«Det finnes endnu tegn på at menneskekroppen er en enhed,» står det i romanen Solar av den danske forfatteren Theis Ørntoft (f. 1984). Den handler i korthet om et sinn i oppløsning. Vi møter dikteren Theis på vei fra København til en diktopplesning i Skanderborg. Deretter skal han videre til Viborg, hvor han er lærer ved en skriveskole. Bortsett fra dette har han ingen planer for fremtiden.
Vanviddslengsel
Vel fremme i Viborg begir Theis seg ut på en planløs vandring, der han reflekterer over sin danske samtid: «Det er det uambitiøse som kan være svært at holde ut ved den danske verden.» Theis savner at noen skal gå amok – i alle fall begynne å interessere seg for verden på en virkelig måte. De – det vil si alle – foretar seg aldri noe vanvittig, mener han; de ser ikke engang ut til å ane hva vanvidd er. Som et bilde på dette gjør han seg følgende observasjon: «I deres kvarter havde man valgt musikinstrumenter som det overordnede tema, og vejene hed derfor ting som: Violinvej, Lyrevej og Orgelvej […] Hvorfor ikke Keyboardvej? Eller Bongotromme Allé? Hvad med Akustisk Guitar Boulevard? Eller ja, hva med: Kontrabas Avenue?»
Siste del av Solar er en flammende reise gjennom tid og kosmos
Theis’ drømmer er skremmende og intense. I en av dem befinner han seg i en svær lagerhall der mennesker blir slaktet, partert og pakket inn i plast. Det bores, filtrereres og finfiltreres; det er roboter som gjør jobben.
Rollen som skriveskolelærer opplever Theis først og fremst nettopp som en rolle: Han er en brikke i et spill der reglene må følges til punkt og prikke – og går man utenom, er man sjanseløs og faller snart igjennom. Når Theis møter en elev utenfor «spillbrettet» og bryter med reglementet, er det ikke fordi han ønsker det, men fordi han ikke makter å tilpasse seg det rigide systemet.
Enten–eller
Hvorfor føler Theis at han må spille høyskolelærer, hvorfor kan han ikke bare tillate seg å være et menneske? Fordi han opplever hele sin tilværelse som konstruert. På et vis prøver han å akseptere dette, følge reglene og spille med, samtidig famler han med å forstå hvor grensene går.
Hovedpersonen begynner sitt fall, først gjennom kulturen, dernest gjennom naturen. Under alt som hender ligger hele tiden bevisstheten om økosystemets totale sammenbrudd. «Fallet» er en bevegelse bakover i menneskets sivilisasjonsprosess og evolusjon, etter hvert alt livs utviklingshistorie. Theis tenner bål i skogen; han reflekterer over ordene og grammatikken, hvordan mennesket gjennom språket sorterer tanker, ord og begreper.
Selv om både språk og menneskelig fellesskapsfølelse holder på å gå tapt for ham, makter Theis å reflektere troverdig og presist over samtiden, og mens han tenker, og faller, blir også forbindelsen til verden sterkere. Han gjenvinner seg selv i tapet av seg selv, og føler seg etter hvert som en del av verdens totale biokjemiske masse. Han opplever å gjennomtrenges av alt liv: Han «blir» alle insekter og uten bevissthet om den moderne verden: «Jeg tror jeg ved hvad honning og melk er,» tenker han, «men jeg har ingen idé.»
Uvirkeligheten
I denne tilstanden vender Theis hjem til København. «Sanseinformationen ramte i min hjerne som en håndgranat. På plassen foran hovedbanen sværmede det med aktivitet, børnefamilier på weekendferie, støjende busser og blonde teenagepiker med solbrune ben og cowboyboots; det var den sedvanlige kombination av seksuell eufori og panisk angst; overfor lå Tivoli med sine groteske forlystelser; der centrifugerede folk rundt i cirkler over tagene …»
«Veiene het ting som Violinveien, Lyreveien og Orgelveien. Hvorfor ikke Keyboardveien? Eller Bongotromme allé?»
Likevel skaffer han seg en kjæreste, riktignok ved å benytte en slags automatisert språklig pågåenhet som han ikke styrer selv. Han flytter inn hos henne, har dyrisk sex med henne – ellers går det stort sett i dataspill som likner mer og mer på det virkelige livet. Snart forsvinner kjæresten uten at han skjønner hvorfor, han tar seg en jobb, men blir oppsagt. Til slutt bestemmer han seg for å flykte og setter seg på et tog til Frankfurt. Der møter han Diego, som hater sin far, og som spiller krocket på golfbaner etter stengetid. De blir i enige om å drepe Diegos far hvis Theis taper den neste krocket-matchen, noe han gjør.
Diego, som innledningsvis fremstår som en idiot, forvandles til en kunnskapsbank av enorme dimensjoner, som kjenner til alt fra algenes tilblivelse til verdenskartets koordinatsystem og solens kjemiske sammensetning.
Undergangsvisjon
Det siste kapittelet kan ikke gjengis eller beskrives, men bør oppleves. Det er en flammende reise gjennom tid og kosmos. Å kalle Solar en advarsel blir for enkelt. Romanen er en apokalyptisk-visjonær tekst om menneskets undergang, om vår biologiske og eksistensielle plass i verden. En bedre romananbefaling kan jeg ikke gi – selv om jeg må innrømme at jeg ble skremt.
Følg redaktør Truls Lie på X(twitter) eller Telegram
