Rop etter rettferdighet

Kriminelle i uniform, med godt betalte jobber, tok livet av sønnen min», sier en mor som sørger over tenåringssønnen, drept av Brasils militariserte politi, til en gruppe av andre fattige, svarte kvinner under en offentlig demonstrasjon.

Nick Holdsworth
Holdsworth er forfatter, journalist og filmskaper.

«Dersom staten ikke aksepterte at politiet dreper, ville de ikke gjort det. Det er statens skyld», sier en annen mor. En far, om en hendelse som etterlot fem unge menn døde, i en bil gjennomhullet av kuler: «Hvordan forklarer du over 100 skudd – og at alle ofrene ble skutt i ryggen?»

Police Killing – som hadde sin internasjonale premiere under visningen i IDFAs Frontlight-seksjon – er en forensisk detaljert fordømmelse av de tusenvis av ustraffede drapene som beviselig er begått av politiet i Brasils megaby Rio de Janeiro hvert år. Filmen er laget av regissørene Natasha Leri og Lula Carvalho.

Den åpner med opptak av en offentlig anklager som rekonstruerer drapene på fem unge menn – mellom 16 og 21 år gamle – i Rios fattige Costa Barros favela i november 2015. Police Killing er strukturert som en advokats gjennomgang av en sak; brokker tålmodig satt sammen til å fortelle historiene om en håndfull av de 16 000 dødsfallene forårsaket av politiet i Rio i løpet av de to siste tiårene.

Blottlagt urett

Forherdende bilder fra politiets kroppskameraer, opptak fra dashbordkameraer, mobilopptak fra vitner, og andre kilder, plasserer seerne midt i skjebnesvangre møter der politiet skyter først og spør etterpå – eller slår rå vitser om de haltende og blodige kroppene til ofrene sine.

Filmen er bygd opp rundt noen av de få sakene som kommer for retten, et offentlig avhør der politisjefer og politikere munnrapt avskriver de døde som «laverestående avskum», og de offentlige protestene fra ofrenes slektninger. Den bestreber seg på å presentere begge sider av historien, men det er likevel tydelig at målet er å blottlegge uretten i et system som gir blaffen i livene til de fattige, svarte guttene som prøver å leve et slags liv i favelaen.

Bare to prosent av rapporterte hendelser – inkludert de 1 124 døde i 2017 og 154 bare i januar 2018 – etterforskes. Resten blir arkivert og glemt, med en byråkratisk unnskyldning som rettferdiggjør drapene: «Motstand som førte til død». Og likevel, i sak etter sak, er det klart at politiet, som har som oppgave å «pasifisere» favelaene eller drive «krig mot narkotika», er skyteglade bøller som vet de kan drepe uten å bli straffet.

Dette blir tydelig illustrert i opptak gjort av en tungt bevæpnet spesialstyrke i helikopter som i 2012 stuper ned mot en gruppe unge, antatte narkolangere, og lar det regne kuler fra automatvåpen ned i gatene fra oven. De bryr seg ikke om bevis eller korrekt prosedyre (enn si bevis for fiendtlig ild, selv om opptakene senere viser rifler liggende på et bord ved de blodige likene til to unge menn). Åtte politimenn ble tiltalt for mord etter denne hendelsen, på grunn av at et opptak fra episoden ble spredt på sosiale medier (lagt ut av mennene selv). Alle ble frifunnet i 2017.

Helikopterpiloten trekker bare på skuldrene når han intervjues av filmskaperne etter rettssaken, og sier: «Narkolangere, bevæpnet, var de eneste som ble drept.» Opptaket, som viser den blodige kroppen til en mager tenåring i billige shorts og flipflops idet han hales vekk, høster bare kyniske kommentarer fra de svartkledde, uniformerte drapsmennene.

Brutal kynisme

Det er denne likegyldige kynismen hos politimennene – som ikke ser noen verdi i livene til fattige, svarte tenåringer – som er så brutalt deprimerende; kanskje enda mer enn de tårevåte, sinte mødrene til ofrene.

Et mobilopptak viser tre bevæpnede politimenn som står over kroppen til en ung, antatt narkolanger – mens blodet hans sprer seg i en ring rundt ham. De diskuterer hva de skal gjøre, før de plasserer en pistol i hånden hans og fyrer av to skudd for å fremstille den døde gutten som en angriper. I retten snekrer en av politimennene bekymringsløst sammen en historie verdig en smårolling som er huket med hånden nede i en sukkertøykrukke, om funnet av et usikret våpen og – for å unngå at det skulle gå av ved et uhell – at de fjernet trusselen det representerte. «Når alt kommer til alt, var han jo allerede død», sa han.

I ett tilfelle, hvor det ble domfellelse, spilte politiets dashbordkamera og mobilopptak en avgjørende rolle: En politimann som sendte skuddsalver mot to ungdommer som tullet med en mobiltelefon – drepte én og skadet den andre alvorlig – ble dømt til 25 år i fengsel. Politimannen – en 22 år gammel veteran fra militæret – «gjorde en feil», sa forsvareren hans. Han var redd. Det var mørkt. Han er en stor fyr som utgjør en stor målskive. «Narkolangere er tynne og hengslete og løper raskt», la hun til. Men de eneste skuddene som ble avfyrt kom fra politimannen, og guttene som ble meiet ned hadde verken våpen eller narkotika, og var åpenbart uskyldige.

Police Killing bruker lite musikk; stillhet forsterker budskapet på en effektiv måte. Det er et budskap som hamres inn gjennom en rekke av overbevisende materiale, som til tider er overveldende og litt for insisterend;: noen av seerne kan synes at opptakene med paragrafer og sitater fra rettssaker og diskusjoner i rettssaler er litt i meste laget. Å korte ned med 10-15 minutter ville ikke svekke filmens kraftfulle rop om rettferdighet.

Kommentarer