Ridder Karin

Denne skribent er ikke særlig opptatt av medaljer, langt mindre av ordener. Men for en som har misjonert for jazz helt siden den ble kalt «simpel negermusikk» – og talt mot murer av musikalsk uvitenhet – gjør det litt godt når jazzen oppnår offentlig anerkjennelse. I 1999 ble Jan Garbarek slått til «ridder av 1. […]

Ny Tid

Ny Tids arkiv av artikler, skrevet av diverse skribenter.
(Se nederst i artikkelen, evt kontakt oss for skribent).

Denne skribent er ikke særlig opptatt av medaljer, langt mindre av ordener. Men for en som har misjonert for jazz helt siden den ble kalt «simpel negermusikk» – og talt mot murer av musikalsk uvitenhet – gjør det litt godt når jazzen oppnår offentlig anerkjennelse. I 1999 ble Jan Garbarek slått til «ridder av 1. kl. i Sankt Olavs orden» – i forrige uke var det Karin Krog.

Sangeren Karin Krog er virkelig en av dem som har kjempet mot disse murene av musikalsk uvitenhet og stått på krava om aksept for jazzmusikken. Hun var den første norske jazzartist som spilte inn en LP i eget navn (1964) og var den første kvinne som mottok Norsk Jazzforbunds høyeste utmerkelse, Buddy-prisen (1965). Da det norske jazzklubbmiljøet brøt sammen midt på 60-tallet, tok Karin ansvar og var med på å danne musikernes eget Norsk Jazzforum – hun var organisasjonens første leder (1965-66). Hun var den første jazzutøver som for alvor kastet seg inn på det utenlandske markedet, og med det banet vei for andre internasjonale navn som Jan Garbarek, Jon Christensen og Arild Andersen. I 1967 nådde hun til topps i amerikanske «Down Beat»s kritikeravstemning i klassen «artists deserving of wider recognition».

Pionér

I 1969 var hun ikke fornøyd med jazzmusikernes arbeidsforhold og startet naturligvis sitt eget spillested for en periode. Hun var blant de første jazzutøvere som turnerte i regi av Rikskonsertene (1969), mottok statlig studiestipend (1970) og var den første jazzutøver som fikk Statens arbeidsstipend (1971). Og flere hedersbevisninger kom, blant annet er to av hennes LP-er kåret til årets plate i Japan (1971 og 77), hun ble kåret til Årets spellemann i Norge 1974, Årets kvinnelige vokalist i Europa 1975 og fikk Oslo kommunes kunstnerpris i 1981. I 1987 startet hun sitt eget plateselskap, Meantime Records, og i 1994 var hun den første norske artist som fikk gi ut plate på det amerikanske merket Verve, et jubileumsalbum med eksempler fra de foregående 30 års plateproduksjon. Og nå er hun altså ridder Karin av Sankt Olavs Orden.

I en alder da andre går av med pensjon, er hun like aktiv og engasjert – etter 50 år på scenen. Det var i 1955 hun vakte oppsikt på en jam i legendariske Penguin Club og fikk øyeblikkelig plass i den norske jazzeliten. Hun var engasjert ved de første jazzfestivaler både i Molde og Kongsberg. Hun studerte med Anne Brown (1962-69) og Ivo Knecevic (1969-72); blant de førsteklasses musikere hun samarbeidet med ved konserter og plateinnspillinger, kan vi nevne Einar Iversen, Egil Kapstad, Jon Christensen, Don Ellis, Jan Garbarek, Arild Andersen, Dexter Gordon, Bjarne Nerem, Palle Mikkelborg, Steve Kuhn og Archie Shepp.

Gjenoppdaget

Fra midten av 70-tallet begynte hun spesielt å arbeide i mindre format, duoer og trioer, sammen med musikere som Bengt Hallberg, Red Mitchell, Warne Marsh, og senere Jacob Young – men ikke minst saksofonisten og keyboardisten John Surman. I samarbeidet med ham har hun videreutviklet elektroniske vokalteknikker, et område der hun også var norsk pionér allerede på 60-tallet. Med Surman har hun foreløpig gjort 6 platealbum (1977-94) – og hvis jeg har telt riktig, har hun hittil skapt i alt 25 LP-er eller CD-er i eget navn, fra «By Myself», Oslo 1964, til «Where you at?», New York 2002.

I nyere tid er Karin Krog blitt oppdaget av tyske, engelske og norske DJ’s og remixere. Det betyr at hennes stemme har kommet i nye forpakninger, og hun er blitt kultartist på mellomeuropeiske diskotek. I den anledning ble utvalgte innspillinger fra 1966-85 gjenutgitt i 2002 på et tysk platemerke under tittelen «raindrops, raindrops». Den duger hvis du er ute etter en samleplaten med ridder Karin – men ellers er vel dobbelt-CD’en fra 1994, «Jubilee» (Verve 523 716-2), et førstevalg for å få en samlet og autentisk oversikt over hennes produksjon, fra en hipp singlelåt anno 1964 til elektronisk duosamarbeid med John Surman fra 1991. Den finnes i platebutikkene – jazz er ikke ferskvare…

---
DEL

Legg igjen et svar