Riisnæs – på konsert og CD

For to uker siden ble det en spesiell konsert på jazzklubben Herr Nilsen i Oslo. Lydteknikeren dukket ikke opp.

Ny Tid
Ny Tids arkiv av artikler, skrevet av diverse skribenter. (Se nederst i artikkelen, evt kontakt oss for skribent).

Skulle bandet spille «tørt»? Litt diskusjon fram og tilbake – og konserten startet uten mikrofoner, høyttalere og monitorer.

De som var til stede, fikk følelsen av å være med på en begivenhet. Etter konserten spratt en publikummer opp og snakket nyfrelst om «ekte» musikkformidling, fra person til person, ren lyd fri for lydekspertenes tyranni, slik skulle jazz være – og noen lurte på hvorfor vi hadde kastet bort penger på lydutstyr i alle disse årene.

Det har hendt før at strømmen er gått eller lydanlegget kollapset. Konserten finner sted, men musikerne må spille annerledes. De må på en annen måte sørge for dynamikken og det styrkemessige forhold musikerne i mellom. De må bruke en annen slags energi. Men det er ikke noe merkeligere enn hva et hvilket som helst symfoniorkester, eller en strykekvartett for den saks skyld, alltid har funnet det helt naturlig å arbeide med.

Musikerne

var Knut Riisnæs, tenorsaksofon, Dag Arnesen, piano, Terje Gewelt, bass, og Frank Jakobsen, trommer. De mestret forholdene fullkomment og gav oss en stor musikalsk opplevelse. Det var ikke noe problem for trommeslager Jakobsen å beholde vitaliteten og energien oppe, og likevel ikke overdøve medspillerne. Dag Arnesens distinkte pianospill bar utmerket ut i rommet.

Nettopp disse to Bergensmusikerne har spilt sammen i et kvart hundre år; de kjenner hverandres musikalske idéer og danner en pulserende enhet som kan få de fleste band til å ta av. Det er en fryd å høre hvordan de lynraskt fanger opp små motiver hos hverandre og fører de videre i meningsfylte improvisasjoner.

Bandlederen, Knut Riisnæs, har spilt regelmessig med Dag Arnesen de siste 20 år; de spilte sammen på Riisnæs’ debutplate i eget navn (1982) og i de siste år blant annet på bassisten Sigurd Ulveseths CD’er. Og kveldens bassist, Terje Gewelt, har vært fast medlem av Dag Arnesens trio i ti år. Det dreier seg altså om svært samspilte musikere.

Fersk CD

Etter den uforglemmelige aften for to uker siden, har det vært en ekstra glede å lytte til kvartettens ferske CD, som ganske rørende heter «Touching» (utgitt på Terje Gewelts eget merke, Resonant Music RM8-2).

Jeg husker konserten som en tett og energisk forestilling. Et gnistrende samspill i drivende tempi. Overraskende var det å sette på CD’en deres og høre en jazzgruppe som tør å åpne med fire ballader på rad, fulgt av en lettere utspilt standardlåt og en medium latinlåt. Først i spor syv begynner det å sprute gnister i en kombinasjon av ganske fri rytmikk og meget høyt tempo. Det er herlig å høre Frank Jakobsens lette symbalbruk sammen med små bomber av polyrytmikk, Dag Arnesens rytmiske graving i bassregisteret, Gewelts fine vev av bassganger – og Knut Riisnæs som flyter uanfektet ovenpå sitt mesterlige komp med like mesterlige melodilinjer.

Viril

Men dette betyr på ingen måte at vi kjeder oss gjennom de seks første sporene. Her er det musikere som tør å servere ballader på rad, fordi de eier en musikalsk trygghet og dyktighet som utvikler det temamessige grunnlaget til intens kunst.

Allerede i første spor, Knut Riisnæs’ vakre «Touching», utøver bandlederen en inderlighet av Coltrane’sk klasse – og pianisten har en stor stemningsskapende evne, samtidig en distinkt renhet. Andre sporet går i akkurat samme tempo, det er et rart 26 takters tema av pianisten Duke Pearson, og det demonstreres hvordan en ballade også kan inneholde sprudlende virilitet. Variasjon skapes videre ved at den mollstemte «Angel eyes» fremføres i et latinaktig dobbelttempo – og den jeg kalte for «en lettere utspilt standardlåt», All the things you are, i tilbakeholdt 3/4-takt.

CD’en inneholder fire komposisjoner av musikerne selv (Riisnæs, Arnesen, Gewelt), to låter av andre jazzmusikere (Pearson, Keith Jarrett) og tre amerikanske standardlåter (av Matt Dennis, Jerome Kern og Richard Rodgers). En pen blanding i hendene på norske jazzmusikere på meget høyt nivå.

---
DEL

Legg igjen et svar