Rinnan og ondskapen

Et historisk stykke om den norske gestapisten og torturisten Henry Rinnan, som etter planen skal settes opp ved Trøndelag teater i februar, skaper høye bølger og harde fronter i Rinnans hjemtrakter. Særlig er det Rinnans familie som, naturlig nok, reagerer. Det gjør også en nær venn av familien, stortingsrepresentant for Frp Per Sandberg. Frp-representanten, og […]

Ny Tid
Ny Tids arkiv av artikler, skrevet av diverse skribenter. (Se nederst i artikkelen, evt kontakt oss for skribent).

Et historisk stykke om den norske gestapisten og torturisten Henry Rinnan, som etter planen skal settes opp ved Trøndelag teater i februar, skaper høye bølger og harde fronter i Rinnans hjemtrakter. Særlig er det Rinnans familie som, naturlig nok, reagerer. Det gjør også en nær venn av familien, stortingsrepresentant for Frp Per Sandberg.

Frp-representanten, og familien, ønsker å stanse hele oppføringen. At familien ønsker dette, skal vi respektere, men at en stortingsrepresentant setter kreftene inn for teatersensur har vi lite sans for. Det hører mest hjemme i land vi ikke liker å sammenlikne oss med. Det var derfor prisverdig at SVs stortingsrepresentant Heikki Holmås gikk i rette med Sandberg fra Stortingets talerstol forrige uke.

Utenfor forbudsdebatten bør det likevel være rom for en diskusjon om teaterets rolle og oppgaver. Stykkets instruktør, Arnulf Haga, kom med flere uttalelser under mandagens Redaksjon 21 som må oppfattes som oppsiktsvekkende. For det første mente han at teateret ikke kan ha noen «vær varsom-plakat», slik pressen har det. Mon det? Like lite som vi ønsker teatersensur i dette landet, ønsker vi pressesensur. Men ett av vernene mot pressesensur har nettopp vært en selvkritisk etisk debatt i mediene, som bidrar til høye standarder.

For det andre uttrykte Haga et ønske om å bruke Rinnan-stykket til å utforske «ondskapen som evig ressurs». Vi innrømmer gjerne at vi ikke har lest manuset, men vi er usikre på om Trøndelag teaters oppdrag til forfatteren Hans-Magnus Ystgaard er egnet nettopp til dette. Vi setter spørsmålstegn ved om et stykke som fokuserer på en enkelt, autentisk, person – kanskje den mest brutale torturisten i Norge under krigen – er egnet til å si noe generelt om «ondskapen som evig ressurs». Kan Rinnans personlige historie virkelig gi oss innblikk i hvordan alle mennesker kan drives til å utøve onde handlinger, på et så generelt grunnlag at det er egnet til refleksjon og debatt, uten at man samtidig øver vold mot det sanne i historien om Rinnan? Har ikke Trøndelag teater valgt å lage et historisk dokudrama fra teaterets nære omegn, snarere enn en refleksjon over ondskapen? Det kan sikkert bidra til økt lokalkunnskap. Vi er ikke sikre på om det vil bidra til økt innsikt og forståelse.

Og dessuten: Denne uken startet rettssaken mellom en gruppe krigsbarn og den norske stat. Krigsbarna krever erstatning for de lidelsene de er påført gjennom etterkrigstiden, av det norske folk og den norske stat. Bare sakte og i små drypp har vi de senere årene fått innblikk i den ondskapen disse helt uskyldige menneskene har vært utsatt for. Dersom Trøndelag teater virkelig ønsket å gripe «ondskapen som evig ressurs» kunne de kanskje gitt en forfatter i oppdrag å skrive stykket om hvordan «gode nordmenn» ble forvandlet til sataniske barnemishandlere i årene etter 2. verdenskrig.

---
DEL

Legg igjen et svar