Rikmannsghettoer bak gittergjerder

I franske byer reises høye gittergjerder en masse for å beskytte middelklassens bydeler mot «trusselen» fra underklassen. Sikkerhetspsykosens gjerder får støtte fra politiske myndigheter – også venstresiden.

Ny Tid

Ny Tids arkiv av artikler, skrevet av diverse skribenter.
(Se nederst i artikkelen, evt kontakt oss for skribent).

Boligområdet Belles Fontaines de Saint Simon ligger utenfor Toulouse, og er ett av 21 boligområder som Fonta-gruppen eier rundt denne sørfranske byen. Belles Fontaines de Saint Simon ligner mest en uinntagelig borg: Inngjerdet, med fjernstyrt port, vakter, tv-overvåking. Alle leieboerne kan følge dem som kommer og går på sitt eget fjernsynsapparat, og på denne måten lokalisere «ubudne» gjester. For å komme inn må man altså vise et kodekort eller være invitert av en av beboerne.

Getto for rike

Boligområdet ble oppført i 2000, fem minutter fra endestasjonen til metroen. Det består av tre små treetasjers blokker og små eneboliger. Området ser helt vanlig ut: Velholdte grøntarealer, en rekke småhus, og prikken over i-en, et svømmebasseng i midten. Noen hundre meter fra denne bunkeren for den velstående middelklassen liggere høyblokkene i le Mirail-kvarteret – et område for sosial boligbygging. Man tenker med en gang på en «getto for rike.» Innbyggerne i Belles Fontaines lever isolert fra, og unngår kontakt med, innbyggerne i le Mirail. De handler i supermarkedet Carrefour, for le Géant, som ikke ligger lenger unna, blir brukt av «fattigfolkene» fra høyblokkene. «Det er dem og oss,» forteller en høyere funksjonær. «Det er som to lukkete rom, og ingen snakker med de andre.»

I løpet av de siste femten årene har den sosiale strukturen i befolkningen i Toulouse forandret seg kraftig. Folketallet har økt med 1,53 prosent årlig mellom 1990 og 1999 i Toulouse, og blant de franske byene er det bare Toulouse og Montpellier som har en så sterk befolkningsvekst. Gjennomsnittet for andre franske byer er 0,37 prosent i samme periode. Samlet har folketallet økt med 227 349 fra 1982 til 1999. Men denne økningen har skjedd på bekostning av tradisjonelle sektorer (arbeidere, bønder og håndverkere), som har mistet 7 000 arbeidsplasser årlig, mens antallet høyere funksjonærer har økt med 13 000 årlig. Som et resultat av denne demografiske utviklingen, har det vokst fram en ny urban elite, som for det vesentlige består av familier med barn og unge par uten barn.

Rik på volden

I Toulouse har frykten for de andre og en oppskrudd følelse av utrygghet lagt grunnlaget for en opptrapping av en rekke sikkerhetstiltak, og da særlig framveksten av «sikkerhetsboligområder.» Det er allerede bygget rundt 20 slike i forstedene til byen. Monné-Decroix-gruppen har gode dager. Denne gruppen er den fremste i området, med 5 500 boliger, hvorav 90 prosent er utleieboliger. I 2001 solgte gruppen 1 746 boliger, og leverte 1 400. Omsetningen var 29,7 millioner euro i 2001, mot 22,9 millioner i 2000. Hvor godt forretningene går, vises også av at Monné-Decroix støttes av tre store banker.

Gruppens generaldirektør, Robert Monné, er en dyktig mann. Han vet at storbyvolden bidrar til å berike bedriften hans. Innflytelsesrike eiendomsmeglere har foreslått en allianse for ham. Foreløpig uten resultat. «Folk vil bo et sted med lys og luft, som holdes i god stand, der de ikke behøver å være redde hver gang noen banker på døra,» utbasunerer han.

Nådeløse regler

Robert Monné vet at «amerikanisering» av det franske samfunnet bare så vidt har begynt, og at middelklassen ikke uten videre flytter inn i befestede boligområder. Da han ble spurt om sikkerhetsreglene i boligområdene sine, svarer han det som folk helst vil høre: «Våre leietagere liker å bo i et hyggelig miljø,» forsikrer han. Og legger til: «Ingen har midler til å gi fullstendig sikkerhet til et område. Skulle vi gjøre det, måtte vi utplassere en gruppe politisoldater på hvert hushjørne.»

Marie Durand er mot til to barn på fire måneder og to år. Hun har leid en leilighet av Monné-Decroix i et område med det landlige navnet Allée de la Garonne. Denne kvinnen på 34 år arbeider på et sykehus i Toulouse. Mannen hennes er ingeniør. «Vi har bestemt oss for å leie denne fireromsleiligheten, fordi vi ikke kan la barna våre leke ute uten tilsyn, hvis det ikke er inngjerdet og det er en sikkerhetsmur for å beskytte dem,» forteller hun. Men denne sikkerheten har sin pris: «Vennene våre kan ikke komme på besøk uten videre. Vi må være der for å ta imot dem. I tillegg er det bare et begrenset antall nummererte parkeringsplasser, og det er ikke alltid ledig plass til bilen deres.» Dette nådeløse regelverket tåler ingen innsigelser. Dette er prisen leieboerne må betale for et komfortabelt og fredelig liv. «Vi lever som på en privilegert øy,» kommenterer Marie Durand.

Sosioetnisk apartheid

Økning i antall enklaver for den øvre middelklasse i Frankrike er et tegn på de spenningene som er et resultat av de sosiale motsetningene i landet: De fattige holdes i live på eksistensminimum, mens et eiendomsbesittende mindretall akkumulerer profitt. Denne utviklingen er i ferd med å ødelegge den franske sosiale modellen. Franske byer, som alltid har fungert som en sosial smeltedigel der alle har levd sammen, er i ferd med å ødelegges av sosiale skillelinjer. Etter modell fra amerikanske «gated communities», disse boligforstedene som er strukturert som en sosioetnisk apartheid. De franske boligborgene bygger på et byideal basert på et skjebnefellesskap. Grupper som flyingeniører, arkitekter og journalister har valgt å rive seg løs fra byfellesskapet for å kunne leve blant «likemenn», mens det offentlige rom overlates til de fattigste, de som virker skremmende fordi de ikke har fått være med på den lykkelige globaliseringen.

Denne «omgrupperingen ut fra likhet» kommer mindre av utrygghet enn av globaliseringen, fordi den har forandret reglene for sosialt samvær. Når det globale hele tiden blir framhevet på bekostning av det lokale, og nettverkene framfor nærhet, virker opprettelsen av rikmannsøyer i samfunnet med til å diskvalifisere det offentlige liv. Og det er jo det offentlige liv som gir mulighet for at de sosiale klassene kan møtes i gatene, i idrettslagene og på skolene. Slik var det for eksempel for et funksjonærpar i førtiårene som etter å ha bodd i en folkelig bydel i Paris, kjøpte en enebolig i en av de mange enklavene i Toulouse: «Selv om vi fortsatt stemmer på kommunistpartiet, og vi forsvarer ideen om sameksistens mellom sosiale lag, følte vi behov for å flytte inn i et rolig område,» forsvarer de seg.

Medienes ansvar

Medienes ansvar i denne brutale utviklingen mot sosial tilbakegang er åpenbar. Når mediene viser brennende biler, eller steinkasting på politiet, er dramaturgien nøye gjennomtenkt. Fjernsynsskjermene viser alltid det samme bildet: En velkjent drabantby, grupper av afrikansk ungdom og tjukt av graffiti på veggene. Alt sammen filmet av journalister med kamera på skulderen og under beskyttelse av politiet. Denne iscenesettelsen som omformer virkeligheten til skuespill og bare gjengir en del av virkeligheten, har bedøvet alt politisk liv i Frankrike.

I denne sammenhengen ville byggingen av flere og flere private og beskyttede boligområder ikke vært urovekkende – eiendomsmeglerne har alltid vært aktører i byutviklingen – hvis utviklingen ikke hadde møtt så stor velvilje hos lokale og sentrale myndigheter. Etter å ha bygd ut 22 boligområder rundt Toulouse, eksporterer nå Monné-Decroit-gruppen boligene sine til andre byer i landet: Tours (to boligfelt), Avignon (tre), Nantes (tre), Montpellier (tre), Lyon (tre), Marseilles (ett), Bordeaux (ett) og så videre. Ett beskyttet boligfelt skal levers til Alfortville i 2003, og så står Marne-la-Vallé – der prosjektet nå diskuteres – for tur. Listen over kommuner som har gitt gruppen byggetillatelse bare vokser. «Noen byer har vi henvendt oss til selv. Andre har kommet til oss,» forteller Monné. Og, noe som er svært viktig: De folkevalgte som har henvendt seg til Monné-Decroit, kommer fra alle politiske partiet: «De fleste kommunene som vi har etablert oss i, er styrt av venstresiden,» understreker han.

Støtter atskillelse

Staten på sin side, har gitt opp etter tre tiår uten å lykkes i de folkelige forstedene. Nå har den valgt å støtte atskillelsespolitikken. For å oppnå støtte fra middelklassen, godkjente regjeringen Jospin at det offentlige rom ble invadert av sikkerhetstiltak – 201 kommuner satte opp overvåkingskamera på offentlig gater mellom 1997 og 1999 – og utarbeidet samtidig en plan for skattelette som i hovedsak ga fordel til den øvre del av middelklassen.

En studie fra Obseratoire francais des conjoctures échomiques (OFCE) viser at 25 prosent av de rikeste husholdene oppnår 50 prosent (80 milliarder) av fordelene ved senkningen av direkte skatter og moms. Budsjettprioriteringen som regjeringen til Jean-Pierre Raffarin la fram i september i år – sterk økning i bevilgningene til gendarme- og politikorpset, og reduksjon i inntektsskatten særlig for de rikeste – styrker denne tendensen.

Under utvikling

I denne situasjonen med statlig ansvarsfraskrivelse overfor inflasjonen i befestede enklaver, har nylig en ny og uventet aktør grepet inn: Bankene. I følge Jacques Guinault, BNP Protection Habitat (boligbebyggelse o.a.) en filial av BNP Paribas og Axa, er dette ikke overraskende: «Sikkerhetsmarkedet er under utvikling i Frankrike, men det er dårlig organisert. Siden vårt yrke er å sikre verdier, mener vi at det er helt legitimt for oss å gi kundene våre de kunnskapene vi har på dette området.» Mot en månedlig avgift får kundene i BNP installert et alarmsystem og fjernsynsovervåkning av boligene sine døgnet rundt.

BNP Protection Habitat ble startet i 1998, og er en bedrift som går godt. I 2001 var omsetningen på 3,3 millioner euro, det vil si 12 500 avtaler. Og Frankrikes fremste bank er ikke alene på markedet. Konkurrerende banker og forsikringsselskaper vil også ha sin del av kaka. Og selv om bare en prosent av alle franske boliger er fjernsynsovervåket, mener folk i bransjen at Frankrike snart vil ta igjen «forspranget» til nabolandet England. Der er 15 prosent av boligene utstyrt med flerspektrene sikkerhetsanlegg.

Gjengitt med tillatelse av Le Monde Diplomatique. Oversatt av Ole-Jacob Christensen.

---
DEL

Legg igjen et svar