Rungende nei til hijab i parlamentet

Rubicon er krysset. Frankrike har fått sin lov mot hijab i skolen.

Ny Tid

Ny Tids arkiv av artikler, skrevet av diverse skribenter.
(Se nederst i artikkelen, evt kontakt oss for skribent).

Det er kanskje å begynne i feil ende. Men det er viktig å ha i mente hva denne loven ikke er. Den fratar ikke franske, muslimske kvinner retten til å dekke håret. Og den griper ikke inn i den voksnes bevisste valg av religiøse symboler.

Loven gjelder utelukkende for skolen. Og den gjelder bare for den delen av skolen der elevene enten er barn eller ennå ikke har modnet som voksne. På universitetet vil det være fritt fram for studentene å bære de symboler og hodeplagg de vil.

Ei heller er forbudet mot hijab del av en større konspirasjon hvis mål er å knuse islam. Den franske sekularismen har sine røtter i en voldsom konfrontasjon mellom stat og katolisisme som daterer seg mer enn to hundre år tilbake. På den tiden fantes det ikke muslimer i Frankrike; knapt nok i Europa etter 1492.

Det handler derfor like mye om religion som det handler om islam. Men der protestantisme, katolisisme og jødedom ga etter under trusler om å bli eliminert, fysisk, økonomisk eller åndelig, har islam vist seg langt mer militant i kampen for egen identitet.

Deri ligger nettopp det franske dilemma. For hva slags agenda har franske muslimer som ikke anerkjenner det felles nøytrale rom tapetsert med universelle verdier som frihet, likhet og … nåja, brorskap?

Lang kamp mot kirken

Stikk fingeren i historien, og den ser sånn ut:

På 1500-tallet raste religionskrigen i Frankrike. Det var en krig mellom de protestantiske hugenottene og en fransk katolisisme med røtter tilbake til 500-tallet. Den kulminerte med massakren på hugenottene i 1572, som går under navnet Bartolomeusnatten.

I 1598 kom det såkalte Nantes-ediktet, som ga protestantene rett til å praktisere sin tro. Det varte fram til 1685, da kongen åpnet for nye pogromer mot hugenottene. Etter det, var det protestantiske nærværet i Frankrike i praksis over. Mange flyktet til mer tolerante miljøer, som for eksempel Nederland, der de tok sin hevn ved å danne den intellektuelle ryggraden i opplysningstiden – på bekostning av Frankrike.

Men det er en annen historie.

Poenget er at fra slutten av 1600-tallet var en konkurrerende religion lagt fullstendig død i Frankrike. Gjensto katolisismen, som åt seg inn i alle statens strukturer fram til 1789 – og som var neste og logiske mål for et sekulært ønske om å hive ut religionene.

Revolusjonen avskaffet ikke bare et kongedømme, men også en kirke. Problemet var bare at den katolske kirken gjenvant all sin sosiale og politiske makt i tiårene etterpå, noe som ble understreket av konkordatet mellom Napoleon Bonaparte og paven i 1801. Konkordatet ga den katolske kirken det den ønsket: en privilegert posisjon som unik ivaretaker av landets åndelige dimensjon. All utdanning ble lagt inn under kirken, med prester i rollen som leverandører av kunnskap.

Det var en reaksjonær kraft. Ut gikk republikanske verdier som menneskerettigheter og den frie tanke; inn kom hemmende religiøse livsanskuelser og rigide dogmer. I 1905 var det duket for nok en nådeløs kamp. Kirken ble skilt fra staten, og denne gang var bruddet endelig. Revolusjonen var fullbyrdet.

Ironien i denne historien er at protestantismen falt som offer for sine kristne brødre, mens katolisismen måtte se en helt annen ideologi i hvitøyet: sekularismen. Det franske ordet er laïcité, og rommer mer enn det sekulære. Det handler ikke bare om at staten skal være nøytral og ikke-religiøs, men også at den skal garantere enkeltmenneskets frie religionsutøvelse. I samfunnet er det lov å påberope seg en gud, men i det felles statlige rom skal alle møtes som individer innenfor en ramme av universelle verdier. Det gir to premisser. For det første at borgerne gis en frihet fra religion like mye som frihet til religion. For det andre at alle religioner stilles likt.

Det er med andre ord republikkens verdier det handler om. Striden om hijab har en historisk klangbunn som sitter i ryggmargen på de fleste franskmenn.

Lærere under beleiring

Men historien er bare det ene bakteppet for denne rasende debatten. Det andre bakteppet skriver sin fortelling i presens.

Det handler om et islam som er offensivt og aggressivt. Det handler om muslimske studenter som truer sine lærere, som skulker timer i utviklingslære og historie, som piper ut forelesere når de forteller om holocaust og som nekter å la seg undervise av det motsatte kjønn.

Det handler om unge muslimske jenter, uten hijab, som voldtas i trappeoppgangene fordi de ikke bærer skaut, og om muslimer som setter fyr på jødiske synagoger i en ny runde med brutale pogromer.

Det handler om muslimer som nekter å la seg behandle av en lege av motsatt kjønn, og om unge muslimske jenter som sitter gråtende foran en statlig nedsatt kommisjon og forteller at hva de enn gjør, så må hijab forbys i skolen. Fordi presset om å bære hijab, om å være anstendig og moralsk, har blitt utålelig i enkelte muslimske gettoer.

Fortsatt er det få jenter som bærer hijab på skolen, eller som prøver å gjøre det. Ved skoleårets start i fjor ble det registrert 1260 tilfeller. De fleste tok det av seg under trusler om å bli nektet adgang. Tyve av tilfellene ble klassifisert som «vanskelige.» Bare fire jenter ble utvist.

Men mørketallene er svære; det er alle enige om. Fra skolene kommer det meldinger om at jentene bytter ut hijab med det såkalte bandana, det bittelille skautet som ble så populært også her i landet for et par år siden.

Bandana har så langt ikke vært forbudt. Men det blir det nå, etter den nye loven. Eller; hva som er forbudt, er det egentlig ingen gitt å vite. For hva er det som utgjør «iøynefallende» symboler?

Det franske ordet er ostensible. Det gjør forbudet breiere enn anti-skaut-loven fra 1989, som snakket om pralende symboler. Under arbeidet med denne loven ble det strid om man skulle forby alle synlige symboler, eller bare de pralende.

Det franske ordet for pralende er ostentatoire. Det franske ordet for synlig er visible. Kikker man på ordet ostensible ser man kombinasjonen. Et semantisk kompromiss.

Glimrende! raljerte opposisjonen. En sann seier for hestehandelen!

Semantikken til side er det ingen som vet hvordan denne loven skal praktiseres. Men utdanningsminister Luc Ferry har gjort et realt forsøk på å forklare det hele. Alt er forbudt, ifølge ham. Det gjelder alle hodeplagg, bandana, muslimske gevanter sånn ellers, og skjegg – hvis det bæres på en religiøs måte.

Men han understreket at dette siste bare ville gjelde for menn.

Det oppklarte selvfølgelig alt, selv om det på ingen måte er avklart om dette forbudet skal gjelde sikhenes hodeplagg. Det som derimot er sikkert, er at forbudet vil omfatte den jødiske kippa og kristne, synlige kors.

Handler om islam

All retorikk til side, så handler forbudet mot religiøse symboler på skolen om et forbud mot hijab. Det er i praksis rettet mot islam, slik muslimene også oppfatter det.

Tilhengerne av loven pusher argumentet om at forbudet rammer alle religioner, siden det også legger ned forbud mot den jødiske kippa og synlige, kristne kors. Det er med andre ord ikke et korstog mot en bestemt religion, men et forsøk på å forsvare den sekulære staten mot religiøs penetrering.

Ikke alle kjøper den. Loven kommer etter 15 år med beinhard konfrontasjon om det muslimske skautet. Den såkalte Stasi-kommisjonen, som skulle utrede hvordan den franske staten håndhever sin sekulære arv, ville aldri blitt nedsatt om det ikke hadde vært for den altfor synlige konflikten mellom republikken og muslimske jenter med hijab.

Selv kritikerne av den nye loven erkjenner at islam har blitt et problem. Det er derfor legitimt å fravriste islam dens politiske ambisjoner. Videre er det legitimt å kreve at islam retter seg etter nasjonale lover, inkludert allmenne regler for klesdrakt i skolen. Og det er riktig å slåss mot tvang, undertrykkelse og moralsk-religiøse absolutter i det franske muslimske samfunnet. Heter det fra motstanderne av loven.

Men er det noen automatisk sammenheng mellom det individuelle religiøse valget og en litt diffus islamsk fundamentalisme? Nei, sier opposisjonen. Skal man få islam under kontroll, må man gjøre én av to ting. Eller kanskje to av to ting. For det første må man identifisere problemene man ønsker å løse. For det andre må man gjenreise det felles rommet med sine universelle verdier slik at også muslimer føler seg hjemme der.

Det er med andre ord veldig enkelt. Man utviser de studentene som faktisk lager bøll, og holder seg unna dem som ikke gjør det. Man tillater hijab i skolen, men slår ned på grupper som driver politisk-religiøs agitasjon. Man prøver så godt man kan å sikre seg at studentene bærer hijab frivillig og ikke som en følge av tvang. Man setter absolutte krav til at studenter følger undervisningen, men gir åpning i andre enden for religiøs toleranse.

Det er, slik kritikerne av loven ser det, helt legitimt av staten å kreve at islam må respektere majoritetssamfunnets sekulære prinsipper. Men det er staten som er sekulær, ikke samfunnet. Det såkalte laïcité har inntil nå hatt relevans for undervisere og undervisningen, ikke for elevene. Hva er vitsen med en sekularitet som ikke er inkluderende, men derimot ekskluderende, når hele grunnlaget for dette prinsippet er at alle skal samles under en felles nøytral paraply?

Diskusjonen går videre i Frankrike. Litterære armer brytes og ditto bein knekkes i den voldsomme krangelen om hva sekularitet er og ikke er, hva islam gjør og ikke gjør, og hvordan Frankrike skal håndtere den nye historiske realiteten: at religionene igjen er på frammarsj over hele verden, også her.

Kommisjon i harnisk

Stasi-kommisjonen ga ett svar. Ga antakelig det eneste svaret. Det lyder i korthet slik: respekter vår sekulære tradisjon og vi skal til gjengjeld respektere muslimske helligdager og tradisjoner. Det ga seg konkrete uttrykk i anbefalingen til president Jacques Chirac før jul. De sa: det bør bygges et universitet for studier av islam i Frankrike. Franske, muslimske arbeidere skal ha rett til fri på sine religiøse dager. Og, når alt kommer til alt, og under mye tvil: hijab bør forbys i skolen.

Men hijab var bare en liten bit i kommisjonens svære arbeid. Derfor er de tyve medlemmene av kommisjonen i harnisk over presidentens politiske svar.

Det var aldri meningen, fråder medlemmene, at denne komplekse og for fremtiden viktige debatten skulle munne ut i et hyrten-og-styrten-arbeid for å få et forbud på plass. Og det var aldri meningen, og kommisjonen lånte aldri sin støtte til det, at presidenten skulle plukke ut en liten bit av kommisjonens arbeid og ignorere alle de andre punktene.

I dag er det ingen planer om høyere utdanning med utgangspunkt i islam. Partipisken har blitt brukt for å få et forbud på plass med overveldende majoritet. Unge muslimske jenter flykter, av alle steder, inn i de katolske skolene i påvente av at flere muslimske blir bygd.

Politisk islam blir ikke lettere håndterlig etter dette. Og katolisismen ser sitt snitt til å henge seg på i kampen om mer religion i staten.

---
DEL

Legg igjen et svar