Rødt eller rødt?

«Vi er alle sosialdemokratar,» skrev Einar Førde. Vel, halvparten av SVs velgere i Oslo kaller seg det, i hvert fall.

Ny Tid
Ny Tids arkiv av artikler, skrevet av diverse skribenter. (Se nederst i artikkelen, evt kontakt oss for skribent).

Det er Oslo Arbeiderparti som har gjennomført spørreundersøkelsen blant 800 Oslo-borgere om partivalg, foretrukket byrådskonstellasjon og velgernes ideologiske tilhørighet. Litt over halvparten av de spurte erklærer seg som sosialister (19 prosent) og sosialdemokrater (32 prosent). Det fins like mange konservative som sosialister i Oslo, mens 16 prosent kaller seg selv liberale – uten at det gir det såkalt «liberale» Venstre særlig oppslutning.

Det kanskje mest interessante og oppsiktsvekkende med tallene, er at bare omlag halvparten av hovedstadens sosialister stemmer SV. Men enda mer: At bare halvparten av velgerne til Sosialistisk Venstreparti i Oslo er sosialister. Den andre halvparten er sosialdemokrater. Blant Arbeiderpartiets velgere finnes også et innslag av sosialister, men sosialdemokratene er i flertall.

De noe forvirrende tallene kan tolkes dit hen at ideologiske merkelapper ikke betyr all verden når velgerne skal finne sitt parti. Svingende valgresultater kan tyde på det, og man må anta at folks ideologiske merkelapp på seg selv er bedre limt enn deres partivalg. Men hvis samferdselspolitikk, skolepolitikk eller skattenivå er viktigere for velgerne enn (utydelige?) ideologiske skiller, kan en «sosialdemokrat» stemme på et sosialistisk parti, og en «liberaler» stemme Frp. I tråd med dette er det lett å tenke seg at SV, i takt med økende oppslutning, tiltrekker seg mange sosialdemokratiske velgere de har på lån fra Arbeiderpartiet. Uten at velgerne blir sosialister av den grunn. Og akkurat dét trenger vel ikke bekymre SV noe særlig. Lite tyder på at det er begrepet sosialdemokrati som vil lokke gamle velgere tilbake til Ap. Sakene avgjør, og vil alltid gjøre det.

Derimot må det være grunn til å spørre om distinksjonen mellom sosialisme og sosialdemokrati gir noen mening i dag. Det tør være åpenbart at de som kaller seg sosialister i betydningen «revolusjonære» er en forsvinnende liten gruppe, og begrepsbruken har aldri vært dekkende for hvor Sosialistisk Venstreparti står – langt mindre Arbeiderpartiet, da «sosialisme» også for dem var et honnørord. I hvert fall om vi ser bort fra partiets barndomsår.

Tvert imot bør man kunne lese den strømningen SV står for – «venstresosialisme» – som en «venstreorientert sosialisme». Og da speiler begrepene nettopp den tida da også sosialdemokratene var sosialister. Eller der «sosialisme» var den overgripende ideologien, mens «sosialdemokrati» var den pragmatiske måten å organisere samfunnet på her og nå, i Norge etter krigen. Da SV skulle forme sin egen identitet, markere forskjell fra Ap, brukte man altså ordet «venstresosialisme», et ord som markerer at de to partiene tilhører samme tradisjon og ideologiske plattform, men at det ene partiet plasserer seg mer til venstre i denne tradisjonen. Siden sluttet Arbeiderpartiet å snakke om sosialisme, men brukte heller ordet sosialdemokrati, til tross for at mange av deres søsterpartier i Europa er «sosialister», og Ap er medlem av Sosialistinternasjonalen.

Og, vil noen mene, «sosialisme» forsvant også ut av SVs vokabular gjennom 1990-tallet, og ble sjelden brukt av partiets forrige leder. Nå er det kanskje på vei tilbake igjen, både i SV og Ap. Tidligere Ap-leder Thorbjørn Jagland slo for to år siden fast at «jo mer jeg reiser rundt i verden, jo mer sosialist blir jeg». På den annen side: Selv Gro Harlem Brundtland – hun som sørget for at mange oppfattet «sosialisme» som venstreorientert og «sosialdemokrati» som markedsorientert – har gitt følgende definisjon av ordet sosialisme: «Sosialisme er idealer om solidaritet og likeverd, om å løfte i flokk og ta vare på de svake. De mest påtrengende oppgavene, i Norge og i verden, kan bare løses ved at menneskene går sammen om å gjøre jobben. Oppgavene har en slik dimensjon at den enkelte ikke kan løse dem for seg selv, private så å si.» Merkelig da, kan man si, at Brundtland innledet en periode der Arbeiderpartiet var med på å overlate stadig flere oppgaver til de private.

Nå har SV og Ap tatt mål av seg til å danne en felles flertallsregjering med et «ikke-sosialistisk» parti etter 2005. Merkelappene kommer til å bety lite. Sakene kommer til å bety alt for om samarbeidet betyr en revitalisert venstreside som Oslos 51 prosent sosialister og sosialdemokrater – og deres ideologiske meningsfeller ellers i landet – vil slutte seg til.

---
DEL

Legg igjen et svar