Robert Bresson og filmens våkenhet

Bressons realisme handler om å reorganisere våre vante måter å se ting på – om å finne et filmatisk rom der det som vanligvis er utenfor vår fatteevne, får puste på nytt.

Robert Bresson
Endre
Underviser filmvitenskap på NTNU Epost endreeid@gmail.com

 

På spørsmålet om han tror folk skjønner hva han lager, svarer den franske filmskaperen Robert Bresson: «Jeg vil at man skal føle en film før man tenker den.» For Bresson, som ofte baserte filmene sine på bøker av Dostojevskij, var ikke det å fortelle historier eller forklare menneskelig oppførsel det sentrale. Det var snarere å skjerpe vår oppmerksomhet og følsomhet som bare filmen kunne gjøre.

Det har blitt aktuelt å skrive noen ord om denne filmskaperen – selv om «aktuelt» er en merkelig beskrivelse å bruke i samme setning som Bresson. Han er en type filmskaper som på nåværende tidspunkt føles evig eller aldri aktuell. Det har nemlig kommet en ny bok om Bresson, Bresson on Bresson: Interviews, 1943–1983 (2016), og en nyutgivelse av Bressons egne Notes on the Cinematograph (2016; først utgitt på fransk som Notes sur le Cinématographe i 1975). Førstnevnte er en samling med intervjuer, kommentarer, notiser og artikler fra Bresson, mens sistnevnte er en samling aforismer av Bresson selv – en liten bok som enkelte filmelskere har i baklommen til alle døgnets tider.

Ingenting er endret siden forrige utgave, utenom størrelsen på boken, og den inneholder det tidligere skrevne forordet av J.M.G. Le Clézio, der han blant annet skriver at Bressons ord og spørsmål er skritt i en jakt på «oppdagelsen av et nytt språk». New York Review of Books har utgitt denne utgaven, og har i den forbindelse også laget en spilleliste på YouTube med tre intervjuer (se link til slutt).

Hva er det vi møter hos denne filmskaperen som er verdt vår oppmerksomhet?

Å kaste et blikk på ting i stedet for å forsøke å forklare dem var også viktig for filmskapere som Chris Marker og Alain Resnais.

Å holde seg våken. For mange står Bresson som en av de aller viktigste i filmens formhistorie, en nærmest urørlig skikkelse som søkte sin egen sti for filmen som språk, kunstart eller mer presist: som komposisjon. For Bresson er nemlig film først og fremst en måte å reorganisere verden på. Det er en form for å stille våre øyne og ører inn på en ny måte, slik at vi kan nærme oss en frisk følsomhet for tingene slik de er i sin fenomenale mystikk. Film viser ikke bare mennesker og ting, men nye forbindelser. Kameraet tilhører ikke et vandrende øye, sa Bresson, men «en omfattende visjon».

Bresson omtales som regel som en dedikert katolikk, en mann som overlevde 18 måneder i en tysk fangeleir under andre verdenskrig, og en egenrådig, asketisk og esoterisk stilist. På samme måte som filmene hans utstråler en uforklarlig aura, hviler det en mystikk rundt mannen selv. Men snarere enn å dyrke Bresson som et udiskutabelt, feilfritt og nærmest overnaturlig geni, som noen har en tendens til å gjøre, har det nok mer for seg å se ham som et menneske som forsøkte å betrake det værende med en våken oppmerksomhet.

Du har nå lest 3 gratis artikler denne måned. Er du abonnement, logg inn i
toppmenyen eller tegn online abonnement (69kr) for å lese videre.

Kommentarer
DEL