Rock som propaganda

Det slovenske bandet Laibach kan leses som en ironisk kommentar til rockens slektskap med fascismen. Det spørs imidlertid om publikummet reflekterte over akkurat dét da bandet holdt Nord-Koreas aller første rockekonsert. 

FOTO: Tor Jørund Pedersen
Aleksander Huser
Huser er fast filmkritiker i Ny Tid.

Liberation Day
Regi: Ugis Olte og Morten Traavik

Den norske kunstneren Morten Traavik er vel hva man i tabloide ordelag kaller en kontroversiell kunstner. I hvert fall har flere av prosjektene hans skapt til dels sterke reaksjoner, som missekonkurransen Miss Landmine med landmineskadde kvinner fra Angola og Kambodsja, eller da han var «huskunstner» ved Forsvarsmuseet og forsvarsledelsen stoppet omfattende deler av hans utstillingsserie Hærwerk.

Og ikke minst har hans tallrike kunstprosjekter i Nord-Korea vært omstridte. Mange har reagert på at kunstneren med offentlige norske støttemidler har valgt å samarbeide med det totalitære regimet om ulike kulturutvekslingsinitiativer, deriblant 17. maiforestillingen Yes, We Love This Country, som ble oppført i Nord-Koreas hovedstad Pyongyang på den norske nasjonaldagen, og Thorbjørn Egner-musikalen Kardemomemyang, fremført med nordkoreanske musikkelever under Festspillene i Bergen.

Første rockekonsert. Traaviks nyeste prosjekt i Nord-Korea er hans desidert mest ambisiøse så langt. Den norske kunstneren sto nemlig bak intet mindre enn den aller første konserten med et utenlandsk rockeband – og dermed trolig også den første rockekonserten noensinne – som ble arrangert i den lukkede diktaturstaten. Og der The Rolling Stones i mars i år ble det første rockebandet som holdt en stor utendørskonsert i det (stadig mindre) kommunistiske Cuba, var det et langt mindre opplagt valg av ensemble som entret scenen i Pyongyang to kvelder i august i fjor (sågar som en markering av den koreanske nasjonaldagen, som går under navnet «Liberation Day»).

Skjønt – man kan nok også mene at da Traavik bestemte seg for det slovenske bandet Laibach, med sin mer eller mindre ironiske bruk av totalitarismens uttrykk og estetikk, var det vel så passende som noe annet band når det først skulle rockes i Nord-Korea.

Dokumentarfilm. Prosjektet har i tillegg resultert i kunstnerens debut som dokumentarfilmskaper, da han sammen med latvieren Ugis Olte har dokumentert arbeidet med og gjennomføringen av konserten i «dokumentarmusikalen» Liberation Day. Filmen hadde norsk premiere på Film fra Sør i Oslo i oktober, som en del av festivalens fokus på Nord-Korea, og har internasjonal premiere den 19. november på den viktige dokumentarfestivalen i Amsterdam (IDFA), her med en påfølgende Laibach-konsert.

Med sin veksling mellom snakkende hoder, observerende sekvenser og bruk av tv-klipp og annet arkivmateriale for å gi nødvendig bakgrunnsinformasjon, er filmen påfallende konvensjonell, særlig med tanke på at den er signert en såpass lite tradisjonsbundet – for ikke å si grensesprengende – kunstner. Dette er ikke ment som noen innvending – et mer eksperimentelt uttrykk kunne ha kommet i veien for den nokså unike historien som fortelles. Likeledes har jeg heller ingen større problemer med at Liberation Day aldri lar oss bli spesielt godt kjent med bandet, kunstprosjektet og fenomenet Laibach. Det mest interessante her er selve konsertprosjektet og det sjeldne innblikket dette gir i det nordkoreanske samfunnet – den endelige dokumentaren om Laibach får heller komme ved en annen anledning.

Hollywoodsk motstand. Dokumentaren viser hvordan Traavik som kunstnerisk ansvarlig for konserten møter motstand som er en Hollywood-protagonist verdig. Noe er av teknisk art, i og med at konserten er et slags nybrottsverk, men mye er åpenbart kulturelt betinget. Konsertens innhold skal godkjennes av myndighetene, og ikke alt (men overraskende mye) slipper igjennom sensuren. En vesentlig utfordring synes imidlertid også å være at de involverte koreanerne kvier seg for å ta selv de minste beslutninger, som en følge av deres kollektivistiske måte å tenke på.

Konsertene var til en viss grad tilrettelagt for det spesielle publikummet ved blant annet å inneholde flere sanger fra The Sound of Music, som er velkjent i landet.

Det er unektelig imponerende at Traavik samtidig har sørget for å fange begivenhetene på film, men man kan muligens anta at hans regissørkollega Olte har tatt mye av ansvaret bak kamera når konfliktene har stått på som verst.

Lyst til å lese videre?

Logg inn eller registrer deg her

---
DEL

LEAVE A REPLY

Please enter your comment!
Please enter your name here