Rocken inntar bokhylla

Romaner skrevet av rockere står tett på forlagslistene i år. – Rock’n’roll har tatt over det å dra til sjøs for unge menn. Selv tatoveringene har rockerne tatt fra sjømannen, mener rocker og forfatter Sverre Knudsen.

Ny Tid
Ny Tids arkiv av artikler, skrevet av diverse skribenter. (Se nederst i artikkelen, evt kontakt oss for skribent).

Lijordet i Bærum, 1971: «Det var musikken som formet meg. Mer enn dikt og romaner, mer enn pamflettene og bladfillene, nyhetene og politikken, mer enn foreldre og skole, håpløse forelskelser og røvertokter med kamerater. Det var den jeg var fylt av hver gang jeg dro ut i verden for å finne spenning og lykke, og det var den jeg vente tilbake til for å slikke sår eller feire en og annen seier.»

Slik er livet til tenåringen Freddi, som beskrevet av forfatteren Sverre Knudsen i den ferske romanen Sukkersug. Freddi rives mellom barndommen og voksenlivet, AKP(m-l) og Unge Høyre, kunsten og arbeidslivet, rusen og hverdagen. Og Freddi forteller om musikken som forandret livet hans; Jim Reeves, Roxy Music og Sex Pistols. Sverre Knudsen er ikke Freddi, men akkurat her er de 100 prosent enige.

– Popmusikk er mye mer alvorlig enn det høres ut, og denne boka foregår på en tid hvor forholdet til musikk var mye mer alvorlig enn i dag. På 1970-tallet var norsk rock definitivt en subkultur, delt inn i mange sterkt atskilte undergrupper. Hørte du på Roxy Music, var det ikke så mange andre du kunne henge sammen med. Nå lever vi en langt mer allsidig tid, hvor det er mer akseptert å like svært forskjellig musikk. Hadde for eksempel noen visst at jeg kjøpte Wuthering Heights av Kate Bush i 1978, ville jeg ikke kunne ha vist meg ute på en måned. Særlig fordi jeg likte plata, ler Knudsen, som tidligere har vært bassist i det innflytelsesrike new wave-bandet The Aller Værste.

Rockeromanen

«Rock er blitt backpacking, slumming og selvrealisering for folk som vokste opp i hjem med solidaritets-akvareller og Dea Trier Mørch-romaner om lesbisk svangerskap,» proklamerte Thomas Seltzer i Turboneger da han i 2001 skulle avkrefte ryktene om et comeback for bandet. Og siden det å spille i band i ungdomstida er blitt like akseptert som speider’n, ungdomspartiet og fotballaget – og ofte mer populært – er rockeromanen for alvor i ferd med å bli en akseptert og attraktiv sjanger for norske forlag. Boklistene blir bare tettere befolket av folk med bred erfaring innen sex, drugs og rock’n’roll. I alle fall det siste.

– På en måte har rockerne overtatt den gamle sjømannsrollen i litteraturen. Tidligere dro ungdom til sjøs for å oppleve verden, og kom hjem og skrev romaner om det. Nå har vi nordmenn ikke den muligheten lenger, sier Knudsen,

For å si det banalt: Nå er det rockerne som tatoverer seg, har en dame i hver havn, reiser halve jorda rundt i turnébuss og havner i kaotiske fylleslagsmål. Og skriver bok om det.

Rockeroman. Smak på ordet. Det er et stygt ord, men det beskriver samtidig hva dette handler om. Historier som spinner rundt det å spille i band, gjerne skrevet av folk med erfaring med elgitar, groupier og backstageliv. I Norge har rockelitteraturen lenge vært henvist til ungdomsromanen, der bandet har dannet bakteppet for pubertetsproblemer av alle slag. Men nå begynner pionerverk som Sennepslegionen av Morten Jørgensen, Sveve over vatna av Ragnar Hovland og Den nye Dylan av Torgrim Eggen å få selskap i bokhylla.

Ingen suksesshistorie

Tilbake til Sverre Knudsen. Han har gitt ut en lang rekke romaner, men Sukkersug er hans første «voksenbok» der musikken stjeler hovedrollen. Sverre og Freddi har vært på de samme stedene til samme tid: Fra Lijordet og Chateau Neuf til London, Monte Carlo og Bergen. Sverre fikk sågar kallenavnet Freddi Fjord av Joe Strummer i The Clash, fordi Strummer ikke maktet å uttale Knudsens døpenavn. Men Sukkersug er ingen selvbiografi, og det er heller ikke historien om The Aller Værste. Romanen hopper nemlig bukk over suksesshistorien.

– Er man interessert i den delen av historien, kan man gå i en platebutikk. I den første versjonen av boka skrev jeg langt mer om et band som minnet mye om The Aller Værste. Det var morsomt å skrive, men det funket ikke som roman.

Sukkersug ble ikke boka om da punken kom til Norge, men en langt mer personlig oppvekstskildring om Freddi fra Bærum. Han som gjerne vil skape noe, være kunstner, og tror det handler om å leve farlig, flytte grenser og bryte tabuer for å finne råstoffet. Da punken kom til Norge på tampen av 1970-tallet ble bandet Freddis universitet, men da vi møter ham igjen i 1994 har rusen tatt over for kunsten: «Jeg dropper aviser, radio og tv, til slutt også stereoanlegget. All musikk får meg til å gråte.» Og der er Sverre og Freddi nok en gang helt på linje.

– Det er jo mange paralleller mellom oss, for å si det sånn. Jeg slutta å drikke i 1994. Freddi slutta å drikke i 1994. Det var et dårlig år for oss begge. Har du drukket jevnt i 25 år, er det ubehagelig å slutte. Det går ikke over med to dispril dagen derpå. Det tar måneder. År.

På samme måte som rus kan gi deg sterke positive opplevelser, kan du få ganske omfattende negative opplevelser hvis du holder på for lenge. Og da særlig på de områdene som betyr mest for deg. Da jeg slutta å drikke, spilte jeg ikke musikk på to år. Jeg leste heller ingenting. Så kjøpte jeg nytt stereoanlegg, og begynte å plukke opp nye ting: Pulp, Portishead og Missy Elliott ga meg igjen store opplevelser, selv om de ikke forandret ikke livet mitt på samme vis som musikken da jeg var yngre.

For Freddi handler livet om kunsten, rusen, kjærligheten og galskapen. For lite kjærlighet, og for mye av alt det andre. Balansen mellom rusen og kunsten blir også det store dilemmaet.

– Man vil ha stor fart, men så smører man skia slik at det går altfor fort. Rus er noe mange trenger å bruke som et hjelpemiddel, mens det hele tida truer med å ta over. Det er nettopp utfordringa ved å balansere på den grensa jeg ønsket å skrive om. Det er mange som har noe å hente i rusen, antagelig veldig mye mindre enn det man tror, men det er noe å hente i alle sterke opplevelser. Faren er at de sterke opplevelsene går over til å bare bli negativt sterke, og man må være ekstremt forsiktig for ikke å gå for langt.

---
DEL

Legg igjen et svar