Riktig fokus

Det iranske parlamentsvalget den 2. mars var viktig både for regimet i Iran og for opposisjonen. Valgdeltakelsen er det derimot delt formening om.

Ny Tid
Ny Tids arkiv av artikler, skrevet av diverse skribenter. (Se nederst i artikkelen, evt kontakt oss for skribent).

Send din reaksjon til debatt@nytid.no

Tiam Irani er pseudonym for en kvinnelig journalist og sosiolog bosatt i Teheran. Hun har jobbet i flere reformvennlige aviser i Iran som senere har blitt stengt av revolusjonsdomstolen.
Hun skriver eksklusivt for Ny Tid.

Hver fredag skriver noen av verdens ledende ytringsfrihetsforkjempere eksklusivt for ukemagasinet Ny Tid. Våre Uten grenser-spaltister:Parvin Ardalan (Iran), Irshad Manji(Canada), Nawal El-Saadawi (Egypt), Elena Milashina (Russland),Orzala Nemat (Afghanistan),Martha Roque (Cuba), Blessing Musariri (Zimbabwe), Tsering Woeser (Tibet), Malahat Nasibova (Aserbajdsjan) og Nyein San (Burma).

Teheran, Iran. Det var det første valget etter det meget omdiskuterte valgfusket i 2009. Da nektet regimet å godkjenne Mir-Hossein Mousavis seier i presidentvalget og nåværende president, Mahmoud Ahmadinejad, ble erklært som valgvinner. Dette medførte store og fredelige demonstrasjoner i protest mot åpenbart fusk i stemmetellingen.

Regimet, med øverste leder i spissen, svarte fredelige demonstrantene med køller, gummikuler og skytevåpen. Flere ble drept i gateprotestene og mange ble arrestert, deretter torturert i fengslene. Protestene utviklet seg til en ikke-voldelig folkebevegelse som ble døpt til «Den grønne bevegelsen».

Etter hendelsene i 2009 var folk svært skuffet over valgresultatet og hvordan regimet slo hardt ned mot protestene. Flere opposisjonsledere og politiske aktivister erklærte at de ikke lenger ville delta i noe valg som gjennomføres av regimet. De sa de kun ville delta i valg når de kan være sikre på at det gjennomføres rettferdig og uten fusk.

Parlamentsvalget i mars hadde ikke de forutsetningene som opposisjonen mente var nødvendig for et fritt og riktig gjennomført valg. Flere hundre politiske aktivister sitter fortsatt i fengsel. Opposisjonslederen Mousavi, sammen med sin kone Zahra Rahnavard og demokratiforkjemperen Mehdi Karrubi, er fortsatt i husarrest.

Tre krav fra opposisjonen

Nesten alle reformvennlige aviser er blitt stengt og nettsidene til opposisjonen blir filtrert av sikkerhetspolitiet. Mohammad Khatami, den reformvennlige presidenten i perioden 1997-2005, stilte tre krav for at opposisjonen kunne vurdere deltakelse i parlamentsvalget. Han mente de tre kravene var absolutt minstekrav for opposisjonen.

Kravene gikk ut på løslatelse av alle politiske fanger og garantere muligheten for fri politisk aktivitet for alle grupper og partier. Ingen av kravene ble oppfylt og regimet reagerte med trusler og nedsettende ord på opposisjonen og Khatami.

Flere aksjoner for boikott av parlamentsvalget ble organisert av opposisjonen i månedene før valgdagen. Regimet erklærte enhver mobilisering til boikott av valget som ulovlig og truet med hard straff. Flere politiske aktivister og reformvennlige journalister ble arrestert i ukene før valget.

Statlig media organiserte stor valgpropaganda i landsdekkende TV og radio for å trekke folk til valgurnene. Regimet spilte på folks religiøse og patriotiske følelser. Det ble sendt tekstmeldinger til mobiltelefoner om faren for USAs militærangrep hvis valgdeltakelsen kom under 50 prosent.

Regimet prøvde også å koble valgboikott med utenlandsk innblanding i landets indre forhold. Statlig propaganda sa hele tiden at boikott av valget var en trussel, som ble satt i gang av Vesten, via nettsider og sosiale medier som Facebook og Twitter.

Tomme valglokaler

Opposisjonen på den andre siden hadde tilgang til kun noen få nettsider som allerede var filtrert og som ikke var lett tilgjengelig for flesteparten av internettbrukere. Vi må også huske at flere millioner av landets befolkning, i landsbyer og småbyer, ikke har tilgang til internett eller ikke har nok kunnskap til å bruke det.

Det ble også delt ut løpesedler som oppfordret folk til ikke å delta i det kommende valget. På en av løpesedlene var det sitert fra konen til en kjent og respektert krigshelt: «Regimet fornærmet meg med sitt valgfusk i 2009. For første gang etter 33 år nekter jeg å gi min stemme i det kommende valget».

Flere aktivister ble arrestert da de delte ut løpesedlene. Opposisjonen sendte også ut flere tekstmeldinger med navnene til de som ble drept av sikkerhetspolitiet, under protestdemonstrasjoner i 2009. Målet var at folk skulle huske hvordan folkebevegelsen ble hardt slått ned på for to år siden.

Siden mange reformvennlige journalister var fengslet, avtalte flere politiske aktivister, som støtter «Den grønne bevegelsen», å gå ut på gatene og ta bilder fra valglokalene og andre begivenheter på valgdagen. Statlig media prøvde hele tiden å vise lange køer på noen få valglokaler fra sentrale deler i større byer, mens aktivistene rapporterte og sendte bilder og videosnutt fra mange små valglokaler i andre områder hvor valgdeltakelsen var svært lavt.

Flere reformvennlige journalister har blitt sagt opp de siste to årene og har ikke tillatelse til å jobbe som journalister. De gikk også ut i gatene og skrev om det de hadde observert på sine blogger, og nesten alle rapporterte om svært lav valgdeltakelse, til og med i de områdene hvor de konservative og religiøse er i flertall.

Statlig propaganda

Farhad Jafari, en konservativ blogger som støtter den nåværende presidenten Ahmadinejad, skrev på sin internettblogg: «I valglokalet der jeg bor, stod det bare 20-30 personer. Det var lange køer under presidentvalget i 2009, men i dag var lokalet nesten tomt». Han kunne rapportere samme situasjon fra to andre valglokaler han hadde besøkt.

Statlig propaganda kjente ingen grenser. Statistikk fra Innenriksdepartementet viste over 100 prosent valgdeltakelse i noen store byer! For eksempel i Ilam, en by i den vestlige delen av Iran, var 373.000 personer stemmeberettiget. I følge statlig statistikk var 380.000 stemmer telt i denne byen. Et statlig nyhetsbyrå rapporterte om 100 prosent valgdeltakelse i den nordlige byen Astara, selv om alle vet at en 100 prosent valgdeltakelse er umulig i praksis.

Noen dager før parlamentsvalget spådde nyhetsbyrået Fars, som har sterke bånd til revolusjonsgarden, om 65 prosent valgdeltakelse. Flere kommentatorer mente dette var det offisielle tallet som regimet har tenkt å erklære etter valget, noe som stemte. Regimet erklærte en valgdeltakelse på 64 prosent. Samme nyhetsbyrå hadde spådd 24 millioner stemmer til Ahmadinejad noen uker før presidentvalget i 2009. Dette var tallet som regimet ga ut som det offisielle tallet etter valgfusket.

Reformvennlige aktivister viste at summen av de offisielle tallene fra hele landet, som også var strekt overdrevet, viser 54 prosent og ikke 64 prosent. I en kunngjøring fra Innenriksdepartementet ble antall personer som var stemmeberettiget i Teheran og Alborz-provinsen redusert med 2,5 millioner!

Disse eksemplene viser hvor langt regimet gikk for å vise at det fortsatt har støtte og legitimitet i folket. Det som var viktigst i dette valget var ikke først og fremst resultatene, men om folk støtter en enstemmig boikott av urettferdighet og systematisk valgfusk. De fleste i opposisjonen har oppsummert valget som en seier for boikottaksjonen mot urettferdig valg i Iran. ■

Oversettelse fra farsi av Nariman Rahimi

(Dette er et utdrag fra Ny Tids ukemagasin 23.03.2012. Les hele ved å kjøpe Ny Tid i avisforhandlere over hele landet, eller ved å abonnere på Ny Tid –klikk her. Abonnenter får tidligere utgaver tilsendt gratis som PDF.)


---
DEL