Rødt, hvitt og grått

Rødt, hvitt og skrått var boka som skulle gi oss en solid innføring i norsk homohistorie. Men resultatet er blitt både fargeløst og tannløst.

Ny Tid

Ny Tids arkiv av artikler, skrevet av diverse skribenter.
(Se nederst i artikkelen, evt kontakt oss for skribent).

Rødt, hvitt og skrått. Homofile og lesbiske i Norge gjennom 60 år (2009) av Jonas Rein Seehuus er et møte med homofile og lesbiske i Norge gjennom de siste 60 årene. Boka er utgitt av NRK, og de seks hovedkapitlene som er inndelt etter 10-årsintervaller, tar for seg homohistorien fra 1950-tallet og fram til i dag. Boka bygger på tv-serien med samme navn, som skal sendes på NRK i januar.

Gjennom en rekke intervjuer med historisk viktige homser og lesber, ispedd relevante fakta fra ulike kilder, forsøker forfatteren å skrive en bok om norsk homohistorie. Historien starter 17. mai 1950 da en organisasjon for homofile og lesbiske ble etablert. Det såkalte «Forbundet av 1948» var en undergruppe av det danske forbundet (etablert 1948, derav navnet), men ble selvstendig i 1953. Den viktige kampen mot kriminalisering av sex mellom menn ble først satt på dagsorden da Norges homoaktivist nummer én, Kim Friele, ble leder i 1966. Hun var den første homofile i Norge som sto fram offentlig med fullt navn. Fra den gang og fram til i dag har homsenes kamp handlet om å bli likebehandlet for loven. I 1972 ble straffelovsparagrafen mot homoseksualietet opphevet, og i 1993 ble partnerskapsloven vedtatt.

Forfatteren starter imidlertid boka med kapittelet «Endelig likestilling», som beskriver stemningen på Stortinget i 2008 da kjønnsnøytral ekteskapslov ble vedtatt. Kapitlet gir inntrykk av at den juridiske likestillingskampen nå er over, og Seehuus hopper glatt over mange viktige aspekter, som at ekteskapsloven er diskriminerende dersom man ser den fra et mannsperspektiv. I praksis betyr kjønnsnøytral ekteskapslov lite for homofile menn. De kan vigsles, og i loven kan de bli vurdert for adopsjon. Men i realiteten har ingen reelle mulighet for å få adoptere eller få hjelp til å få egne barn. Det er ingen land som frigir barn til homofil adopsjon og bruk av surrogatmødre er forbudt i Norge.

Likhet for loven holder ikke, likeverd er også viktig, noe forfatteren kunne understreket.

Viktige historier

Intervjuobjektene i boka er helt unike. Deres historier er interessante og svært viktige å ta vare på også i bokform. For selv om det har skjedd enorme framskritt, så kan det fortsatt være omtrent like vanskelig å stå fram som homofil i dag som det var på 1970-tallet, særlig i små bygder og i innvandrermiljøer. Som homofil og sentralstyremedlem i LLH (Landsforeningen for lesbiske, homofile, bifile og transpersoner) var det for meg interessant å se likhetstrekkene mellom det enkelte innvandrerungdommer opplever i dag, og det Seehuus sine intervjuobjekter opplevde den gang.

Boka Opp alle jordens homofile av Gerd Brantenberg har vært viktig for meg slik den var for Torstein Dahle, Rødt-leder og en av kildene i Rødt, hvitt og skrått. Også jeg ble sendt til en psykolog da jeg fortalte mine foreldre at jeg var homofil, slik et av intervjuobjektene i boka, Marit Rensvold, opplevde på 1950-tallet. Også jeg hadde et dobbeltliv i mine ungdomsår, slik intervjuobjektet Svein Hagesæter forteller om fra 1960-tallet.

Boka avsluttes med et kapittel om islam og homofili. Det er norsk-syriske Sara Azmeh Rasmussen som er intervjuet i dette kapitlet, en spennende og viktig stemme i forhold til dette temaet. Men det er sterkt kritikkverdig at det arbeidet som er gjort og som gjøres i forhold til homofile innvandrere, ikke får plass i boka. En organisasjon med navnet Skeiv Verden har siden år 2000 jobbet iherdig for å forbedre homofile innvandrernes levekår, og i dag har organisasjonen rundt 150 medlemmer og har kommet langt i sitt arbeid.

Ingen historiebok

Personene som intervjues i boka, er modige og har gitt uvurderlige bidrag til å sette fokus på det tabubelagte temaet homofili. En del av dem har vært, og er stadig, kontroversielle i enkelte miljøer. Kim Friele og Sara Azmeh Rasmussen er to eksempler. Forfatteren har gjort et godt forarbeid, men dessverre er han ikke like flink til å strukturere og formidle dette i bokform. I en tv-serie er det nødvendig med caser for å fortelle gode historier. Men dette fungerer bare til en viss grad i bokform. Boka faller mellom to stoler, den er ikke god faglitteratur og den byr ikke på de gode fortellingene.

Rødt, hvitt og skrått har for store mangler til å kunne kalles en «historiebok». Boka har ingen bilder, og viktig informasjon er litt for ofte utelatt. Forfatterens forsøk på å skrive «morsomt», faller dessuten fullstendig igjennom – nettopp fordi forfatteren er så opptatt av å få med årstall og andre faktaelementer at de følelsesmessige aspektene ikke blir beskrevet nært nok.

Det jeg sitter igjen med, er et spørsmål om hvem som egentlig er målgruppen for boka. Den egner seg ikke som oppslagsverk ved skoler eller bibliotek, og utenfor «homomenigheten» har jeg vanskelig for å tro at særlig mange gidder å kjøpe denne boka. Dersom historiene hadde vært presentert i en dokumentarroman-form ville den nok appellert til langt flere. Det er fortsatt behov for en ordentlig historiebok med en oversiktlig struktur, kvalitetssikrete fakta, historiske bilder og så videre, som kan brukes som opplagsverk for skoleelever, forskere, byråkrater og journalister. Til det holder Rødt, hvitt og skrått ikke mål. ■

Majoran Vivekananthan er redaktør i den flerkulturelle avisa Utrop og sentralstyremedlem i LLH.

---
DEL