten av matforsyningene og 85 prosent av strømmen fra «fastlandet» Ukraina. Krim var derfor satt i en unntakstilstand av russerne: «Ett av våre krav er at russerne nå setter politiske fanger fri. Okkupantene undertrykker folk som fremdeles er lojale mot Ukraina og fiendtlige mot okkupantene.» Tatarenes strategi har imidlertid vart en stund: «Vi startet transportblokader på veiene mot Krim i september i fjor. Dette er ikke sabotasje, vi har bare blokkert veiene for store trailere på vei mot de okkuperte områdene.» Hva da med strøm – rammer det ikke hele befolkningen? «Elektrisitet er den mest effektive måten å blokkere russerne på. Det er tidligere avtalt at Russland supplerer Ukraina i nord, mens de eksporterer til sør. Under en okkupasjon kan ikke disse demokratiske spillereglene overholdes.»
«Husk at all vår motstand er ikke-voldelig. Selv om tatarene historisk er kjent for å være harde krigere, er vi ikke lenger i middelalderen. Man oppnår ingenting med vold. Hadde vi startet en frigjøringskamp ved å bruke væpnet makt, ville mye blod blitt spilt på Krim, et sted ingen deretter ville ønske å leve.»
Jeg spør hvor tungt militær okkupasjonen fra Russland er. Svaret er overraskende: «Vi vet at russerne faktisk bringer atomvåpen til Krim. Hvis noe skjer med de våpnene, vil hele Krim bli ubeboelig!» Jeg spør ham hvor han har denne informasjonen fra. «Under Sovjet-tiden var det en landsby nær Jalta som ble brukt som atomdepot. Etter Budapest-avtalen i 1994 be depotet lukket. Men med dagens okkupasjon har det blitt gjenåpnet, og vi har sett rakettsystemer bli fraktet dit. Russerne har erklært at de vil bruke området til hva de ønsker.»
Jeg etterspør mer dokumentasjon på disse alarmerende opplysningene. «Vi har også fått tilgang til en mengde dokumenter. Der står det at hvis konflikter tiltar, skal krimtatarene være øverst på listen. Dette har vi fra selvforsvarsgruppene som arbeidet tett på de russiske okkupantene. Siden mange av de russiske soldatene drakk tett, havnet slike dokumenter i våre hender. Vi har et godt nettverk.»

Putin. I 1989 fikk 250 000 krimtatarer vende hjem til Krim, og Dzhemilev har siden ledet Krimtatarenes nasjonalbevegelse (OKND og andre). Ti år senere satt han også i det ukrainske parlamentet. Han ble valgt inn igjen i 2014, da han sto høyt opp på president Porosjenkos liste. Derfor tok faktisk president Putin kontakt med Dzhemilev før okkupasjonen. Her er Dzhemilevs kommentar til denne hendelsen: «Før invasjonen på Krim ønsket han å møte meg for å snakke, men jeg avviste det, da det ville virke som  en rettferdiggjøring av okkupasjonen. Det var ingenting å diskutere. I en senere lengre telefonsamtale der Putin ringte meg, forklarte jeg ham at det ville være en feiltagelse av Russland å okkupere Krim. Han sa han støttet måten Ukraina hadde håndtert Krim på, men at dette var noe man måtte forhandle om. Han nevnte også at det var en god dyd å hjelpe mennesker, men at Krim ble en del av Russland i 1944. Den gang sa Putin at han ville fremsette et referendum, og at det beste ville være å trekke ut soldatene. Dessuten at telefonlinjen til ham ville være åpen døgnet rundt om det var noe jeg lurte på. Men etter to uker ble jeg bannlyst fra å bevege meg inn i de russiske områdene.»
Dzhemilev er da også nektet innreise til Krim, der hans kone og familie fremdeles bor.

Motstand. Hva da med den ukrainske regjeringen – støtter de krimtatarene? «Både president Porosjenko og statsminister Jatsenjuk er på vår side, og de støtter kravene våre. Men ikke nødvendigvis blokaden av strøm. Slikt fører til at russerne kutter leveranser av eksempelvis kull og gass til Ukraina. Sanksjoner mellom landene påvirker også økonomien.»

Jeg har sittet i fengsel i 15 år, så man kan spørre om det var verdt det.

Hva da med folket selv, hinsides hva myndighetene i Ukraina eller Russland gjør – hvordan påvirker protester politikken? Her er Dzhemilev tydelig på forskjellene: «Mens folk i Ukraina tar til gatene for å få skiftet ut regjeringen, skjer ikke dette i Russland, der ingen tillates å protestere. De ville blitt arrestert så fort de tok til gatene. Ikke engang et ukrainsk symbol ville være tillatt å vise.»
Jeg avslutter samtalen med å spørre 72-åringen om hans personlige motivasjon for engasjementet – inkludert valget om å sultestreike med risiko for å dø. «Hovedmålet var å få returnere hjem, og å få Sovjetunionen til å kollapse. Jeg var ikke alene om slike protester. I dag, med okkupasjonen, er målet atter å få komme hjem igjen. Jeg har sittet i fengsel i 15 år, så man kan spørre om det var verdt det. Men det har stor verdi å kunne ytre seg fritt. Det koster å kjempe for dette, men det er det verdt.»
Dzhemilev har flere ganger blitt nominert til Nobels fredspris, og grunnet sin uopphørlige hjelp til flyktninger fikk han av FN faktisk Nansen-medaljen i 1998, utpekt av Kofi Annan. «Medaljen ble etab-lert av FNs flyktningkommisjon. Som du vel vet, hjalp Fridtjof Nansen flyktninger til å kunne leve sine liv. Jeg ble nominert fordi jeg hjalp flyktninger med å vende tilbake til Krim. På en måte kunne krimtatarene være et eksempel til etterfølgelse når det gjelder å vende hjem.»
På min vei ut til Maidan-plassen i Kiev, utenfor Dzhemilevs kontor, vandrer tankene om flyktninger faktisk til mine besøk i Palestina og Israel. Særlig med tanke på det siste Dzhemilev sa til meg: «Og husk, i enhver fredsforhandling finnes det forskjellig forståelse på hver side. Man trenger en viktig balanse for at hver side kan forstå. Det bør aldri være en vinner, men snarere ærlighet og rettferdighet.»

Se også nettsiden for et kommende videoutdrag av samtalen.

---