Vi småjenter hadde minnebøker, en liten bok som i utgangspunktet hadde blanke ark. På bursdager ble minnebøkene hentet frem. Hver gjest ble bedt om å skrive sine små tanker der, for å bli husket. Vi hadde ikke mye livserfaring, disse første årene vi lærte å skrive, vi skrev på mal. Svært få skrev personlig, men noen gjorde det. I et hjørne på arket sto det nesten alltid: Tre ord på snei, glem aldri meg (ofte skrevet som ‘mei’). Var det en anelse, overført fra de voksne, at de fleste ville bli glemt, viskes ut i andres minne og av historien?
Foto er med på å fremkalle minner. Mormor, som var en ivrig hobbyfotograf, skrev navn på dem som var med på bildet, på baksiden eller i albumet med dato, år og sted. Mamma var den som tok bilder av oss som små – med et svart kasseapparat hun kikket ned i. På fotoene fra mammas ungdom er hun sammen med venninner og ser glad ut. Jeg vet ikke hvem noen av dem er, bortsett fra bestevenninnen Margaret, og en annen som het Solveig, som jeg hadde truffet. De var mennesker mamma forholdt seg til. I dag ville jeg ikke ha gjenkjent noen av dem på et foto. Ansiktene er visket ut av minnet, men mamma ville ha husket dem.
Hvorfor er vi opptatt av minner? Minner gir rom for følelser og nærhet. Noen ganger blir vi redde for at de indre arkivene, de som kobler oss til eget og andres liv, skal forsvinne fra oss. Hvem er vi hvis vi ikke husker andre, og ingen husker oss, eller ikke husker oss selv? Vanskeligst å minnes er det for den som har blitt plaget. Aller verst er det å bli fratatt sitt menneskeverd. Da kan det bli en strategi å fortrenge minner, å se fremover, for å overleve. Den som blir arkeolog i eget liv, vil også finne noe man ikke ønsker å finne. Hvem har ikke kjent et sting av smerte av å komme i berøring med et vondt minne? Minner bunner i realiteter, i den enkeltes liv, og de kan kobles på andres minner. Her vil de som overlevde holocaust, eller gjennomlever en krig, ha noe til felles.
Byen Osnabrück
Ord, foto og steder kan få oss til å minnes mennesker som ikke lenger er. Den franske forfatteren Hélène Cixous beskriver i Ruinar på ryddige rekker morens oppvekstby, Osnabrück, slik: «Det er likevel uventa at ein by på desse kantar er så vakker, han ligg i Niedersachsen, eit geografisk kaldt område som historisk sett er vatna med blodige elvar og tårer slik som slektstreet til mor mi.»
Hun var klar til å reise, flykte, når som helst. Koffertene sto alltid klare.
Byen Osnabrück ligger i Niedersachsen i det nordvestlige Tyskland. Her ble freden i Westfalen undertegnet i 1648 – tredveårskrigen, en av de mest katastrofale periodene i europeisk historie, var over. Men byen skulle senere bli vitne til en annen ulykke. Den som går gjennom denne byen i dag, vil i et velstående strøk av byen støte på Alte-Synagogen-Strasse (Gamle Synagogegate). Der vil man se en haug bleike steiner som er holdt sammen av hønsenetting mellom to fasjonable hus. Dette er resten av synagogen. Bak disse restene stirrer man inn mot en tom plass – et sted for å minnes og for å glemme. Fire blankpolerte plaketter forteller historien om den skrekkfylte natten, 9.–10. november 1938, kjent som krystallnatten, da synagogen som da sto der, ble vanhelliget, plyndret, satt i brann og til slutt revet ned av Hitlers tropper. 99 av byens jødiske innbyggere ble fengslet av Gestapo og sendt til konsentrasjonsleiren i Buchenwald.
I Osnabrück lå også hjemmet til Ève Klein, et medlem av byens daværende jødiske samfunn og mor til forfatteren av boken, Hélène Cixous.
Morens historie
For Cixous er morens historie et sted å skrive fra: «Utan sentrum er det nesten umogeleg å skape noko. Det må vere feste ein stad, forankring.» Hélène Cixous prøver å finne en orden i slekten ved hjelp av mor Èves minner: «Ève ryddar og lagrar alt for ikkje å miste. Hieroglyfane til Ève. Ho har rissa dei inn for å hindre Gløymsla i å sluke tragedien.» Moren har etterlatt seg lister med 24 nedstenograferte punkter for at hun selv skulle huske hva som skjedde henne. Det var for farlig å skrive entydig i den tiden hun levde i.
Cixous vandrer rundt i morens og slektens hjemby, Osnabrück. Tidene, minnene legger seg oppå hverandre og kobler seg sammen. Mor Ève flyktet til London, ble fratatt sitt tyske stasborgerskap 25 år gammel, utdannet seg til jordmor i Algerie da hun ble enke i 1948. Hun ble fratatt sitt franske statsborgerskap i 1962, under algeriernes frigjøringskamp mot Frankrike. I 1971 ble hun arrestert, fengslet og utvist fra Algerie. En heisvakt på klinikken hadde fremsatt falske beskyldninger mot henne. Hun flykter til Paris utkledd som berber. Mor Ève var aldri trygg. Hun var klar til å reise, flykte, når som helst. Koffertene sto alltid klare.
Midt i boken dukker det opp et fotografi fra Osnabrück Zeitung, 8. juni 1985 med tittelen: «Mini-Klassen-treffen, i hagen til Ria Kruse. Møtet med dei tilbakekomne, seier avisa.» 75 år gamle Ève er avbildet med skolevenninner fra gymnaset. De er blitt invitert til rådhuset i Osnabrück, «fordi-dei-var-jødar-frå-Osnabrück». «Vi erstatta dei døde. Og vi erstatta oss sjølve», sa Ève. I rådhuset står de ansikt til ansikt med sine tidligere forfølgere. Først er det latter og gjensynsglede mellom damene, så husker Grete, en av dem, at hun ble ropt til, i matutdelingskøen. «‘Ikkje brød for jødar, kom deg vekk!’ eg blei jaga.»
Minnesmerket over synagogen
Det som gjør størst inntrykk på Hélène Cixous, er minnesmerket over synagogen, bygd i 1906. Oldefaren var da leder av forsamlingen. Synagogen: «Stabla steinar, ikkje nokon struktur. Ærleg tala, eg liker ikkje dette minnesmerket. Ein viser fram steinane og skjuler øydelegginga. Døden er ikkje her. Og ikkje er det nokon ruin. Dei har fjerna ruinen […].» Synet av monumentet får forfatteren til å gråte: «Blyglasvindauga rasa saman, glasbrot i ein haug, over den boga inngangen stod det ord frå salme 113 skrivne ned med store hebraiske bokstavar, frå soloppgang til soleglad stod det der, at Herrens namn skulle vere lova, aldri har andletet til den døyande og døde synagoga hatt eit meir endelaust forundra uttrykk, fullstendig uforståande […].» Det går opp for henne at nazistene ønsket å utslette hver eneste jøde i byen, at jødenes kultur i byen forsvant: «Desse velstelte restane som er merka og innestengde i eit bur, er biletet av dei indre ruinane mine.»
Synagogen i Djerba
Da mannen min og jeg i mars 2002 var på reise rundt i Tunisia, besøkte vi El-Ghriba–
synagogen på øya Djerba, en av de eldste i verden. Det var bare oss og vaktmesteren der inne, og utenfor en liten jente med utgåtte skosåler. Jenta og jeg smilte til hverandre, vi fikk en type kontakt før hun løp videre på den støvete veien. Jeg husker henne godt, i et rødt lite skjørt og med tovete hår. Noen uker senere, 11. april 2002, hører vi på nyhetene at en selvmordsbomber samme dag hadde gått til angrep på synagogen i Djerba med en naturgass-tankbil lastet med sprengstoff. 21 ble drept, mer enn 30 såret. Siden har jeg båret med meg minnet om den lille jenta og spurt meg, ble hun et offer? Seks av de drepte ble definert som lokale. Også for leseren stabler minnene seg på hverandre.
Hotel Walhalla
Tidvis går jeg vill i Cixous’ ikke-kronologiske metode. Jeg begynner å grave, som henne. Hun nevner Hotel Walhalla. Fins det et hotell i Osnabrück som heter Walhalla? Jo, det gjør det. Forfatteren bor der mens hun undersøker fakta om morens familiehistorie. Hitler skal ha bodd på hotellet. Valhall er i norrøn mytologi gudenes festhall i borgen Åsgard. Jeg merker at navnet trykker; dette er min kultur, ubehaget vokser. Nazistenes misgjerninger, historiens spøkelser, er så virksomme i forfatteren at de blir fysiske: Hun ser Hitler komme gående mot henne i restauranten.
Sorgen
Sorgen forfatteren kjenner over mor Èves skjebne, uttrykker hun via fortellingen om orangutangen Hope og de tre ungene hennes på Sumatra. «[D]et minner om Hope, denne orangutangen som folk i byen jaga gjennom gatene i Subulssalam på Sumatra, ho flykta med ungane sine, ei flukt som blei saktare på grunn av dei små, ho mista først den eine, så den andre, forfølgingar, boikottar, arrestasjonar, fornærmingar, vald, stokkeslag, skot, ho mista den tredje, så stakk dei ut auga på henne i 38 og tømde bensin over henne, det finst foto, dei sløkte auga i det uendeleg triste andletet hennar …»
Vanskeligst er det for Cixous å berøre mors fornedrelse.
Hva slags minnebok er det Hélène Cixous har skrevet om mor? Mor klarte seg, hun ble 103 år gammel, fordi hun dro fra Osnabrück i tide. Vanskeligst er det for Cixous å berøre mors fornedrelse. Da gjør forfatteren bruk av en stedfortreder, orangutangen. Det hun vil, er å tale imot glemselen, vise hva det vil si å være forfulgt. Spennet mellom synagogens rest, murstein stablet i ryddige rekker, og de troende som er tatt av dage, skaper et uopprettelig gap. Kollapsen av det tyske siviliserte samfunnet speiles i en mors, en families totale utsatthet.
Cixous spør seg hvor ble det av humaniteten – hvor var Gud?
