Rød argumentasjon for monarkiet

Som progressiv moralsk kraft og symbol for nasjonalt samhold er det norske monarkiet vel verd å konservere.

Ny Tid

Ny Tids arkiv av artikler, skrevet av diverse skribenter.
(Se nederst i artikkelen, evt kontakt oss for skribent).

SV har i Stortinget hvert år utført et rituelt pliktløp: Forslag om å innføre republikk. Representantene har aldri sett ut til å fremme sitt pliktmessige forslag med særlig entusiasme. De har nærmest bedt om unnskyldning for forslaget, vel vitende om at det rutinemessig vil bli nedstemt av et overveldende stortingsflertall og avvist av en massiv folkemajoritet. Men siden SV har programfestet republikk, så må vel det årlige pliktløpet gjennomføres, med gode miner til slett spill. Derimot har det aldri i partiet vært en skikkelig debatt om monarki og republikk.

Derfor dette forsøket på å etablere en sosialistisk argumentasjon i favør av kongedømmet. Det vanlige argumentet om at monarkiet er gått ut på dato, og er gammeldags og umoderne, er et typisk kulturradikalt argument, ikke sosialistisk. At kongedømmet er gammelt, middelaldersk og føydalt betyr ikke at det er dårlig, eller uhensiktsmessig. At en institusjon er gammel, betyr ikke at den bør avskaffes.

Det er mange paralleller mellom statskirkedebatten og monarkidebatten. Det fins mange sosialistiske argumenter for statskirken, så sant den er forenlig med religionsfriheten – og det er den, kfr. Berge Furres votum i stat-kirke-kommisjonen. (Statskirken er forresten ikke middelaldersk, fra føydaltiden, men fra enevoldstiden, fra nytiden). De som ivrer mest for frikirke, er de konservative kristne, som vil ha mer makt over kirken. I en religiøs makt-analyse er det ikke sikkert at statskirken kommer dårligere ut enn en frikirke. Det kan bli mer religiøs undertrykkelse hvis statskirken oppløses.

Hvem som eventuelt blir undertrykt av det norske monarkiet er vanskelig å se. Det måtte i så fall være medlemmmer av kongehuset, de som får sin frihet innskrenket og må påta seg byrden med den kongelige rollen.

Parallellen kirke-monarki er også interessant på andre måter. Den latin-amerikanske frigjøringsteologien oppsto ikke i de moderne protestantiske kirker eller i pinsekirkene, men i den katolske, føydale kirke. Protestantene og pentakostalistene (karismatikerne) havnet stort sett i allianse med kapitalistene og godseierne, mens frigjøringsteologiske prester ble politisk progressive og revolusjonære og tok parti for de fattige, de jordløse og indianerne. Sosialt ble det gnistoverslag fra den føydale religionen til den marxistiske politikken, mens det fra den protestantiske (individualistiske) religionen ble overslag til den kapitalistiske politikken.

I en militærbrakke (også treningssted for dødsskvadronene) under borgerkrigen i Guatemala så jeg amerikansk-produserte plakater med slagordet «Kill a Commie for Christ,» – «Drep en kommunist for Kristus!» Litt senere var plakaten byttet ut med et nytt slagord: «Kill a Padre for Christ,» – «Drep en (katolsk) prest for Kristus!» Godseiere og CIA betalte dødsskvadronene (og hæren) for å drepe katolske prester og nonner fordi de ble regnet som frigjøringsteologer og dermed revolusjonære, som oppildnet indianerne og fattigbønder til å gjøre opprør.

Både gamlepaven og nypaven, Wojtyla og Ratzinger, var i deres antikommunisme aktive i kjetterstemplingen av frigjøringsteologien, som de mente var marxistisk. Særlig Johannes Paul II var med sin polske bakgrunn så innbitt antikommunistisk at han hatet de katolske frigjøringsprestene. Ifølge den katolske erkebiskopen i Guatemala by var paven med sin fordømmelse av frigjøringsteologien medansvarlig for hærens og dødsskvadronenes massakrer på katolske prester og nonner (godt hjulpet av ambassadør Negroponte og CIA).

I Guatemala hørte jeg amerikanske, karismatiske misjonærer (i samme menighet som den «gjenfødte» diktatoren Rios Montt, den verste slakteren av alle Guatemalas generaler) forsvare dødsskvadronenes drap på katolske frigjøringsprester, fordi Gud brukte skvadronene til å utrydde det onde, nemlig de opprørske prestene, som ikke godtok at Gud hadde skapt noen til rike; herskere, og noen til fattige; tjenere. De føydale prestene ble altså alliert med marxistene og geriljaen, mens de «moderne,» karismatiske protestantene ble alliert med føydalherrene.

Den spanske kongen spilte en avgjørende progressiv rolle da Franco døde og fascistene prøvde å gjenerobre makten. At østeuropeiske eksilkonger ofte spilte en reaksjonær politisk rolle etter krigen, er en annen og sørgelig sak.

Men det norske kongehuset har spilt en progressiv rolle ved å ta parti for marginaliserte og undertrykte grupper som de homofile, taterne, krigsseilerne, finnmarkspartisanene, «tyskerunger,» psykiatriske pasienter, innvandrere osv. Prinsesse Dianas kamp mot landminer og støtte til AIDS-syke kan nevnes i denne sammenheng. Prins Charles’ miljøverninnsats er heller ikke for katten.

Kong Haakons rolle under siste krig, samt hans berømte «Jeg er også kommunisternes konge» er verdt å minnes. Og særlig kong Olavs klare fordømmelse av rasisme og nynazisme har gjort det vanskelig å være ekstrem nasjonalist i Norge. De får jo ikke støtte fra det fremste nasjonale symbol, kongen. Slik sett må det være bittert å være nynazist i Norge, totalt sviktet av nasjonens øverste symbol.

Vår statsform er «det innskrenkede monarki.» Altså politisk begrenset. Om kongen skal være upolitisk, har han/hun likevel en viktig symbolsk og moralsk makt. Denne symbolmakt har det norske kongehuset brukt meget klokt, og overveiende progressivt. Jeg må innrømme at en konkret opplevelse sikkert har medvirket til mine positive følelser for monarkiet. (Carl I.

Hagen har rett i at det handler om følelser, om begeistring. Også blind høne kan finne et korn).

Min begeistring skyldes følgende sterke opplevelse: Som tidligere rektor ble jeg invitert til Nansenskolens 50-årsjubileum i l989, på Lillehammer. Æresgjest var selveste kong Olav. Det ble et langt bordsete med mange taler. Også elevrådslederen spratt opp og henvendte seg direkte til majesteten med en bønn for en medstudent, en kosovoalbaner som UDI ville utvise. Rundt jubileumsbordet begynte man å hviske «Skandale!» Så uhørt frekt å overfalle hedersgjesten med en slik politisk sak, noe så uhøflig! Men der tok de forargede feil. Som siste taler reiste kong Olav seg og klinket på glasset. Først holdt han sin ferdigskrevne hyllest til den humanistiske jubilanten. Deretter tok han på sparket opp hansken som ble kastet fra den freidige elevrådslederen. Så ga han en ytterst kunnskapsrik og velinformert oversikt over prosedyren i slike saker. Deretter ga han en analyse og vurdering av asylsaker og innvandringspolitikk, med en sterk advarsel mot alle former for rasisme og xenofobi, en advarsel han elegant koplet til Nansenskolens pionerer og skolens humanistiske ideologi. Til slutt lovte kongen å ta opp denne konkrete saken med sin fagstatsråd og prøve å bidra til en positiv avgjørelse. Kort tid etter kom meldingen: Kosovostudenten fikk bli i Norge, og fortsette på Nansenskolen.

Jeg må si jeg ble imponert over kongens suverene måte å takle den (pinlige) utfordringen på, den kunnskap han hadde og den moralske autoritet han viste. Carl I. Hagen som president ville garantert ha gjort en dårligere jobb.

At monarkiet som en føydal institusjon kan fungere progressivt, bør ikke overraske. Påfallende mange ledere i arbeiderbevegelsen i Europa kom fra adelige, aristokratiske familier. Det er også interessant å se på den aristokratiske familiebakgrunnen til Sveriges myrdede helter: Dag Hammarskjöld, Raoul Wallenberg, Folke Bernadotte og Olof Palme. Hver på sin måte gjorde de fire heltene en viktig progressiv gjerning, med livet som innsats. Skulle vi få en republikk i Norge, ville jeg ønske meg en personlighet av Hammarskjölds støpning. Han var en kristen mystiker, en aristokrat fra en høyborgerlig embetsfamilie, men han kjempet i Kongo mot kolonimaktene England og Belgia (og deres lakei Tsjombe) og ble kanskje myrdet av agenter for en imperialistisk økonomi.

I sosialismen ligger det et viktig element av (verdi)konservatisme, med vern av tradisjonelle fellesverdier, mot kapitalismens modernisering og individualisering Monarkiet er en slik verneverdig fellesverdi. En tradisjon med nasjonalt samhold kan være viktig å verne mot globalkapitalismens nivellerende modernisering og liberalisering.

Det forutsetter selvsagt at kongehusets medlemmer gjør kloke valg og bruker et sunt sosialt instinkt, slik den norske kongefamilien faktisk gjør. Da kan vi også i fremtiden få et statsoverhode som også er «sosialisternes konge.» Og kronprinsessen har symbolisert verdighet for både alenemødre, rusbrukere og psykiatriske pasienter, slik biskop Stålsett understreket i sin brudetale. Mens kronprinsen på sin side ikke gjør det lett å være kristen homofob i Norge. Flott!

Som progressiv moralsk kraft og symbol for nasjonalt samhold er det norske monarkiet vel verd å konservere. Sosialismens iboende radikalisme kan vi alltids bruke på andre områder.

---
DEL

Legg igjen et svar