Ris til egen bak

Det var ikke Israel som startet Hamas. De bare hjalp til på veien.

Ny Tid

Ny Tids arkiv av artikler, skrevet av diverse skribenter.
(Se nederst i artikkelen, evt kontakt oss for skribent).

Israels likvidasjon av Hamas’ åndelige leder Ahmed Yassin representerer et grovt brudd på internasjonal rett. Dertil vil drapet bare virke til økt spenning og mer vold i Midtøsten. Dette synes de aller fleste internasjonale ledere å være enige om, uten at vi tror Israels lederskap vil lytte til kritikken.

Hamas dukket opp i de okkuperte områdene i 1987, under den første palestinske intifadaen. De skilte seg fra PLO og Yassir Arafats Fatah-bevegelse ved sin religiøse tilknytning, sine omfattende og velorganiserte sosiale programmer og – i hvert fall etter hvert – sin villighet til å ofre både palestinske og israelske menneskeliv i kampen mot okkupantene.

Under den første palestinske intifadaen var det palestinske lederskapet allerede i en vanskelig situasjon: PLOs og Fatahs ledelse befant seg i eksil, hovedsaklig i Tunis, og hadde dermed små muligheter både til å lytte og til å snakke til grasrota på Vestbredden og i Gaza. Kontakten med «hjemmefronten» ble derfor avgjørende for eksilledelsen – men dette ble utfordret av en befolkning som ikke lenger så forhandlingslinja som den eneste måten å drive kampen på. Dermed begynte samholdet mellom hjemmefront og eksilledelse å slå sprekker. Med oppkomsten av organisasjoner som Hamas, som samlet støtte og troverdighet gjennom sine sosiale prosjekter, ble hjemmefrontsledelsen ytterligere satt på prøve.

Dette var for Israel på slutten av 1980-tallet en ideell situasjon. Ved framveksten av Hamas presset det seg ikke bare fram en splittelse mellom palestinere på Vestbredden og i Gaza. Når den palestinske hjemmefronten måtte ta mer ansvar, ble eksilledelsen i praksis satt mer på sidelinja.

Derfor oppmuntret Israel Hamas’ arbeid. Det er så langt ikke dokumentert at Israel støttet organisasjonen økonomisk, men de fleste Midtøsten-kjennere synes enige om at Israel ga Hamas et helt annet spillerom enn for eksempel Fatah og PLO fikk. Sakte men sikkert ble Hamas en mer betydningsfull organisasjon på Vestbredden og i Gaza – med israelske myndigheters vitende, vilje og støtte.

Men den som sår strid, høster storm. Halvannet tiår etter at Israel dyrket framveksten av Hamas, har organisasjonen fått en styrke blant palestinerne som gjør dem i stand til å rekruttere selvmordsbombere til dødelige oppdrag inne i Israel. Støtten til Hamas har dessuten gjort det nærmest umulig for det palestinske lederskapet å samle folket bak en felles linje, og dermed satt Israel i en posisjon der de ikke har en forhandlingsmotpart med hele folket bak seg. Det ser ut til å passe Israels regjering godt, for lite tyder på at de ønsker en snarlig fred. Da er det en ideell situasjon å kunne avbryte ethvert initiativ hver gang Hamas lar en bombe sprenge i en buss eller et kjøpesenter.

Det er likevel ikke tvil om at Israel nå ønsker å få bukt med den Frankenstein-organisasjonen de selv blåste liv i, fordi den har blitt for sterk og fordi verdien av Hamas’ splittende effekt blant palestinerne forlengst er overgått av kostnadene betalt av israelske sivile. Men lite tyder på at Israels folkerettsstridige aksjoner vil hjelpe dem til å knuse Hamas – snarere tvert imot. Med drapet på Yassin har Israel skapt en ny martyr, og med den fortvilte situasjonen palestinsk ungdom vokser opp under er man ikke avhengig av religiøs retorikk eller fanatisme for å framskaffe nye desperate «martyrer». Fattigdom, fornedrelse, rakettangrep og vold fra israelske soldater skaper den rettferdige harmen som driver enkelte palestinske ungdommer til å bli selvmordsbombere.

Heller en å stanse Hamas gjennom å stanse fornedrelsen og volden, har den israelske regjeringen valgt å møte terror med terror. Det som er – eller burde være – en forskjell på Hamas og Sharons regjering er imidlertid at Israel påberoper seg å være en statsdannelse med tilhørende legitimitet. Problemet er at skal man anerkjennes som statsdannelse må man også oppføre seg deretter. Det velger israelske myndigheter gang på gang å ikke gjøre. Tvert imot velger de å opptre mer og mer som en terrororganisasjon. På ett punkt må de også behandles deretter.

---
DEL

Legg igjen et svar