Rødt nord

Sprout og hennes Northern State viser at ordene «feministisk», «venstreorientert», «amerikansk» og «hiphop» kan brukes i samme setning.

Ny Tid
Ny Tids arkiv av artikler, skrevet av diverse skribenter. (Se nederst i artikkelen, evt kontakt oss for skribent).
[hiphop] – Vi har blitt sammenlignet med Beastie Boys helt siden vi begynte. Så da vi møtte Ad-Rock bak scenen etter at vi hadde varmet opp for Le Tigre, var det artig, for han var helt sånn you know, like, I love you guys. Vi lo og hadde det gøy sammen, og da ble det naturlig å snakke om samarbeid.

Slik husker Sprout, ett av tre medlemmer i New York-bandet Northern State, sitt første møte med Adam Horovitz i Beastie Boys. Og at Northern State er en trio fra New York, er ikke det eneste de deler med sine eldre kolleger. Tilsvarende vanskelige er de å plassere i en musikalsk bås.

Okej, du kan være romslig og la dem fanges opp av et utvidet hiphopbegrep, men de inneholder også rikelige doser pønk, rock, pop, kassegitar, elektro og generelt tant og fjas.

– Ad-Rock dyttet oss videre. Han sørget for at vi slapp oss mer løs, ble dummere på en god måte, og improviserte mer for å utforske låtene. Før har vi nok vært reddere for ikke å bli tatt skikkelig seriøst. Du vet: Tre hvite jenter som spiller hiphop har et dårlig utgangspunkt. Vi har alltid villet framstå som alvorlige. Men nå har vi holdt på i sju år, og føler vi står støtt.

Fullt påkledd

Sprout, Hesta Prynn og Spero vokste opp sammen på Long Island i New York. Sprout satt til og med barnevakt for en ung Hesta. Northern State begynte på en fest hos Hesta, på en tid da alle tre virret rundt i livet med diverse småjobber som barnehagetanter og valgkampmedarbeidere for Hillary Clinton.

– Hva skulle vi gjøre med livene våre? Få ni-til-fem-jobber? Studere videre? Av gammel vane satte vi på noe hiphop og danset rundt som idioter, og det begynte som en spøk: Hva om vi satte sammen et band? Men da tanken først var sådd, slo det oss at det kunne bli en god plattform for alt vårt politiske og feministiske engasjement.

De tre jentene hadde alle vokst opp med hiphop. Musikk de elsket, selv om de visste de egentlig ikke burde gjøre det, fordi sjangeren rett som det er ganske misogynistisk.

– Som tiåring lurte jeg på dette. Skulle jeg være en halvnaken dame i bakgrunnen, eller stå foran mikrofonen? Så kom det en bølge med sterke, kvinnelige rappere, som Queen Latifah og Missy Elliott, og sa at nok var nok. Så vi tenkte at med et eget band kunne vi gjøre sjangeren til vår, og spille nøyaktig den musikken vi ville ha. Vi regnet med at det var flere enn oss som savnet det samme.

Jentene satte i gang med å skrive låter og øve hver tirsdag. Sprout tok tak i andre ting hun hadde skrevet tidligere, og reformulerte det på rim. Fordi det ikke var spesielt mange andre kvinnelige hiphop-trioer i 2001, fikk de en viss oppmerksomhet. Det er fortsatt få konkurrenter, og Northern State omtales jevnlig som verdens eneste kvinnelige hiphop-gruppe.

– Mange ble forvirret. Var vi en spøk? Mente vi det seriøst? Vi så ikke ut som hiphopere, vi var fullt påkledd, og tekstene var politisk venstrevridde. Det var aldri snakk om å late som om vi var «streetwise» – vi hadde tross alt gått på college. På konsertene våre kom foreldre, venner og venners venner, men gradvis forsto vi at vi var on to something.

Opp og ned

De fikk tilbud om å varme opp for et band på Lower East Side. De lagde løpesedler, ringte alle de noensinne hadde møtt, spilte for stappfull sal, og ble stadig invitert tilbake.

Debuten i 2002 var en slags arbeidsulykke. Hip Hop You Haven’t Heard var egentlig ment som en demo. De sendte den til diverse magasiner og aviser, til konsertarrangører, og fikk spille på stadig større steder. En dag så de ansiktene sine på trykk i Time Out og Village Voice. Rolling Stone anmeldte like gjerne demoen, og ga den fire stjerner. Spin, New York Magazine og MTV ga dem plass.

E-poster strømmet inn fra tidligere kjærester, studievenner og folk som hadde lastet ned sangene fra hjemmesiden deres. Hiphop-miljøet kjente sin besøkelsestid, og snart varmet de opp for folk som De La Soul og X-Ecutioners. De dro på turné med The Roots i Storbritannia.

Debuten ble fulgt opp med Dying In Stereo i 2003, også den gitt ut av og distribuert av dem selv til å begynne med, før et mindre plateselskap plukket den opp. All City ble gitt ut på det digre plateselskapet Columbia i 2004. Dermed hadde de vel skutt gullfuglen?

– Columbia var en frustrerende opplevelse. De ga bare ut plata i USA, og gjorde lite for å markedsføre den. Det var sårt.

Utvidet spekter

Frustrasjonen gjorde at de tok en pause fra musikken. Problemet var at fansen ikke lot dem være i fred. Til magasinet Rolling Stone sa Spyro: «Når det står en stor, homofil mann helt inntil scenen og synger med på alle tekstene mens han gråter, hva skal du gjøre da? Få deg en ordentlig jobb? Nei, da lager du en ny plate.»

– Vi fikk alle mulige e-poster fra folk som hadde hørt musikken og bestemt seg for å gjøre ting de selv ville, ting som er litt uvanlige, som å slutte jobben og starte et nytt liv. Noen skrev at musikken vår hadde gjort dem nyktre. Jeg tror vi lager positiv musikk.

Northern State tok kontakt med produsenten Chuck Brody, som tidligere har arbeidet med blant andre Wu-Tang Clan.

– Helt fra begynnelsen av var det meningen at denne plata skulle bli ganske annerledes enn de forrige. Morsommere, og mer variert. Ikke like old school-hiphop. Vi har blandet inn mer pop og rock, arbeidet med melodier, til og med noen som er allsangvennlige, og vi er nok mer tilgjengelige enn før. Alt det som har vært der før, som feminismen, politikken og hiphopen, er med videre. Vi har bare utvidet spekteret.

– Dere har til og med fått plass til en kjærlighetslåt?

– Ja, eller i hvert fall om det å avslutte et forhold. Vi har virkelig utforsket hva vi er i stand til denne gangen. Vi er ikke enige om alt, men det vi har felles, og som snakker til oss, er kvinnelige låtskrivere som Courtney Love, Tori Amos og Liz Phair.

Mike Patton, tidligere vokalist i Faith No More og Mr. Bungle, og medeier i plateselskapet Ipecac, hørte albumet, som forresten heter Can I Keep This Pen?, og bestemte seg for å gi det ut.

Aktivisme

Helt godtatt i alle miljøer er de ennå likevel ikke. Av og til tikker anonyme hatbrev inn der det heter at de bør forbys og platene deres brennes.

– Hvem er disse brevskriverne? Ad-Rock er med oss. Chuck D fra Public Enemy er med oss. Hvem er det da som ikke er med oss? Diskusjonen om hvite kvinner i hiphop forekommer meg helt passé, for sjangeren har vokst seg utover rasemessige, sosioøkonomiske og geografiske grenser. Det er mange andre kvinner som blander hiphop med andre ting slik vi gjør det, som Lily Allen, M.I.A. og Jean Grae.

Så kanskje er det deres politiske engasjement som ligger bak. De ligger langt til venstre for det politiske sentrum i USA. Ikke overraskende er Northern State størst i de mer progressive områdene: San Francisco, Seattle, New York; eller, som Sprout sier:

– Over alt hvor det er progressive, homovennlige, og åpne miljøer, er det folk som lytter til oss. Da vi var i Texas for noen måneder siden, var vi redde for å bli buet ut, men det gikk bra. Jeg tror musikkelskere ofte ligger litt til venstre. Dessuten er det så mange som er misfornøyde med dagens politiske situasjon at det er lett å få applaus når du sier noe kritisk.

Ifølge Sprout befinner USA seg i en helt absurd situasjon med George W. Bush ved roret.

– Vi teller minuttene til han forsvinner, og håper på forandring.

Planen er å delta i neste presidentkampanje. Sprout håper på Clinton, men har sine tvil.

– Jeg vet ikke om amerikanerne er klare for en kvinnelig president; om vi er smarte eller progressive nok. Om Al Gore melder seg på, vil han være et klart valg for mange. Folk har tiltro til ham. Han har en tyngde jeg ikke er sikker på om Hillary eller Barack Obama har. Gore har erfaring, vet hva som skjer, og kan kanskje reparere skadene på både miljøet og USAs anseelse. Om det ikke er gått for langt allerede.

Sprout er miljøbevisst. Kallenavnet, som vi kan oversette til «Knopp» som i planteknopper, tok hun mens hun gikk på en miljøutdanningsskole i California.

– Der skulle alle velge seg et navn. Helst skulle det være dyrenavn, som Bear eller Badger, men jeg ville ikke det, og jeg elsker skudd. Dessuten var jeg yngre enn de andre. Jeg var helt grønn, naiv, og oppdaget en ny verden. Derfor passet det godt å kalle seg for en knopp som var like ved å blomstre.

Skolen skulle få en avgjørende innvirkning på livet hennes.

– Det som er viktig for meg, fant jeg der. Og kallenavnet har jeg beholdt.

– Hva heter du egentlig?

– Robyn.

– Rødstrupe? Så du hadde allerede et dyrenavn?

– Nemlig.

---
DEL