Røykeloven: Dilemma og løsninger

Forslaget om røykeforbud på serveringssteder setter venstresiden i en klemme. På den ene side kvier man seg for å gjøre et så sterkt inngrep i den personlige frihet til helt alminnelige mennesker over det ganske land. På den annen side vil man gjerne sikre servitører et forsvarlig arbeidsmiljø. Klemma ser verre ut enn den egentlig […]

Ny Tid

Ny Tids arkiv av artikler, skrevet av diverse skribenter.
(Se nederst i artikkelen, evt kontakt oss for skribent).

Forslaget om røykeforbud på serveringssteder setter venstresiden i en klemme. På den ene side kvier man seg for å gjøre et så sterkt inngrep i den personlige frihet til helt alminnelige mennesker over det ganske land. På den annen side vil man gjerne sikre servitører et forsvarlig arbeidsmiljø.

Klemma ser verre ut enn den egentlig er – ganske enkelt fordi helseministeren feilinformerer Stortinget.

Ministeren lot to professorer som er innbitte røykemotstandere gjøre opp status om helseskadene ved passiv røyking. Forskningsresultater på dette området er svært unøyaktige. Bedømmingen avhenger av øynene som ser. Vanlig praksis er da at man ber flere eksperter med ulikt ståsted om å foreta bedømmingen. Helseministeren lot de to anti-røykerne gjøre jobben alene. I proposisjonen opplyses dette ikke.

Som man roper i skogen får man svar. Helseministeren hevder at «det foreligger i dag dokumentasjon på at relativt beskjedne mengder tobakksrøyk i et lokale vil ha en negativ helsemessig påvirkning». Men proposisjonens egne tall forteller indirekte følgende: På norske serveringssteder med god soneinndeling og ventilasjon er mengden av tobakksrøyk ca. 1-5 milliontedels gram nikotin per kubikkmeter luft. Svært få mennesker sjeneres ved et så lavt nivå. Servitører på slike steder utsettes for passiv røyking tilsvarende det å røyke en kvart sigarett om dagen. Det høres ikke særlig farlig, og det finnes ingen vitenskapelig dokumentasjon for at et så beskjedent røykinntak skulle gi helseskader.

To framtredende norske medisinske forskere gikk i Dagbladet 10. januar skarpt ut mot helseministerens påståtte dokumentasjon.

Det er også et spørsmål om hvor alvorlig man skal se på eventuelle bittesmå risikoøkninger. Anta for eksempel at en servitør i 45 år arbeider i luft som i gjennomsnitt inneholder 5 mikrogram nikotin per kubikkmeter. Helseministeren mener et slikt scenario er uakseptabelt. Men proposisjonens egne (spekulative) anslag kan omregnes til at 5 milliontedels gram/m3 i 45 år på heltid øker risikoen for å dø av hjerteinfarkt eller lungekreft i 70-årsalderen fra ca. 22 til 22,5 prosent. Ønsker vi et samfunn der alle er så helsefikserte at så små forskjeller blir betydningsfulle og styrende for helsepolitikken?

Proposisjonen er direkte uredelig i sin beskrivelse av dagens forhold. Den refererer fra en uavhengig rapport utarbeidet for departementet om hvordan nåværende forskrifter om røykfrie soner etterleves. Rapporten konkluderer bl.a. med at «i spisesteder følges reglene stort sett bra. .. I drikke- og dansesteder forekommer derimot forskriftsbrudd ofte.» (s.27). På proposisjonens side 22 er dette blitt til: «Erfaringer, blant annet fra evalueringsrapporter, viser at soneinndelinger i liten grad fungerer i praksis, spesielt gjelder dette drikke- og dansesteder der publikum beveger seg rundt i lokalet».

Arbeidsmiljøloven gir på to punkter større handlingsrom enn det proposisjonen gir inntrykk av:

For det første er loven ikke til hinder for at arbeidstakere må leve med visse belastninger når det vil koste det øvrige samfunn svært mye å fjerne belastningene helt: Veiarbeidere puster inn noe eksos, dykkere lever med ulykkesrisiko osv. Tobakksrøyk er etter loven ikke i noen særstilling. Anerkjenner man først røykernes behov og nytelse som legitime, er deres livsutfoldelse et «praktisk» hensyn i arbeidervern på samme måte som bilisme og produktivitetskrav er det. Det betyr at en beskjeden røykbelastning i prinsippet vil kunne anses som «fullt forsvarlig» etter arbeidsmiljøloven.

For det andre: Helseministeren mener ingen ennå har kunnet gi noe argument for at servitører skal ha dårligere vern mot passiv røyking enn andre arbeidstakere. Også denne absolutte likhetstanken er fremmed for arbeidsmiljøloven. Det er mange eksempler på at noen arbeidstakere ikke får det samme vernet mot et problem som andre arbeidstakere får – fordi det ikke er praktisk mulig. Eksosbelastning av veiarbeidere er et slikt eksempel.

Hvis beskjeden passiv røyking kan tolereres, og man aksepterer at det kan gjelde litt ulike regler for ulike typer serveringssteder, blir det straks mer aktuelt å se på alternative løsninger, som gir 100 prosent røykfritt miljø noen steder og kanskje 90-95 prosent andre steder.

Arbeidstilsynet støtter helseministerens forslag, som jo på en «enkel» måte løser et arbeidsmiljøproblem fullstendig. Men i sin høringsuttalelse til proposisjonen åpnet tilsynet for at kommunene skulle ha hjemmel til å gi dispensasjon til steder som kan godtgjøre at de gjennom soneinndeling, skjerming og ventilasjon har sikret et tilfredsstillende tilbud for ikke-røykere og ansatte. Proposisjonen refererer mange høringsuttalelser, men har helt utelatt denne.

I proposisjonen påpekes det at tekniske alternativer til totalforbud vil favorisere større serveringssteder i forhold til små. Men det er en fremmed tanke i miljøarbeid at offentlige krav ikke skal kunne virke konkurransevridende. Krav og frister varierer nok noe, men de er like fullt tyngre for noen bedrifter enn for andre.

Arbeidsmiljøloven tar for øvrig sikte på å beskytte eiere. Om to kompanjonger velger å tillate røyking på et sted hvor de selv er alene om å servere, er det ikke grunn til å forhindre dette ut fra en arbeiderverntankegang. Slike steder bør altså kunne unntas fra en røykelov.

Det kan også skilles mellom serveringssteder med ulike aldersgrenser. Proposisjonen viser til at mange serveringssteder er røykearenaer for ungdom. En mulighet er da å innføre røykeforbud på danse- og drikkesteder hvor ungdom under for eksempel 20 år har adgang, og hvor forskrifter respekteres lite, uten dermed helt å forby røyking andre steder.

Røykforholdene på mange serveringssteder må forbedres radikalt. Men bortimot to tredjedeler av befolkningen er i mot totalforbud. Helseministeren unnlater å nevne dette, og feilinformerer de folkevalgte på en rekke andre punkter. Proposisjonen bør sendes tilbake til departementet.

(Artikkelen uttrykker forfatterens personlige mening.)

---
DEL

Legg igjen et svar