Riv ravende reggae

Europa har fått sin egen reggaescene med dampende klubbkvelder og egne plater.

Ny Tid

Ny Tids arkiv av artikler, skrevet av diverse skribenter.
(Se nederst i artikkelen, evt kontakt oss for skribent).

[musikktrend] Bli med tilbake til fjorårets Roskildefestival. Blytunge reggae-rytmer drønner ut fra den nest største scenen, der Københavns eget Bikstok Røgsystem fyller teltet med dobbelt så mange tilskuere som «verdens viktigste rockeband», Sonic Youth. Publikum jubler når tonene fra hiten «Cigar» buldrer i gang, og Blæs B spyr ut sine absurde rim:

Jeg gav dig et ur og en tivolitur

Men du sagde bumbiddi-bye-bye

Nu bor jeg paa Hong Kong kineserhotel

Og jeg lever af spæk fra en sæl

– Roskilde var helt vilt, og det var mye hype rundt oss på den tiden. Nå skal vi lage ny musikk, slik at folk ikke blir lei av oss, forteller Blæs B, alias Lasse Bavngaard.

Han var rapper i den innflytelsesrike hiphop-gruppa Malk De Koijn før han meldte overgang til dancehall og reggae.

Tyskland leder an

Blæs B, Pharfar og Eaggerman i Bikstok Røgsystem er den i særklasse mest suksessfulle danske utveksten på det voksende europeiske reggaetreet. Debutalbumet Over stok og sten har passert 25.000 solgte, og i de fleste europeiske land vokser det fram lignende grupper som misjonerer for reggae og dancehall i form av dampende klubbkvelder og egne plater.

På tampen av 2005 ga tyske Germaican

Records ut Rodeo Europe, en samleplate med 20 europeiske artister fra 20 forskjellige

land – reggaestormakter som Frankrike og England side om side med miniputter som Finland, Serbia, Estland, Ungarn, Tsjekkia, Sveits, Østerrike – og Jørgen «Jørg-1» Nordeng fra Ørnes i Nordland. Gjennom Tungtvann og dj-duoen Raggabalder Riddim Rebels er han en av de ivrigste reggaemisjonærene i Norge, og han kjenner også godt utviklingen ellers i Europa.

– Tradisjonelt har reggae stått sterkest i England, med sin store jamaicanske befolkning, men nå følger Frankrike og Tyskland etter.

I Frankrike står reggae sterkt blant landets mange karibiske immigranter, mens det i Tyskland kan virke som scenen har sprunget ut fra punk- og skamiljøene.

– I motsetning til Frankrike og England er det en klar overvekt av hvite aktører i Tyskland.

Gentleman, verdens største hvite reggae-

artist, er selvsagt fra Tyskland, og er også den utenlandske artisten som har gjort det størst på Jamaica. Det er også musikalske forskjeller: Britene er mest glad i «digital roots», tung dub og den slags, mens tyskerne er mer glad i dancehall, sier Jørg-1.

Svenskenes stolte reggaehistorie

I Skandinavia leder svenskene an, med flere plater fra artister som Jogi, Chilly & Leafy og Svenska Akademien. Alle synger på svensk.

– Sverige er et veldig sterkt musikkland.

De tror på musikken sin, er flinkere til å lage internasjonal musikk og har en rikere historie å øse av. Folk er tregere i Danmark, og det gikk lang tid før reggae ble akseptert her, forteller Blæs B.

Der Sverige kan vise til pioneren Peps Persson, som midt på 1970-tallet ga ut flere

reggaeplater, har Danmark og Norge en

mindre fargerik historie. Her har det handlet mer om Bob Marley-coverband og rockeband på reggaeflørter’n, selv om Bodø-bandet Irie Darlings ga ut albumet Xaymaca i 1995. Det er først på 2000-tallet at band og såkalte «sounds» – løsere grupperinger av dj-er, sangere og rappere – har fått fotfeste. Bikstok Røgsystem er et slikt «sound», og begynte som dj-er på

ukentlige reggaeklubber i København i 2002, mener Blæs B.

– Det utviklet seg gradvis. Etter en tid som dj-er fikk vi lyst til å prøve å lage noe på dansk. Så økte etterspørselen via hjemmesiden vår, mens flere og flere ønsket å høre våre låter når vi spilte ute. Til sist begynte plateselskapene å kjempe om oss, og nå kommer det flere og flere «sounds» som lager reggae på dansk.

Dancehall og hiphop

Den europeiske reggaebølgen er sterkt påvirket av den digitale revolusjonen i Jamaicas musikkbransje. Siden midten av 1980-tallet har melodiøs 1970-tallsreggae havnet i skyggen av mer minimalistisk, energisk og dansbar dancehall – oppkalt etter diskotekene i Kingston. Den globale suksessen til dancehall-stjernen Sean Paul har også banet vei, i langt større grad enn 1990-tallets dancehall-stjerne Shabba Ranks.

Blæs B sier det er vanskelig å si hvorfor Sean Paul har slått så godt an.

– Kanskje fordi han synger mer forståelig enn andre artister, som bruker tjukk patois? På den annen side tok Shaggy dancehall inn på poplistene på 1990-tallet, men startet aldri noen reggaebølge, sier han.

En annen medvirkende årsak er eksplosjonen i hiphopinteressen i Europa. Dancehall har sterke paralleller til hiphop, og i Skandinavia viser artister som Equicez, Tungtvann, Malk de Koijn og Timbuktu sterk interesse for reggae. Timbuktu ga nylig ut en reggaeplate med rapperen Chords og bandet Helt Off.

– Hiphop går i dag mer mot attitude og gangstaverdier, mens jeg i reggae finner den villskapen som opprinnelig var så interessant og inspirerende i hiphop, sier Blæs B.

Like fullt var det et stort skritt å begynne å lage dansk reggae. I starten hadde Bikstok-gutta da også dårlig samvittighet.

– Jeg tror det er naturlig at tingene utvikler seg slik at man nå tør å gjøre reggae på sitt eget språk. Vi følte først at vi tok noe fra Jamaica, at vi stjal deres musikk og gjorde det dansk. Men musikk er fritt, ellers blir det ikke spennende. Så får man bare sørge for å huske og respektere det man blir inspirert av.

PS! Klar for en dose ekte Jamaica-reggae?

Buju Banton spiller på Rockefeller 13. juli, mens Luciano kommer 29. juli.

---
DEL

Legg igjen et svar