Desai er bosatt i India.

Denne vellagede filmen om to kvinner i cybersexindustrien er hverken den kjente historien om utnytting av østeuropeiske kvinner, eller mykporno forkledd som dokumentar.

PhoeniXXX

Mihai Gavril Dragolea

Romania

I det postkommunistiske Romania er cybersex en voksende økonomi. PhoeniXXX er en vellaget dokumentarfilm fra Bucuresti som forteller historien om Mona og Georgiana – to venner sent i tjueårene som arbeider som «live chat girls». Tross tematikken konsentrerer Dragolea seg på behendig vis om de to hovedpersonenes hverdagsliv utenom jobben.

Tilsynelatende filmet av et énpersonsmannskap, er PhoeniXXX bevisst rufsete i både tekstur og visuell estetikk. Dette blir ytterligere forsterket ved at himmelen er overskyet og interiørene beskjedne i store deler av filmen. Denne grovkornheten kler både materialet og hovedpersonenes ærlighet og mangel på pretensjoner.

Kvinnenes særegne arbeid blir underordnet det gripende portrettet av de daglige rutinene deres, familiedynamikken og fremtidsplanene de har. 

Annerledes tilnærming. Filmen er hverken den velkjente historien om seksuell utnytting av østeuropeiske kvinner eller mykporno kamuflert som dokumentar, slik mye av det som er kommet i det siste er. I stedet gir regissøren oss en mer dyptpløyende karakterskildring av hovedpersonene og familiene deres. Etter hvert som filmen beveger seg fremover, blir Mona og Georgianas særegne arbeid underordnet det gripende portrettet av de daglige rutinene deres, familiedynamikken og fremtidsplanene de har. Likevel er det kvinnenes arbeid som gir dem og familiene deres størst ubehag, og dette forblir selvsagt sentralt i fortellingen, om ikke i karakterskildringene.

Resultatet er at filmen lykkes godt i å belyse livene til dem som er fanget i det globale dragsuget mot storbyen. Både Mona og Georgiana kommer fra bondefamilier, men stiller seg forståelig nok nølende og tvilende til sine egne muligheter for å overleve og lykkes hvis de forblir innenfor landbruksnæringen deres foreldres liv er basert på.

Familieperspektiver. Noe av styrken i filmen er skildringen av bikarakterer. Denne bidrar ikke bare til å drive fortellingen om hovedpersonene fremover, men gir også større innsikt i de sosioøkonomiske realitetene i dagens Romania. I en scene midt i filmen klager Monas far over sosialismens fall, og hevder at den ville gitt bedre levestandard og flere jobbmuligheter enn det nåværende «demokratiske» systemet. Det er en vurdering basert på desperasjon og frustrasjon så vel som et uttrykk for foreldreomsorg som er lett gjenkjennelig for et større publikum.

Vi får observere og tenke over dagens rumenske samfunn og mangelen på muligheter for disse kompetente unge kvinnene. 

Å dra foreldrene til begge hovedpersonene inn i filmen er avgjørende for den helhetlige legemliggjørelsen av kvinnenes livssituasjon. Det at begge foreldreparene er klar over døtrenes virksomhet og likevel ikke dømmer dem, viser et beundringsverdig familiesamhold. Selv om foreldrene aksepterer døtrenes yrkesvalg, er de på ingen måte komfortable med det – aksepten vitner om at de bryr seg om døtrene og reagerer på en moden måte. Enda viktigere er det at denne aksepten utfordrer seerens fordommer med tanke på kvinnenes jobbvalg. I stedet blir det en katalysator for publikum til å observere og tenke over dagens rumenske samfunn og mangelen på muligheter for kompetente unge mennesker. Begge hovedpersonene er intelligente og veltalende (Mona har en universitetseksamen), og mangelen på valgmuligheter blir kraftig betont i filmen.

Av særlig betydning for filmen er Monas unge datter Carla og forholdet mellom mor og datter. Mens Mona av og til sliter med å forene rollene som mor og cybersexarbeider, er hun uhyre bevisst på å sørge for at datteren får valgmuligheter i fremtiden. På denne måten blir Mona en heroisk skikkelse – selv når den seks år gamle datteren noen ganger gjør opprør mot at moren må være borte for å jobbe. Til tider synes det som om Mona er avhengig av en skjør miks av private barnepiker og venner for å ta seg av datteren; men dette blir snarere en kraftig påpekning av det mangelfulle velferdssystemet i dagens Romania enn en kritikk av Monas foreldreskap.

Alt i alt er filmen en positiv fortelling om overlevelse.

Innbyr til empati. PhoeniXXX er laget av en mannlig regissør, men unngår likevel å ende med å skildre en type maskulin seksualitet. Når vi ser kvinnene på jobb, er det faktisk chattejobbens avvikende natur som blir belyst i kontrast til deres egne veldefinerte og fornuftige personligheter. Når de forteller om hva kunder har bedt dem om å gjøre, blir frustrasjonen deres tydelig – likevel mister de aldri verdighet og skarpsinn når de rasjonaliserer sin egen situasjon.

Forholdet mellom filmskaperen og hovedpersonene er åpenbart robust og fullt av fortrolighet og tillit, og dette bidrar til en seeropplevelse som stimulerer til en empatisk holdning til det Mona og Georgiana har å stri med.

Alt i alt er filmen en fortelling om overlevelse, og på tross av de krevende omstendighetene i kvinnenes liv, er slutten fylt av en forsiktig optimisme på vegne av både dem og deres fremtid.

NY TIDs abonnenter kan se filmen gratis her (gjelder ut januar 2018)

Besøk også filmens Facebook-side her.

DEL