Rødt hundreår

Gjennom hundre år har sosialistene slitt benkene på Stortinget. Det er skrevet bindsterke biografier og mursteinstunge historieverker om arbeiderbevegelsen. Men en samlet fremstilling av de store konfrontasjoner etterlyses.

Ny Tid
Ny Tids arkiv av artikler, skrevet av diverse skribenter. (Se nederst i artikkelen, evt kontakt oss for skribent).

1950-årene kalles gjerne gjenreisningens tiår, andre snakker om det lange gjespet da Arbeiderpartiet gjorde hva det ville og en apatisk opposisjon holdt kjeft. Blar vi tilbake i gamle aviser, vår kollektive hukommelse, gir imidlertid artiklene rom for større sannheter enn politiske memoarforfattere setter pris på. Historikeren Rune Slagstad påpeker den sosialdemokratiske konsolideringslinjen, med mobliseringsreformisme og korporativt samhold som hjørnesteinen i Einar Gerhardsens, Haakon Lies og Jens Chr. Hauges strategier. Det var dette makthierarkiet som indirekte banet veien for ukeavisen Orientering og det tredje alternativ, som var en reaksjon på høyresosialismens tvang og meningsterror. Spesielt partiets diktat overfor venstresiden, med hysteri, kadaverdisiplin og eksklusjoner, var lunten som detonerte bomben som sprengte regjeringspartiets hegemoni og førte til stiftelsen av Sosialistisk Folkeparti i 1961. «Nå er linjene klare. Og når alt kommer til alt, er en skilsmisse kanskje det beste som kunne skje,» skrev forfatteren Helge Krog.

Dette er bare én av mange konfrontasjoner som har rammet Arbeiderpartiet siden det inntok Stortinget med fire representanter i 1903. Frontfiguren selv, sokneprest Alfred Eriksen, ble tvunget ut av partiet ni år etter fordi hans medlemsskap i Riksmålsforbundet ikke var forenlig med en plass i Arbeiderpartiet. Så fulgte kriseår og splittelse som følge av den russiske revolusjon; striden med Moskva og ideologisk sprik førte til at ved valget i 1924 stilte Arbeiderpartiet, Sosialdemokratene og Kommunistpartiet hver sin liste. I en lang periode var dessuten bevegelsen Mot Dag en freidig opponent, den startet «Arbeideropposisjonen» – og ble ekskludert. Etter de første kollektive fredsårene steg uroen, og man så tendenser til oppbrudd. Det begynte med Gerhardsens sovjethets i 1948 og sosialdemokratiets utvetydige politiske linje: Tilslutning til NATO, basepolitikk, beredskapslover, atomopprustning, overvåking og amerikanisering.

I Norge fikk McCarthy sine første tilhengere, ikke minst i Lie som vestmaktenes etterplaprer nummer 1. Sigurd Evensmo sluttet i Arbeiderbladet og meldte seg ut av partiet. Under overflaten gjæret det. I Vårt hundreår tegner Berge Furre et lite flatterende bilde av en nærmest skruppelløs organisasjon: «Partisekretæren Haakon Lie hadde ei god føling med stemninga i partiet og blant veljarane. Eit sekretærkorps over heile landet var vant med å fylgja dei råd og formidla dei bodskap som kom frå partikontoret i Oslo. Solidaritet, samhald og partidisiplin var honnørord i miljøet.» Avvik er aldri blitt tolerert hverken på Youngstorget eller i regjeringsbygningen. Det tredje alternativ uavhengig blokkdannelser og supermakter skulle ties i hjel for enhver pris.

Men Håkon Lies politiske nese sviktet ham i 1953. Den politiske bulldozer, med sine sterke antipatier overfor alle intellektuelle, gjorde det mulig for venstrekreftene å gjøre felles sak. Jeg tror Trygve Bull treffer innertieren når han påpeker «blindheten» innenfor såvel partiets ledelse som fagbevegelse før valget i 1961. Verken Lie eller Gerhardsen så opprøret velgerne «hadde bestemt seg for å foreta bak avlukket i valglokalet.» Siden skjøv de jo alt ansvar fra seg. Det skulle få varige konsekvenser for forholdet Gerhardsen/Lie. Partiets eneveldige stilling ble påført banesår når såpass sterke ideologiske motsetninger krysset klinge og tørnet sammen. Ettpartistaten var kommet til et veiskille. Slagstad skriver om maktens elite og maktens misbruk, og jeg tilføyer: Det var maktesløsheten som protesterte overfor elitens manglende teft om hva som gjæret på grunnplanet, og som fortsatt er en blindgjenger. Sigbjørn Hølmebakk konstaterte: «Det er ikke tilstrekkelig å sitte som passive tilskuere til begivenhetenes gang, det er vårt ansvar og vår plikt selv å forme begivenhetene.»

Det er sagt at sosialismens verste fiende er den selv, den har aldri klart å samordne ideer og politikk. Vi lever ikke i en verden skapt i dag, vi lever og virker i et samfunn vi har arvet fra gårsdagen: «Det nye i historien kommer ikke utenfra, men innenfra,» hevder Ernst Bloch. Han skriver også om den samtidige usamtidighet, det vil si at ledelse og folk ikke snakker samme språk. Siden de første sosialistene entret Stortinget for hundre år siden har balansegangen mellom visjon og virkelighet fortrengt mulighet og virkelighet og ført til bakvaskelser, intriger og fløydannelser – sist synliggjort i den vanskelige grenseoppgangen Jagland versus Stoltenberg. Også i den lå kimen til splittelse både i organisasjon og blant velgere. Den sosialisme mellom by og land Nygaardsvold representerte var samtidig over hele fjøla, fra bonde til landbruksminister, fra arbeider til industriminister. Den omforente sosialisme til den sosialdemokratiske orden Gerhardsen og Lie sto for var usamtidig med samtiden. Den definitive avskjed med begrepet «sosialistisk» tok Brundtland i 1987.

«Fienden ligger alltid til høyre, Gustavsen, husk det«, sa veteranen Christopher Hornsrud. Og det er denne fienden, med en klar definert maktstrategi, som har hjemsøkt sosialismen gjennom hundre år – ifølge Reiulf Steen «langt på vei en leninistisk organisasjonsmodell.» Rune Slagstad skriver: «Om leninismens karakteristiske trekk er politikk som krigens fortsettelse med andre midler, hadde den en personifisert representasjon i Haakon Lie.» Om Jagland tok et oppgjør med arven etter Lund-kommisjonen, påsto han senere at Lie var en konsekvent forsvarer av demokratiet. Jeg er redd denne fienden, uvisst hvilken politisk maske den tar på, vil komme tilbake som et spøkelse og gjenta sine gjerninger fordi man ikke har lært av historien, eller rettere sagt: Sosialismen nekter å ta et oppgjør med sin egen historie som er dens verste fiende. Ansvaret for et slikt oppgjør ligger i første rekke blant Arbeiderpartiets egne. Da de skrev sine memoarer, analyserte de ikke sin egne roller som maktmennesker og kom ikke med innrømmelser av feiltrinn de hadde begått overfor venstresiden. Enhver politisk memoarforfatters første oppgave er å fortelle sannheten: avdekke, ikke tildekke. Jeg kjenner ingen av disse så mye fortellende politikere som har revet forhenget til side og sagt: Slik var det! Alle, like fra Gerhardsen og Lie til Steen og Brundtland, har gått i forsvarsposisjon. De har, av frykt for eget ettermæle og historiens dom, gjendiktet egne liv og stilt seg avvisende til enhver memoarforfatters første bud – de historiske fakta. Derfor holder Jens Chr. Hauge klokelig kjeft!

Det eksisterer ikke en eneste bok av historisk karakter som har tatt det endelige oppgjør med hva som har skjedd gjennom disse hundre år. Rune Slagstad gjør et tappert forsøk i «De nasjonale strateger» (1998), men her blir Gerhardsen, Lie og Hauge statister i totalhistorien, den skjulte agenda forblir et mysterium. Hva jeg etterlyser er en ekte og fordomsfri dokumentasjon av sosialismens bakside, også hva som har skjedd i NKP, SF/ SV og RV, en bok om de mange konfrontasjoner – ja en bok som kan rense luften og være første skritt på veien til offentlig unnskyldning til dem som ble ekskludert, avvist, støtt ut i kulda, ødelagt for livet – ja som endte sitt liv i total isolasjon eller begikk selvmord. Det er ikke sikkert folk flest vil gjenvinne tilliten til politikerne på grunn av en slik dokumentasjon, men den vil ha stor betydning for sosialismens selvfølelse og selvbilde. Jeg oppfordrer et av de store forlagene, kanskje med støtte fra Fritt Ord og andre ideelle organisasjoner, å vurdere et slikt prosjekt før aktørene er hinsides denne verden. Historiens ubønnhørlige dom kommer uansett.

---
DEL

Legg igjen et svar