Rom til tanker om Syria: kunst og kultur i urolige tider

Vi er i dag vitne til en fragmentering av det syriske folk, der stemmene deres er spredt over hele verden. Hva skjer da med kunsten, kulturen og den kollektive identiteten? Farens gule bil var det eneste stedet der Sana Yazigi følte seg trygg nok til å tenke. I Assads Syria har veggene ører, og hjem […]

Vi er i dag vitne til en fragmentering av det syriske folk, der stemmene deres er spredt over hele verden. Hva skjer da med kunsten, kulturen og den kollektive identiteten? Farens gule bil var det eneste stedet der Sana Yazigi følte seg trygg nok til å tenke. I Assads Syria har veggene ører, og hjem er ikke trygge. I Syria er det en forbrytelse å tenke, en forbrytelse som straffes med kidnapping, tortur og fengsel. For innbyggerne har Syria blitt et stillhetens og fryktens rike. Det første året utfoldet revolusjonen i Syria seg gjennom en rekke demonstrasjoner og sivile ulydighetskampanjer. Befolkningen løftet de kreative uttrykkene sine til nye høyder. Det var som om syrerne, som hadde vært stille i over 40 år, ikke lenger klarte å holde kustus på tankene sine. Dette førte til en sterk utvikling av kulturelle uttrykksformer. Forrige uke var Oslo et samlingspunkt for noen av de viktigste stemmene i Syria. Arrangementene var organisert av det nyetablerte Syrian Peace Action Center (SPACE), en gruppe jeg er grunnlegger av sammen med Zeina Bali og Murhaf Fares. Vi er i dag vitne til en fragmentering av det syriske folk, der stemmene deres er spredt over hele verden. I løpet av uken måtte vi konstatere – og akseptere – at det er vanskelig å artikulere et samlet syrisk narrativ. Uten et slikt narrativ er saken vår tapt, og identiteten vår vil smuldre bort. Til tross for vår nasjonale lidelse, må syrisk kultur og identitet smelte sammen med og akseptere sin egen globalisering. Ikke bare ved å utfordre det internasjonale samfunnets store kulturelle linjer, men også ved å knytte bånd til vertsamfunnene vi nå lever i for å skape solidariske nettverk. Folket – uansett hvem de er – er våre sterkeste allierte. Usynlige som folk. I Norge vet vi at vi har støttespillere på alle nivåer av det politiske livet. På øverste nivå har den norske ambassaden gitt oss støtte til viktige syriske kulturelle og sivilrettslige initiativer. På lokalt nivå har vår organisasjon SPACE fått støtte fra blant annet Fritt Ord, og forrige uke demonstrerte legen Hanne Heszlein-Lossius støtten vi får fra grasrota. Heszlein-Lossius startet Facebook-kampanjen «Har du plass til en ekstra i hjemmet ditt?», en kampanje som er inspirert av hvordan nordmenn behandlet bosniere på 1990-tallet. Heszlein-Lossius fortalte oss nykommere om viktigheten av å huske våre nylige forgjengere. Det er nemlig en paragraf i loven som ikke benyttes i vårt tilfelle. Legen fra Bergen krever at syriske flyktninger skal behandles som en gruppe, ikke som individuelle asylsøkere. Dette gjorde oss bevisste på at den vanskelige situasjonen vår også handler om den juridiske uvilligheten til å betrakte oss som et folk med en sak. Vi er blitt «palestinasert», som den syriske intellektuelle Yassin Haj Saleh skriver. Med det mener han at vi har blitt usynlige for det internasjonale samfunnet. Uunngåelig. I kampen mot å forsvinne fra historien har Sana Yazigi opprettet det digitale arkivet creativememory.org. Under foredraget hennes i Oslo flyttet Yazigi datoen for revolusjonens offisielle start – fra mars 2011 til én måned tidligere. Hun hevder at februar markerer den første demonstrasjonen i Damaskus. Etter at en politibetjent angrep en kjøpmann på Harika-markedet, samlet folket seg spontant og begynte å rope «tyver, tyver». Snart kom innenriksministeren og skapte panikk i folkemengden. Han gikk ut av bilen sin og ropte: «Er dette en demonstrasjon? Skam dere!» Folket begynte raskt å adlyde ordene hans ved å rope støttende slagord for regimet. Øyeblikket var et vippepunkt som bare en måned senere brøt ut i et åpent opprør i den sørøstlige byen Dar’ˉa. . Den flyttede datoen minner oss om at opprøret var uunngåelig. Syrere blir ofte spurt om de angrer på revolusjonen. Yazigis nye dato gir oss rom for å forstå at situasjonen i Syria var uholdbart dyster før revolusjonen, og at folket ville svart annerledes dersom regimet hadde vist mer raushet. Det å holde seg hjemme i begynnelsen av 2011 var ensbetydende med selvmord. Folk kunne ikke lenger leve i Syria; det var derfor de gikk ut i selvforsvar. Det jeg lurer på når folk stiller dette spørsmålet, er heller hvorvidt den inkompetente herskeren – og etter hvert krigsforbryteren – Bashar al-Assad noen gang angrer på sin kriminelle håndtering av opprøret. Vi vil nok aldri få svar på det spørsmålet, for ingen av journalistene som møter ham, vil noen gang stille ham det. Eksil. Yazigi fortalte meg at hun føler en «irrasjonell frykt» for at noe kommer til å skje med moren hennes, som fremdeles bor i Damaskus på grunn av arbeidet sitt. Derfor har hun selv holdt en lav profil, og foredraget hos oss er det andre hun har holdt siden hun begynte for tre år siden. I Beirut er hun fortsatt ukjent, selv om hun er mye mer kjent enn noen av sine tolv medarbeidere: Deres identitet er ukjent, også for oss. De har familiemedlemmer i Syria, og er redde for at disse vil bli arrestert på grunn av det de selv gjør i eksil. Det er ikke irrasjonelt, sier jeg til henne. Jeg vet at mine venner som har forlatt Syria og sin familie, er i faresonen. Selv i eksil kan syrere som er aktivister lide indirekte gjennom dem de har forlatt. De som ikke har reist fra Syria, bringes til taushet ved hjelp av kjente metoder utført av regimet, og en stor del av kunstnerne hun har samlet arbeider fra, er enten blitt arrestert eller drept. De fleste som er i live, er nå i eksil.

I en av videoene ser vi at mannen som holder kameraet, blir skutt og drept.

Uklar identitet. Det syriske behovet for å uttrykke seg er ikke begrenset til kunstnere og artister, og det de uttrykker, er ikke alltid like behagelig. I en forelesning om videoer av den syriske revolusjonen viste Zaher Omareen oss en rekke videosnutter fra mobiltelefoner som dokumenterer regimets barbariske behandling av sivilbefolkningen. Arrestasjoner, tortur og mord er fanget på kamera, klare for umiddelbar opplastning på YouTube. Gjennom råheten i disse videoene tar Omareen opp den vanskeligste delen av vår kollektive samtidshistorie: hvor hjelpeløse vi har blitt mot Assads bomber og torturceller. Omareens bidrag får oss til å måtte se grusomhetene i øynene og gå i dialog med vår egen død. I en av videoene ser vi at mannen som holder kameraet, blir skutt og drept. På vegne av ham må vi kreve å få svar på hva som er fremtiden til landet vårt. De kornete filmene forteller oss at vi må akseptere at identiteten vår nå foreligger i lav oppløsning, uten å være tydelig opptegnet verken overfor oss selv eller omgivelsene. Skjør frigjøring. Fem år etter er situasjonen vår bare enda vanskeligere å akseptere. Teaterdirektør og dramaturg Mohammad al-Attar har vendt kampen innover, til familielivets intime strukturer. Al-Attar har jobbet med mennesker uten borgerrettigheter siden 2003, og fortalte oss at det er kvinner som betaler den høyeste prisen for opprøret. Kvinnene har nå begynt å kreve livene sine tilbake, sa han. De aksepterer ikke lenger like lett den kontrollen fedre, brødre og sønner har hatt over livene deres. De har begynt å forlate hjemmene sine for å jobbe – i teateret hans, eller på det åpne arbeidsmarkedet i landene de har flyktet til. Mennene har blitt ydmyket, hvilket ironisk nok har åpnet et rom for kvinner. Opprøret har ført til en maskulinitet i krise – en krise kvinner må gripe for å bedre sin posisjon. Men dette er en skjør og paradoksal handling som på grunn av fattigdom og nød heller ikke er strukturelt holdbar. I al-Attars arbeid med disse kvinnene ser vi kraften teater har til å åpne opp for dialog. Og dialog er det de fleste syrere lengter etter i disse dager. Al-Attars teater har hjulpet flere kvinner med å bryte seg fri fra lenkene. I farens gule bil har Yazigi funnet sitt rom for dialog. Omareens makabre filmsjanger der han tvinger døden inn i diskusjonen, er blitt det mest gripende og absurde eksempelet på den syriske situasjonen. Dersom Syria har lært oss noe, er det den enkle ideen om at ingen tenkning oppstår uten dialog.

Lyst til å lese videre?

Logg inn eller registrer deg her

---
DEL

1 kommentar

LEAVE A REPLY

Please enter your comment!
Please enter your name here