Revolusjonsglimt

Pariserkommunen – den første arbeiderrevolusjonen – slik kommunarden så den.

Ny Tid
Ny Tids arkiv av artikler, skrevet av diverse skribenter. (Se nederst i artikkelen, evt kontakt oss for skribent).

Skal vi forstå det som skjedde under Pariserkommunen, må vi først rekapitulere de begivenhetene som førte fram mot den: 19. juli 1870 erklærer keiser Napoleon III krig mot Tyskland. Den franske armeen er midt inne i et moderniseringsprogram, og går fra nederlag til nederlag. Allerede 2. september blir keiseren tatt til fange i Sedan i Nordøst-Frankrike, og 4. september erklærer Leon Gambetta at keiseren er avsatt – at republikken er innført. Kampene fortsetter, men 19. september er Paris omringet. Alle forsyninger er stoppet, og foran rådhuset selges slaktede rotter for mellom 50 og 75 centimes per stykk. 29. Januar 1871 skriver Frankrike og Tyskland under en våpenhvileavtale. Men befolkningen i Paris nekter å gi seg. Regjeringen, med den konservative Adolphe Tiers i spissen frykter et opprør i Paris, og gjør er militært framstøt for å sikre seg et kanonbatteri på Monmartre. Nasjonalgarden nekter å gi fra seg kanonene, regjeringstroppene drives tilbake, og to av armeens offiserer henrettes. Dermed er opprøret et faktum. 26. mars velges et nytt kommunestyre ved folkeavstemning (alminnelig stemmerett). Alle ikke-gifte innbyggere mellom 17 og 31 år innrulleres i nasjonalgarden.

I boka Sammenbruddet gir Emile Zola en malende beskrivelse av hvordan kommunardene drives fra skanse til skanse av regjeringstroppene. Jules Valles, som selv var aktiv i Pariserkommunen, og utga avisa Le Cri du peuple i et opplag på 100 000, skildrer kommunen innenfra i romanen Opprøreren.

Det er skrevet mye om Pariserkommunen; dikt, romaner, sanger samt en lang rekke avhandlinger. Denne siste av de franske revolusjonene – og den første arbeiderrevolusjonen – har fascinert og forundret både forskere og kunstnere. Kanskje fordi den ble kvalt før den egentlig fikk begynne å arbeide politisk. Vi kjenner manifestene, enkelte vedtak i kommunestyret, avisartikler og møtereferater. Men hvordan så Paris ut med kommunardenes egne øyne? Hvordan opplevde de disse dramatiske ukene våren 1781? Og hvordan så de ut, håndverkerne og arbeiderne som grep til våpen og bygde barrikader? Det er slike spørsmål Gerald Dittmar prøver å svare på gjennom bøkene Paris sous la Commune par un temoin fidele: la photographie, Histoires de femmes dans la Commune de Paris og Dictionnaire illustrer de la Commune de Paris 1871. Og som tittelen på den første boka antyder: Han lar fotografiene tale uten lengre utredninger. Tatt i betraktning at vi her befinner oss i fotografiets første ungdom, er billedmaterialet til Dittmar imponerende.

Kanonstillinger, barrikader, gatebilder med falne og hus i ruiner vitner om en borgerkrig med det som kalles høy kampmoral. Kommunardenes situasjon ble etter hvert mer og mer desperat, og regjeringstroppene hadde klar beskjed om at opprøret skulle slåes ned – koste hva det koste ville.

I dag er det lenge siden barrikadene er borte, og bombarderte hus er for lengst erstattet med nye. Men hvis vi har Gerald Dittmars bilder på netthinnen, får også dagens velordnede Paris-gater en ny dimensjon. Og ser vi nærmere på husveggene, kan vi fortsatt mange steder se kulehullene fra april og mai 1871.

En annen viktig kilde for Gerald Dittmar er bilder som ble tatt av fotograf Eugene Appert. Han tok en rekke bilder av arresterte kommunarder i fengselet i Versailles. Bildene kopierte han i store opplag som han solgte både enkeltvis og som album. Bildene ble like populære hos Kommunens tilhengere – som her fant bilder av sine martyrer – som hos de konservative – som kjøpte dem innbundet under titelen Les crimes de la Commune. I boka Histoire de femmes dans la Commune de Paris har Dittmar valgt ut 38 portretter fra Apperts samling. Bildene er enkle. De har ingen annen bakgrunn enn fengselsveggen bak

Arrestanten. Billedtekstene er minst like enkle. De inneholder navn, og yrke og alder der det er tilgjengelig. Ikke desto mindre er det en inntrykksvekkende portrettsamling Dittmar viser fram. På mange måter kompletteres de mer dramatiske gatebildene i Paris sous la Commune. Det de mangler av ytre miljø og dramatikk, tar de igjen i personlig intensitet.

Men Histoire de femmes sous la Commune er mer enn en billedsamling. Boka er også en samling dokumenter fra Kommunen. Her finner vi en rekke offisielle tekster fra Kommunens ledelse, oppfordringer til befolkningen om å gripe til våpen, appeller til andre franske byer og så videre. Felles for disse tekstene er at de minner oss om at kvinnene hadde en helt annen posisjon i Pariserkommunen enn i tidligere revolusjoner. Riktignok gikk Paris’ kvinner til Versailles i 1789, men de inntok knapt ledende formelle stillinger i styre og stell. 1871 gikk ikke bare kvinnene opp på barrikadene med våpen i hånd, de var i høyeste grad med i utformingen av Kommunens politikk.

Som en dokumentarisk oppsummering av hva som skjedde våren 1871 har Gerald Dittmar samlet en imponerende mengde opplysninger i boka Dictionnaire biographique illustrede la Commune de Paris.

200 fotografier og 500 biografier utgjør et usedvanlig dokument over menn og kvinner som våget – og i mange tilfeller mistet – livet for ideer som tiden tydeligvis ikke var moden for.

Opprørerne i Paris fikk ikke den folkelige støtten fra resten av landet – eller Europa – som de hadde håpet på. Regjeringstroppene fra Versailles brøt gjennom bymurene, og skjøt seg gjennom barrikadene med overlegen ildkraft. To måneder og tre dager etter at nasjonalgarden hadde sikret seg kanonene på Monmartre, var slaget i realiteten tapt for kommunarden. Den blodige uken startet. 28. mai var alt over.

De siste blodige kampene foregikk på kirkegården Pere Lachaise på en høyde øst i Paris. De kjempende forskanset seg bak gravstøttene. De siste kjempende kommunardene ble skutt straks i det sørlige hjørne av kirkegården, foran den muren som senere er blitt kalt «le mur des federes» – «kommunesoldatenes mur».

---
DEL

Legg igjen et svar