Romantikk og rasisme i Tekoa

En «venstreorientert» israelsk filmskaper tilbringer 30 dager i en israelske bosetting på Vestbredden, i et forsøk på å komme bak stereotypiene. 

Nybyggerestetikk
Vibeke Harper
Kunstner og skribent.

Unsettling

Iris Zaki

Israel

Filmskaperen Iris Zaki er en selværklært leftist fra Tel Aviv, bosatt i London. Unsettling ble produsert som del av hennes ph.d. ved Royal Holloway-universitetet, og hadde premiere på den internasjonale dokumentarfilmfestivalen i København i mars. Filmen beskrives som en krysning mellom «kunstnerisk intervensjon og politisk aktivisme». Og Zaki skal ha honnør for forsøket, men resultatet er skuffende.

Filmen åpner med misvisende informasjon: «Det er omtrent 400 000 bosettere på Vestbredden, fordelt på rundt 125 bosettinger og 100 utposter.» Ifølge tall fra menneskerettsorganisasjonen Bt’Selem, som riktignok inkluderer bosettinger i Øst-Jerusalem, er de rette tallene henholdsvis cirka 600 000 bosettere og 200 bosettinger, hvorav 132 er offisielt godkjent av den israelske staten. I tillegg kommer de ulovlige utpostene, det vil si påbegynte bosettinger, der «idealistiske» israelere setter opp telt på land som ikke er deres og planter det israelske flagget.

Disse bosettingene har isolert de gjenværende 165 palestinske områdene på Vestbredden – ja, nærmest forvandlet dem til øyer: De israelskokkuperte områdene rammes inn av «sikkerhetssoner», høye gjerder og sjekkpunkter og knyttes sammen av veier forbeholdt biler med israelske skilter. Drøyt tre millioner palestinerne på Vestbredden hindres i å bevege seg fritt, selv innenfor den over 700 kilometer lange muren som stenger dem inne. Bosettingene bryter både med en rekke FN-konvensjoner og med internasjonal humanitær rett, og de er kontroversielle også blant israelere.

Nybyggerestetikk

I 30 dager i juni og juli 2016, sitter Iris Zaki ved et bord med blondeduk på torget i Tekoa, en bosetting åtte kilometer sør for Bethlehem. Hun har invitert innbyggerne der til samtaler om daglivet, og ønsker å «se bak stereotypiene». Vi hører en aggressiv stemme som på breialt amerikansk avviser prosjektet hennes kontant – han snakker ikke med leftists! Kameraet går mens innbyggerne vandrer inn og ut av butikkene, snakker seg imellom – og totalt ignorerer filmskaperen som sitter tålmodig ved sitt bord. Slik fortsetter det i ti dager. Bildene av en ventende Iris kryssklippes med hvite gardiner som danser i åpne vinduer, fluer som surrer sløvt over et fat med vannmelon, sommerdis og solnedganger over steinete bakketopper, en og annen væpnet israelsk soldat, sjekkpunktet hvor palestinske arbeidere står i kø for å slippe inn til en ny arbeidsdag i Tekoa – og laidback nybyggerestetikk, til lyden av sirisser og oliventrebladenes risling.

«Ingen kan ta oss jøder nå som vi har den israelske hæren til å beskytte oss.» Morija

Tekoa ble etablert som en nahal (statlig initiert) utpost i 1975, på jord tilhørende den palestinske landsbyen Tuqu, og har siden beslaglagt stadig større områder. Innbyggerne er en blanding av religiøse sionister og ikke-troende hipstere som arrangerer «love festivals» og driver med yoga. Men alle er enige om at de har rett til å bo her, og svært få liker leftist-ene. Eller «Arabs».

Liv og lære

Filmskaperens allierte, Matanya, er en lavmælt mann i slutten av tyveårene som vokste opp på en gård i Tekoa. Familien hans har benyttet palestinsk arbeidskraft siden han var liten gutt, og Matanya gir uttrykk for sitt dilemma knyttet til palestinere og deres menneskerettigheter: «Jeg har prinsipper jeg gjerne skulle sett satt ut i livet, men de er ikke forenlige med min måte å leve på.» Matanya vil helst fortsette å leve som han gjør.

I tillegg til å være den eneste gjengangeren ved samtalebordet, fyller Matanya rollen som en sindig skriftefar for en tidvis frustrert Iris, som er bekymret for at hun ikke får nok materiale til å lage film: Ingen vil jo snakke med henne. Rastløs reiser hun jevnlig tilbake til kjæresten i Tel Aviv, fordi hun «trenger å ha det litt gøy».

På den tiende dagen forteller radioen at en 15 år gammel palestinsk gutt er drept av den israelske hæren «uten at de mente det». Endelig får filmskaperen et gjennombrudd: Asaf, som flyttet til Tekoa fra Tel Aviv sammen med kone og barn syv år tidligere, setter seg ned ved Zakis bord. Han er ikke religiøs, og anser seg som venstreorientert. Kona, derimot, er troende, og Asaf forklarer at familien flyttet dit fordi bosettingen tilbyr en «praktisk tilværelse». Men Asaf virker utilpass med merkelappen «bosetter». Han unnskylder seg med at han ikke bygget et nytt hus, men kjøpte et som allerede var oppført av noen som flyttet
– som om dét skulle virke formildende på hans tilstedeværelse. Asaf er enig i at det er en pussig logikk: «Det betyr vel egentlig ingenting, de bygger jo som gale her.»

Ideologisk landtyveri

Vi møter til sammen seks bosettere i samtale med Zaki. Tre av dem erkjenner at palestinerne også burde ha grunnleggende rettigheter: Matanya og Asaf – og den religiøse Michal. Med sin to uker gamle baby på armen forteller hun om da en palestinsk tenåring stakk henne ned med kniv i second-hand-butikken, og om hvordan andre palestinere hadde kontaktet henne og tatt avstand fra angrepet. «Det var vakkert, Gud ga meg ny lærdom. Jeg føler ikke hat mot terroristen, bare sorg. Jøder og arabere må finne en måte å leve sammen på.» Hun forteller også at medbosettere anklaget henne for manglende hat og sa ting som at det var «synd han ikke fullførte jobben».

Det er over 600 000 bosettere, fordelt på rundt 200 bosettinger.

De andre tre har en mer aggressiv holdning: De har vært såkalte hilltop youths, et begrep brukt om dem som etablerer utposter uten formell tillatelse (men med uoffisiell applaus) fra den israelske staten. Ideologien deres er at «araberne voldtar Det hellige land» og må «ryddes av veien». Amerikansk-israelske Navah beskriver en ungdomstid fylt av adrenalin og romantisk idealisme. Hun sluttet på skolen da hun var 15 år – «Hva skal man med skole? Messias kommer jo snart!» – og ble med en gruppe ungdommer som satte opp telt i nærheten av Hebron. Den israelske hæren ga dem beskyttelse når de dro ned fra bakketoppen for å paradere gjennom gatene, ramponere palestinske barneskoler eller utøve vold mot «araberne». «Woha! Det var som en føkkings Bruce-Willis-film!»

Navahs venninne og medbosetter Moriya ler da filmskaperen sier hun ikke tør å bli med til Hebron – fordi hun tror det er farlig for israelere å dra dit palestinerne er: «Ingen kan ta oss jøder nå som vi har hæren til å beskytte oss.» Smilende erklærer hun seg som fascist.

På dag 19 forteller nyhetssendingen at en familie fra bosettingen ble «beskutt av palestinske terrorister» idet de kjørte ut av Tekoa. Far i familien, rabbineren Michael Mark, ble drept. Filmen forteller ikke at den israelske hæren henrettet «terroristen» uten rettergang 26 dager senere. Avslutningsvis konkluderer Matanya ved blondeduken: «Vi må bestemme oss. Enten tar vi landet på ordentlig, eller så gir vi det til noen andre.»

Selvopptatt

Iris Zakis intensjon med prosjektet er sikkert oppriktig, men filmen er for endimensjonal til at den byr på annet enn det filmskaperen ønsket å se bak: stereotypiene. Zaki mislykkes i å skjule sjokket når hun lytter til de hatefulle sionistene, men evner heller ikke å utfordre deres utsagn med andre perspektiver. Det hele blir en selvopptatt og uskarp miks av nærmest ingenting – innforstått og tannløst.

Unsettling er en film produsert med statlige israelske midler. Stiller man seg bak det ikkevoldelige kampmiddelet mot Israels systematiserte apartheid og okkupasjon – motstand gjennom boikott, deinvesteringer og sanksjoner – fordrer det også boikott av Zakis film.

DEL

Legg igjen et svar

This site uses Akismet to reduce spam. Learn how your comment data is processed.