Rock som propaganda

Det slovenske bandet Laibach kan leses som en ironisk kommentar til rockens slektskap med fascismen. Det spørs imidlertid om publikummet reflekterte over akkurat dét da bandet holdt Nord-Koreas aller første rockekonsert. 

FOTO: Tor Jørund Pedersen
Aleksander Huser
Fast filmkritiker i Ny Tid.

Liberation Day
Regi: Ugis Olte og Morten Traavik

Den norske kunstneren Morten Traavik er vel hva man i tabloide ordelag kaller en kontroversiell kunstner. I hvert fall har flere av prosjektene hans skapt til dels sterke reaksjoner, som missekonkurransen Miss Landmine med landmineskadde kvinner fra Angola og Kambodsja, eller da han var «huskunstner» ved Forsvarsmuseet og forsvarsledelsen stoppet omfattende deler av hans utstillingsserie Hærwerk.

Og ikke minst har hans tallrike kunstprosjekter i Nord-Korea vært omstridte. Mange har reagert på at kunstneren med offentlige norske støttemidler har valgt å samarbeide med det totalitære regimet om ulike kulturutvekslingsinitiativer, deriblant 17. maiforestillingen Yes, We Love This Country, som ble oppført i Nord-Koreas hovedstad Pyongyang på den norske nasjonaldagen, og Thorbjørn Egner-musikalen Kardemomemyang, fremført med nordkoreanske musikkelever under Festspillene i Bergen.

Første rockekonsert. Traaviks nyeste prosjekt i Nord-Korea er hans desidert mest ambisiøse så langt. Den norske kunstneren sto nemlig bak intet mindre enn den aller første konserten med et utenlandsk rockeband – og dermed trolig også den første rockekonserten noensinne – som ble arrangert i den lukkede diktaturstaten. Og der The Rolling Stones i mars i år ble det første rockebandet som holdt en stor utendørskonsert i det (stadig mindre) kommunistiske Cuba, var det et langt mindre opplagt valg av ensemble som entret scenen i Pyongyang to kvelder i august i fjor (sågar som en markering av den koreanske nasjonaldagen, som går under navnet «Liberation Day»).

Skjønt – man kan nok også mene at da Traavik bestemte seg for det slovenske bandet Laibach, med sin mer eller mindre ironiske bruk av totalitarismens uttrykk og estetikk, var det vel så passende som noe annet band når det først skulle rockes i Nord-Korea.

Dokumentarfilm. Prosjektet har i tillegg resultert i kunstnerens debut som dokumentarfilmskaper, da han sammen med latvieren Ugis Olte har dokumentert arbeidet med og gjennomføringen av konserten i «dokumentarmusikalen» Liberation Day. Filmen hadde norsk premiere på Film fra Sør i Oslo i oktober, som en del av festivalens fokus på Nord-Korea, og har internasjonal premiere den 19. november på den viktige dokumentarfestivalen i Amsterdam (IDFA), her med en påfølgende Laibach-konsert.

Med sin veksling mellom snakkende hoder, observerende sekvenser og bruk av tv-klipp og annet arkivmateriale for å gi nødvendig bakgrunnsinformasjon, er filmen påfallende konvensjonell, særlig med tanke på at den er signert en såpass lite tradisjonsbundet – for ikke å si grensesprengende – kunstner. Dette er ikke ment som noen innvending – et mer eksperimentelt uttrykk kunne ha kommet i veien for den nokså unike historien som fortelles. Likeledes har jeg heller ingen større problemer med at Liberation Day aldri lar oss bli spesielt godt kjent med bandet, kunstprosjektet og fenomenet Laibach. Det mest interessante her er selve konsertprosjektet og det sjeldne innblikket dette gir i det nordkoreanske samfunnet – den endelige dokumentaren om Laibach får heller komme ved en annen anledning.

Hollywoodsk motstand. Dokumentaren viser hvordan Traavik som kunstnerisk ansvarlig for konserten møter motstand som er en Hollywood-protagonist verdig. Noe er av teknisk art, i og med at konserten er et slags nybrottsverk, men mye er åpenbart kulturelt betinget. Konsertens innhold skal godkjennes av myndighetene, og ikke alt (men overraskende mye) slipper igjennom sensuren. En vesentlig utfordring synes imidlertid også å være at de involverte koreanerne kvier seg for å ta selv de minste beslutninger, som en følge av deres kollektivistiske måte å tenke på.

Konsertene var til en viss grad tilrettelagt for det spesielle publikummet ved blant annet å inneholde flere sanger fra The Sound of Music, som er velkjent i landet.

Det er unektelig imponerende at Traavik samtidig har sørget for å fange begivenhetene på film, men man kan muligens anta at hans regissørkollega Olte har tatt mye av ansvaret bak kamera når konfliktene har stått på som verst.

På et tidspunkt kommer også motstanden fra Traaviks egne rekker, når et av medlemmene i Laibach begir seg ut på en vandring alene i Pyangyangs gater – stikk i strid med hva de får lov til å gjøre. Ikke desto mindre virker det som Traavik har fått relativt frie tøyler til å filme i landet, i motsetning til den russiske filmskaperen Vitaliy Manskiy. Hans dokumentar Under the Sun, som også ble vist på Film fra Sør-festivalen (og som ble omtalt i Ny Tids oktoberutgave), er basert på et manus regissøren ble tildelt av nordkoreanske myndigheter, og som han måtte holde seg strengt til for å få filme i landet. Men ved også å la kamera gå når myndighetenes representant instruerer familien som skal spille ut de presumtivt dagligdagse scenene, tegner filmen et effektivt (om enn noe repetitivt) bilde av hvor gjennomregulert det nordkoreanske samfunnet er. Og på et vis kan man si at de to filmene utfyller hverandre, noe Traavik også påpekte under en Q&A med Manskiy under nevnte festival i Oslo.

Jomfruelig publikum. Det er vanskelig å vurdere Liberation Day uavhengig av prosjektet den skildrer. Man kan kritisere Morten Traavik for å være naiv når han i det hele tatt velger å samarbeide med det totalitære og inhumane Nord-Korea, men dette konsertprosjektet er uansett mer komplekst enn et forsøk på å bringe ny musikk til et undertrykt og rockeløst folk. Og det er unektelig interessant å se reaksjonene til et publikum som aldri før har hatt noen befatning med denne typen musikk. Dette synes å gjelde de fleste i salen, som angivelig var et utvalg mer eller mindre ordinære nordkoreanere – selv om noen diplomater og noen innflydde Laibach-fans også skal ha vært blant de inviterte.

Ironisk fascisme. Ikke desto mindre er valget av band svært spesielt, og avgjørelsen skyldtes nok ikke bare at Traavik er uttalt fan og tidligere har regissert en musikkvideo for gruppa.

Laibach (som er oppkalt etter det tyske navnet på Ljubljana) ble dannet under det kommunistiske Jugoslavia, og er både et band og et kunsterkollektiv. Med et massivt, dystert og synth-dominert lydbilde som kanskje best kan beskrives som et østeuropeisk og gammelkommunistisk møte mellom Depeche Mode og Rammstein, har gruppa gjort seg bemerket med sine coverversjoner av kjente sanger. Disse får helt nye konnotasjoner i Laibachs tapning – enten det er åttitallsslagerne Life is Life og The Final Countdown, Beatles-perlen Across the Universe eller musikalklassikere fra Jesus Christ Superstar eller The Sound of Music.

Det er vel ikke utenkelig at Laibach benytter fascismens uttrykk som en bevisst provokasjon, slik diverse punkband brukte hakekors og andre nazisymboler, eller for den saks skyld slik det norske bandet Turboneger (som for øvrig skal ha hatt «Nazipenis» som alternativt navneforslag) har benyttet seg av homsesubkulturens estetikk. Men samtidig har gruppa vært opptatt av å opprettholde en viss tvetydighet i så måte – muligens for ikke å bli avfeid som en billig gimmick. Og selv om jeg kan være tilbøyelig til å mene at Laibach som coverband er en ironisk nittitallsvits som ikke er altfor gøyal lenger, skal jeg medgi at Laibach som konsept har sine interessante sider. Særlig da som en demonstrasjon av hvordan den en gang så fritenkende og opprørske rocken, med sin massesuggesjon og idoldyrking, har noen klare likheter med fascismen.

Jeg vil imidlertid anta at disse meningslagene gikk langt over hodene til nordkoreanerne som var til stede på konserten. Dermed kan man få en ubehagelig fornemmelse av at prosjektet – i hvert fall på papiret – til dels driver gjøn med dem. Men det skal også sies at Traavik fremstår som respektfull overfor både sine koreanske samarbeidspartnere og befolkningen generelt. Dessuten var konsertene til en viss grad tilrettelagt for det spesielle publikummet ved blant annet å inneholde flere sanger fra The Sound of Music, som er velkjent i landet.

Propaganda. «Kunst er enten propaganda eller pynt,» sa Traavik med en sedvanlig spissformulering under det nevnte møtet med Film fra Sør-publikummet. Poenget hans var her at både den nevnte Under the Sun og hans egen film er det førstnevnte, om enn fra ulike sider. Det kan imidlertid virke som at budskapet i Traaviks propaganda tidvis overskygges av hans ønske om å sjokkere, og slik blir hans egne konsepter litt som Laibach: Enkle å avfeie som en slags vits, men kanskje egentlig mer komplekse enn som så.

Jeg skal i hvert fall medgi at Liberation Day er en fascinerende film, som ga meg et lite innsyn i et samfunn jeg vet svært lite om. Hva nordkoreanerne på sin side fikk ut av å oppleve Laibach på konsert, er dog vanskelig å si.

Liberation Day har internasjonal premiere på dokumentarfilmfestivalen i Amsterdam (IDFA)
19. november.

---
DEL