Røde varsellamper i Tyskland

Alt er i ferd med å gå fullstendig galt i EUs største økonomi: Tyskland.

Ny Tid

Ny Tids arkiv av artikler, skrevet av diverse skribenter.
(Se nederst i artikkelen, evt kontakt oss for skribent).

I 1999 kom stramheten i budsjettet på plass. I 2000 kom den store skattereformen. I år kom den lenge omtalte pensjonsreformen.

Alt var reformer på overtid. Tyskland hadde ikke røsket opp i den stive og lite fleksible, tyske økonomien; Berlin lå flere år etter de andre landene i Europa på det feltet. Men det var før Gerhard Schröder og hans sosialdemokrater kom til makten.

Ingen kan tvinge gjennom reformer som går på bekostning av vanlige folk sånn som sosialdemokratene. Derfor er det nettopp i kjølvannet av en sosialdemokratisk seier at de svære endringene ofte kommer. Endringer som i praksis innebærer en nedbygging av velferdsstaten.

Nok om det. Schröder-regjeringen, som kom på plass i 1997, gjorde det kristelig-demokratene aldri hadde klart: å legge til rette for en mer fleksibel markedsøkonomi. Det skulle ha åpnet opp for ny vekst, i henhold til rådende ideologi. Det gjorde det ikke. Anno mai 2001 lyser de røde varsellampene hissigere enn på lenge i Tyskland.

Ubarmhjertige tall

Årsak og virkning til side; slik er de ubarmhjertige tallene for den tyske økonomien akkurat nå: bare to prosents vekst mot tre i fjor, en inflasjon på over tre prosent og stigende, en arbeidsløshet som var ventet å synke betraktelig men som i beste fall ligger på status quo – og som endog kan helle oppover igjen.

Det siste kan bety at Schröders mål om å få antall arbeidsløse ned i 3.5 millioner innen utgangen av 2002, kan bli vanskelig. Men det er inflasjonen som bekymrer mest. Årlig ligger den an til å komme opp i 3.6 prosent. Det er skyhøyt over EU-taket på to prosent, og blant de høyeste i unionen, der snitt-inflasjonen nå ligger på 2.9 prosent – også over taket.

Med en inflasjon på 3.6 prosent og en vekst som kanskje går under to prosent, fins det dem som allerede tar i bruk fy-ordene om den tyske økonomien. Tyskland kan oppleve stagflasjon, heter det; med andre ord lav vekst kombinert med høy inflasjon. Eller: Tyskland kan være på vei inn i en resesjon, heter det også.

Det er tale som bekymrer de andre partnerne i unionen. Og det bekymrer ikke minst den europeiske sentralbanken, som etter langvarig press endelig satte ned renta den 10. mai. Men hvis EUs største økonomi er på vei inn i en stagflasjon, vil sentralbanken i Frankfurt befinne seg i et virkelig dilemma. Skal man i så fall sette ned renta for å bidra til høyere vekst med den risiko det innebærer for enda høyere inflasjon? Eller skal man satse på en høy rente for å holde inflasjonen i sjakk, og på den måten gamble med veksten i unionen?

Dilemmaet blir ikke mindre av at også Frankrike, EUs nest største økonomi, fikk sjokktall på bordet denne uka: en vekst i første kvartal godt under prognosen på 0.5 prosent. Det betyr at Frankrike kommer til å justere ned den ventede årsveksten på 2.9 prosent, uttalte finansminister Laurent Fabius etter offentliggjøringen av tallene.

I det hele tatt: i hele EU justeres nå vekstprognosene nedover. Det har unionspartnerne drevet med lenge. Derfor har de da også skreket seg hese etter merkbare rentelettelser fra den europeiske sentralbanken, og få har skreket høyere enn Tyskland.

Men med inflasjonen på vei oppover, kan ikke ESB sette ned rentene, sier forstå-seg-påerne nå. Og fra bankkretser heter det lakonisk: «Hvis prisstigningen, som er høyere enn forventet, fører til at renta ikke blir satt ned, så vil, på den annen side, en enda mer saktegående økonomi framskynde enda høyere priser.»

Å vite hva som er riktig å gjøre, er sannsynligvis et spørsmål som splitter styret i sentralbanken akkurat nå, skriver den franske avisa Le Monde. Opp eller ned, eller uendret; den europeiske sentralbanken har på ingen måte samme manøvreringsrom som det amerikanske Federal Reserve, som har et langt enklere økonomisk bilde å forholde seg til.

Sårbar eksport

Det er Tyskland som er alfa og omega i denne utviklingen, siden den tyske økonomien altså er så mye større enn de andre (35 prosent av totalen).

Derfor søker man etter forklaringer på hvorfor det går så dårlig akkurat her. Og man finner dem også.

For det første er Tyskland mer avhengig av eksport enn for eksempel Frankrike, som har en større tjenesteytende sektor og hvis vekst er basert mer på det indre forbruket.

I 2000 førte positive eksportvilkår til at den tyske økonomien fikk en habil vekst på tre prosent. Men det som var en fordel i fjor, har blitt en ulempe i år – med en verdensøkonomi i nedgang som fører til at land importerer mindre.

Tyskland er med andre ord mer sårbar for eksterne sjokk. I 1998 og 1999 var det krisene i Asia og Russland som rammet, i dag er det krisen i USA som bidrar til redusert vekst.

For det andre: Tyskland, på sin vei mot euroen, opprettholdt et høyere rentenivå enn unionspartnerne. Videre kappet landet underskuddet på statsbudsjettet mer aggressivt og i løpet av kortere tid enn for eksempel Frankrike. Offentlige penger ble ikke brukt for å stimulere veksten, i tråd med EUs regler. Men det ble heller ikke gjort forsøk på å skape en «ny økonomi,» lyder ekspertenes vurdering.

For det tredje: Skattelettelsene, som trådte i kraft i år, skulle øke kjøpekraften til tyskerne. Men den potensielt økte kjøpekraften ble spist opp av inflasjonen, som igjen skyldtes økte priser på mat som følge av problemene i jordbruket, og høyere priser på importert olje som Tyskland er mer avhengig av siden landet baserer seg mindre på atomkraftverk. Alt dette førte til at det egne forbruket ikke kompenserte for fallet i eksportnæringen.

For det fjerde: Tyskland har hatt moderate lønnsoppgjør. Det har bidratt til lavere kjøpekraft for tyskerne.

For det femte: Tyskland har ikke reformert arbeidsmarkedet. Tvert imot har Schröder gått tilbake på de tiltakene som regjeringen Helmut Kohl satte i verk: enklere oppsigelsesregler og mindre sykepenger. Schröder har gitt arbeidstakerne flere rettigheter enn tidligere; mer innflytelse i privat sektor på bekostning av arbeidsgiverne og makt til å stanse mer fleksible åpningstider i landets forretninger.

I dag stenger tyske forretninger klokka 16.00 på lørdager, arbeidsmarkedet er tilpasset arbeidstakerne og ikke kundene, tyske arbeidere får like mye i posen når de er på trygd som når de er i arbeid og man må vente flere uker på telefon – i et land hvor det blir født få barn, hvor det er altfor mange gamle og hvor studentene driver dank på universitetene lenge etter at de burde vært ferdige.

Klager ekspertene.

Alt dette har ført til at den tyske økonomien har utviklet anemi, samtidig som skatteinntektene synker, underskuddet øker og arbeidsløsheten ikke går ned. Og den «nye økonomien» – som USA har flytt godt på i ti år – er fullstendig fraværende på alle økonomiske statistikker, fordi den teknologi-baserte økonomien rett og slett er fraværende, altså.

Euro på lavmål

Derfor snakkes det om stagflasjon, eller endog en mulig resesjon, i Tyskland. Og når man snakker slik om Tyskland, snakker man egentlig om hele Europa.

Det betyr to ting: at Europa – tross alle teite påstander fra sentralbanksjef Wim Duisenberg om at unionen ville gå fri – er på vei inn i klubben av syke økonomier. Og at Europa er på vei inn i den verste av alle situasjoner: lav vekst kombinert med høy inflasjon.

I dag ligger euroen på ny under 0.86 dollar, for første gang siden november i fjor. «Vi trenger ikke å frykte for en ny nedgang i den europeiske økonomien,» uttaler en økonom i Merrill Lynch til avisa International Herald Tribune. «Nedgangen har allerede kommet; den er her og nå og ikke i en eller annen fjern framtid.»

---
DEL

Legg igjen et svar