Romantikkens to sider

Leif Ove Andsnes og Gunilla Süssmann er ute med hver sin nye cd med klaversonater fra hver sin ende av den romantiske perioden. Den tidlige kommer best ut av det. Schubert-tolkning i verdensklasse For tre år siden kom Leif Ove Andsnes og den engelske tenoren Ian Bostridge med den første utgivelsen på EMI i en […]

Ny Tid
Ny Tids arkiv av artikler, skrevet av diverse skribenter. (Se nederst i artikkelen, evt kontakt oss for skribent).

Leif Ove Andsnes og Gunilla Süssmann er ute med hver sin nye cd med klaversonater fra hver sin ende av den romantiske perioden. Den tidlige kommer best ut av det.

Schubert-tolkning i verdensklasse

For tre år siden kom Leif Ove Andsnes og den engelske tenoren Ian Bostridge med den første utgivelsen på EMI i en serie der Franz Schuberts klaversonater blir kombinert med komponistens sanger fra samme periode; den inneholdt den nest siste sonaten, D959, og fire sanger. Året etter kom de med oppfølgeren, som inneholdt sonate D850 samt ni sanger. I fjor samarbeidet de to så om Schuberts store sangsyklus, Winterreise, som vi var meget begeistret for.

Nå foreligger en ny sonate/lieder-kombinasjon fra de to, og denne gangen er det den siste sonaten, D960, Andsnes har gitt seg i kast med.

I sitt siste leveår var Schubert (1797-1828) uhyre produktiv og skrev da mange av sine største verk, som de to klavertrioene, strykekvintetten, sangsyklusene Winterreise og Schwanengesang samt de tre siste klaversonatene. Den kontemplative innadvendtheten i den siste sonatens to første satser er typisk for Schubert, og som noe av det største som er skrevet av instrumentalmusikk, er sonaten et verdig farvel med sjangeren fra komponistens side.

Som på de tidligere innspillingene til Andsnes slås man også her av det finstemte og raffinerte i spillet hans, et raffinement som passer perfekt til denne musikken. Han begynner sonaten med en slags usentimental naivitet, en slags optimisme som så brytes ned gjennom sonatens forløp. På den måten får han fram at dette er en ung manns musikk – Schubert ble jo ikke mer enn 31 år gammel. Denne tolkningen står i motsetning til mange av de andre klassiske innspillingene, der man lader sonaten med tragedie fra første note. (Et eksempel på dette er Svjatoslav Richters versjon, som nå finnes gjenutgitt på Regis.) Spillet har en utsøkt balanse i uttrykksregistret – Andsnes er heldigvis ikke en som bærer følelsene utenpå, og han unngår ekstremitetene. Dette er en svært subtil tolkning som plasserer Andsnes i verdensklassen av Schubert-fortolkere.

I tillegg til sonaten inneholder cd-en tre sanger – «Viola» til tekst av Franz von Schober, «Der Winterabend» til tekst av Karl G. von Leitner og «Abschied von der Erde» til tekst av Adolf von Pratobevera. Disse synges og spilles med klarhet og sårhet av Bostridge og Andsnes, og sistnevnte får igjen vist sitt format som akkompagnatør.

Lengsel etter lengselen

Den unge norske pianisten Gunilla Süssmann er i ferd med å skape seg en internasjonal karriere. Hun har fra før spilt inn Geirr Tveitts konsert for to klaver og orkester sammen med Håvard Gimse på Naxos, og nå er hun ute med sin første solo-cd, utgitt på platemerket NMA. Utgivelsen har fått tittelen Tockà, som er russisk for «lengsel». Musikken hun har valgt ut, er Aleksander Skrjabins (1872-1915) 2. klaversonate og hans fantasi op. 28 og preludium op. 11 nr. 2, samt Sergej Rakhmaninoffs (1873-1943) 2. klaversonate.

Dette er russisk seinromantisk musikk som har himmelen som tak, som uttrykker en lengsel etter lengselen, som Süssmann skriver i tekstheftet. Den kombinerer det voldsomt emosjonelle med det vare, lyriske. Süssmann behersker det lyriske godt, men kommer dessverre til kort når det gjelder det himmelstrevende, ekstatiske – lengselen blir for lite lidenskapelig, for innadvendt og privat.

Dersom man sammenlikner med Svjatoslav Richters innspilling av Skrjabin, hører man at den er mer tredimensjonal – han åpner et rom som denne musikken får spille seg ut i, og som den ikke minst trenger. For to måneder siden anmeldte vi den makedonske pianisten Simon Trpceskis innspilling av blant annet denne Rakhmaninoff-sonaten. Trpceski har en evne til å bygge opp klimaks og synliggjøre strukturen som Süssmann mangler – hun er for detaljorientert. Mangelen på energi har også litt med hastighet å gjøre – Süssmann velger langsommere tempi enn både Richter og Trpceski.

Opptaket her er dessverre for nært, noe som gjør at nyansene ofte forsvinner. Og det er et tap i musikk som denne, som har en så tett tekstur.

Süssmann og plateselskapet skal roses for et ukonvensjonelt repertoarvalg; dette er fantastisk musikk som spilles inn for sjelden.

---
DEL

Legg igjen et svar