Rik mot fattig Cancun

Det er dimensjoner over det som i disse dager diskuteres i den meksikanske badebyen Cancun: Hvordan skal maktforholda være mellom storkonsern og fattigbønder – og hvem skal ha størst fordel av internasjonal handel, rike eller fattige land?

Ny Tid

Cancun kan bli stående i historia som et vendepunkt i kampen om globale maktforhold – eller som katapult for fortsatt verdensomspennende liberalisering. Det er WTO det dreier seg om, handelsorganisasjonen med 146 medlemsland. Kina er på plass for første gang. Russland står fortsatt på gangen, men vil gjerne inn.

Forhandlinger mellom 146 land

WTO er midt inne i en såkalt “forhandlingsrunde”. Den ble lansert på ministermøtet i Doha (Qatar) i desember 2001 og skal etter planen avsluttes på et nytt ministermøte seinhøstes 2004. Fra januar 2005 er det meningen at hele forhandlingspakka skal tre i kraft.

Ministermøtene er møter der utenriks- og handelsministrene møtes for å fatte vedtak på vegene av WTO. Mellom ministermøtene foregår det intense og parallelle forhandlinger felt for felt der tusenvis av forhandlere prøver å utmanøvrere hverandre, og der USA og EU har et enormt overtak i kraft av antall forhandlingseksperter som de kan sette inn.

Hva kan kobles?

Møtet i Cancun er et såkalt “midtveismøte”, et møte midtveis i forhandlingsrunden, der utenriks- og handelsministrene skal finne ut hvordan det går med forhandlingene på de ulike felt og hva som kan bankes alt nå.

Det er mange temaer og avtaler som kobles. Det vanskeligste enkelttemaet er handelen med mat. Men de forhandlingene knyttes tett til forhandlingene om tjenesteavtalen GATS, om patentavtalen TRIPS og om de såkalte Singapore-temaene: om en investeringsavtale som kan sprite opp den såkalte TRIMS-avtalen, om internasjonale konkurranseregler, om åpenhet ved offentlige innkjøp og om handelsforenklinger.

Hvert eneste uttrykk i denne oppregningen dekker over et uoversiktlig villniss av stridende interesser og strategier.

Handelen med mat

Kampen om matvarehandelen er særlig tøff – og motsetningene går på tvers av det vanlige nord-sør-skillet. Stater som kan eksportere mye mat, vil ha friest mulig handel med matvarer. De har organisert seg i den såkalte CAIRNS-gruppa som omfatter både i-land som Canada, Australia og New Zealand og u-land som Argentina, Brasil, Chile, Filippinene, Indonesia, og Sør-Afrika.

Hovedmotstanderne er USA, EU, Japan, Sveits og Norge som bruker høy toll og kraftige doser med landbruksstøtte for å verge landbruket sitt.

De fleste u-land støtter krava til CAIRNS-gruppa, men er særlig provosert av den enorme eksportstøtten som USA og EU bruker for å dumpe kjøtt, melkeprodukter, korn og sukker på markedene i andre deler av verden.

Matsuverenitet og kortreist mat

Mange u-land hevder likevel ønsket om “matsuverenitet” like høyt som kravet om å slippe til på markedene i USA og Europa. Matsuverenitet betyr at hvert land må ha rett til å avgjøre i hvilken grad det vil forsyne egen befolkning med basismatvarer produsert innenlands. De vil derfor ha rett til å verne egen landbruk for å sikre en slik matsuverenitet.

“Kortreist mat” har vært kravet til den internasjonale småbrukerorganisasjonen Via Campesina som Norsk Bonde- og småbrukarlag er medlem av, og som har hovedtyngden av medlemmene i Asia og Latin-Amerika.

Kamper i motbakke

EU og USA møter kravet om matsuverenitet med anklager om at det er dobbeltmoral når u-land vil ha frihandel med mat bare èn vei – og stenge sine egne grenser. Skal EU og USA gi noe, må u-land også gjøre det. Balanse må det være.

Det singler kraftig i glass når denne retorikken tas i bruk. Det fins naturligvis ingen balanse mellom fattig og rik på denne kloden. Kampen for et minimum av anstendig balanse, er en kamp i motbakke også i Cancun.

Et eksempel blant hundrevis på hvilke motbakker u-land må slåss i: EU har 140 prosent toll på sukker for å verne sine egne sukkerbønder, men brukte makta si i IMF til å kreve at Moçambique skulle fjerne all toll på sukker slik at EU-sukker kunne utkonkurrere lutfattige afrikanske sukkerbønder. Det skjedde da Moçambique måtte be om IMF om hjelp for å komme ut av akutte betalingsproblemer.

Det mest provoserende

Eksportstøtte til landbrukseksport utfordrer u-land og enhver forestilling om “fair trade” særlig skarpt. Både EU og USA subsidierer eksport av landbruksvarer i et omfang som utkonkurrerer millioner av kvegnomader i Vest-Afrika, melkeprodusenter i Karibien og sukkerbønder både i Asia, Afrika og Latin-Amerika.

Og det er ikke snakk om bagatellstøtte. I følge en rapport fra den britiske bistandsorganisasjonen Oxfam selger EU hvete på verdensmarkedet til en pris som ligger 34 prosent under produksjonskostnadene. Melkepulver selges til en pris rundt halvparten av produksjonskostnadene, mens sukker dumpes til en pris på mellom en tredjedel og fjerdepart av produksjonskostnadene. Da er det ikke så rart at EU er blitt verdens største eksportør av både melkepulver og sukker.

Ekstreme handelsvridninger

Eksportstøtten til USA og EU er av dramatisk betydning for verdenshandelen. Forskerne Borell og Hubbard la fram beregninger i Economic Affairs (juni 2000) som viste at uten noen form for landbruksstøtte ville eksporten av kjøtt fra EU bare vært et par prosent av hva den er i dag, mens eksporten av korn og melk ville vært enda mindre, kanskje bare en prosent av dagens nivå.

Fjernes eksportstøtten, blir det derfor langt bedre plass for varene til u-landsbønder både på egne hjemmemarkeder og på markedene i andre u-land.

Men slik er det ikke. I følge anslagene til Burrell og Hobbard har støtteordningene til EU redusert melkeproduksjonen i u-land (utenom Latin-Amerika) med nesten 50 prosent. De samme u-landa har fått eksporten av melkeprodukter redusert med over 90 prosent, av kjøtt med nesten 60 prosent og av korn med over 40 prosent.

Hva må u-land gi til gjengjeld?

På ministermøtet i Doha i 2001 ble det vedtatt å forhandle om å fase ut all eksportstøtte, men vedtaket sier også en ikke forutsetter noe om hva som blir resultatet av forhandlingene!

Det er sannsynlig at USA, EU, Japan, Sveits og Norge må godta kutt både i tollvernet, i den innenlandske landbruksstøtten og i eksportstøtten. Spørsmålet er bare hvor store kutt – og hva u-land må gi til gjengjeld.

I Doha fikk USA og EU pressa i gjennom et vedtak om at ministermøtet i Cancun skal sette i gang forhandlinger om investeringsregler, konkurranseregler, offentlige innkjøp og forenkling av regelverk ved eksport og import. Det skyldtes at u-landsfronten sprakk de siste timene i Doha. Men India fikk inn en setning om at slike forhandlinger bare skal settes i gang hvis det er “eksplisitt konsensus” om det i Cancun i september 2003.

Norge dilter etter

WTO har derimot ingen formelle regler for hvordan beslutninger tas – utover det illusoriske prinsippet om at vedtak fattes ved konsensus. Det er lett å skjønne at når 146 stater møtes – og det aldri voteres på vanlig måte – vil mektige land sørge for at det foregår mye i kulissene og bak lukkede dører.

Makt-trekanten USA-EU-Japan har sørga for kompromisser seg i gjennom – og deretter tvunget kompromisset i gjennom ved å kjøpe og presse regjeringer i svakere stater. De svake har bare ett mottrekk: organisering.

Det var en organisert u-landsfront som sørga for at ministermøtet i Seattle i 1999 ble en fiasko for liberaliseringsforkjemperne. Det var da u-landsfronten sprakk, at ministermøtet i Doha ga grønt lys for forhandlinger på alle frontavsnitt. Det er samholdet blant u-land som vil avgjøre hva som kommer ut av Cancun-møtet.

Alt tyder på at Norge dilter etter USA og EU og bidrar til at fronten mellom rik og fattig er like entydig som før.

Kommentarer
DEL