Revolusjonens røst?

Wold og Marsdals revolusjonsromatiske cafè-bevegelse har ikke løsningene vi trenger: Et pragmatisk og langsiktig arbeid for å styre den globale økonomien.

Ny Tid
Ny Tids arkiv av artikler, skrevet av diverse skribenter. (Se nederst i artikkelen, evt kontakt oss for skribent).

Magnus Marsdal, journalist i Klassekampen, og Bendik Wold, litteraturredaktør i Morgenbladet har sammen skrevet boka 3. venstre hvor de blant annet lanserer utrykket «livsnytersosialisme». I en rekke debattartikler har de kritisert venstresidens regjeringsalternativ for å være et prosjekt preget av knefall for storkapitalen. Nå er det på tide å snu søkelyset mot livsnytersosialistene og stiftelsen «Manifest» som de to tilhører. Hva er de selvutnevnte livsnytersosialistenes politiske plattform og hvordan skal de bekjempe storkapitalen?

Lefling med revolusjonen

Årsaken til at jeg undres over dette er at livsnytersosialistene stiller spørsmål ved det demokratiske grunnleggende prinsippet om «en person, en stemme». På Manifest sitt nettsted kan vi lese: «Det ryktes at en annen verden er mulig. Vi håper det er snakk om en bedre verden. Et samfunn med individene i sentrum, ikke aksjekursene. Trenger vi en stor reform? En revolusjon?» Samme sted finner vi utsagn om at allmenn stemmerett ikke nødvendigvis gir demokrati.

Hvor langt er Marsdal og Wold villige til å gå i sin kritikk av demokratiet og lefling med revolusjonen? Det går helt opplagt et avgjørende politisk skille mellom det å kritisere og ønske endringer innenfor et system man er en del av, hvor grunnleggende demokratiske rettigheter og rettsstatsprinsipper er sikret, og det å ta avstand fra dette systemet. Deres egen hjemmeside gjør at en undres på hvor Marsdal og Wold står i denne diskusjonen.

Falskt flagg

Wold og Marsdal skriver i et innlegg i Dagbladet at de ikke ønsker sentralstyrt partisosialisme. Men samtidig som de forsøker å heve seg over det politiske systemet, tilhører de det i stor grad gjennom sitt utspring fra henholdsvis Sosialistisk ungdom og Rød ungdom. Seiler prosjektet under falskt flagg når de både krever å være en del av en fri og individualistisk bevegelse som slakter de politiske partiene og samtidig er en del av en tenketank for det vi i hvert fall i hovedtrekk kan kalle et etablert politisk system? Det kan virke som om de prøver å få i både pose og sekk – å samtidig fremstå som uavhengige og i stor grad være en del av et miljø innenfor ungdomspartienes rammer.

Drømmesamfunn

De to korsfarerne har brukt mye tid på å fordømme det rødgrønne regjeringsalternativet. Det er lett å kritisere verden og dem som prøver å forandre den. Å oppnå reelle politiske resultater er derimot et kunststykke. Det å endre strukturer og fordeling av goder – nasjonalt eller internasjonalt – er et langsiktig og møysommelig arbeid, og det krever vilje til endring. Det betyr ikke at det er umulig å få til både jevnere fordeling og en bærekraftig vekst globalt sett. Tvert i mot. Vi har selv som nasjon vært gjennom en prosess hvor vi alle har fått det litt bedre. Norge har ifølge FN de beste levekårene i verden. Det finnes faktisk ikke et sted på jorden hvor folk har høyere levealder, bedre utdanningsnivå og høyere bruttonasjonalprodukt per innbygger. Plasseringen er en anerkjennelse av den samfunnsmodellen vi har valgt. Det representative demokratiet, kvinnefrigjøringen, en relativt fri økonomi – styrt og kontrollert av en myndig men fleksibel stat – samt rettferdig fordeling av makt og ressurser har brakt Norge på seierspallen. Norge er det nærmeste den virkelige verden kommer et drømmesamfunn. Vi som er unge voksne i dag har mye å takke dem som gikk før oss for. Vår situasjon er i høyeste grad et resultat av en villet politikk. Tidligere generasjoner har tatt avgjørende og kloke veivalg for Norge knyttet til eiendomsrett til naturressurser, et offentlig sosialt sikkerhetsnett, helsevern og tilgang til utdanning. Resultatet er overveldende. Disse realitetene og verdiene er imidlertid kraftig truet fordi høyresiden styrer landet.

For Marsdal og Wold synes det som om denne situasjonen er å foretrekke fremfor «risikoen» for et stabilt flertallsalternativ på venstresiden der SV og AP sammen tar ansvar for en nyorientering i norsk politikk.

Vårt ansvar

Jeg skal være den siste til å lene meg tilbake og hevde at alt er perfekt i Norge. Å være best i levekår stiller oss overfor alvorlige utfordringer. Utfordringene er særlig knyttet til Norges evne til å bedre situasjonen for dem som har aller minst. Vårt samfunn har alvorlige og synlige skyggesider. Dersom vi, med de menneskelige og økonomiske ressursene landet besitter, ikke klarer å løse alvorlige samfunnsproblemer, så må de vel være uløselige? Ved ikke å ta de sentrale samfunnsproblemene på alvor, forteller vi verden og oss selv noe om fremtidens samfunn, nemlig at utbredt rusmisbruk, vold, kriminalitet, omsorgssvikt, prostitusjon, relativ fattigdom og betydelig arbeidsledighet er problemer vi må akseptere selv om vi lever i et rikt og velutviklet demokrati som egentlig har ressurser nok til å legge inn en større innsats for å håndtere dem.

Vår førsteplass i levekår pålegger oss også en erkjennelse av hvilket ansvar det hviler på oss som rikest i verden, mens det overveldende flertallet er fattige. Fortsatt lever 1,2 milliarder mennesker for under 1 dollar om dagen, 1 milliard mangler rent drikkevann og 36 millioner har hiv/aids. Det er nok å ta fatt i for den som ønsker å gjøre en innsats.

Praktisk og langsiktig arbeid

Så hva må til for å endre verden, for å gjøre den mer rettferdig? Nøkkelen er praktisk, tålmodig og langsiktig politisk arbeid. På Sosialistinternasjonalen (SI) sitt møte i Brasil i 2003 satt Thabo Mbeki og hans brasilianske kollega Luiz «Lula» da Silva side om side med sosialdemokratiske og sosialistiske verdensledere og delegater fra over 120 land – også fra Arbeiderpartiet. Alliansen mellom Lula og Mbeki er ikke tilfeldig. Det brasilianske Arbeiderpartiet (PT) har over tid bygd opp et tett politisk samarbeid med ANC i Sør-Afrika. De to anførte det fattige flertallet som satt det rike mindretallet på plass ved WTO-forhandlingene i Cancun. Møtestedet for, og utspringet til, mange av de alliansene som har klart å målbære sterke motkrefter mot urettferdighet i verden på en radikal og gjennomførbar måte, er nettopp Sosialistinternasjonalen. Og alliansen mellom Lula og Mbeki er ikke det eneste resultatet som har oppstått i samarbeidets ånd mellom sosialistiske og sosialdemokratiske partier.

Global styring

Arbeiderpartiet er sterkt engasjert i Sosialistinternasjonalen og har helt andre svar på utfordringene med globalisering enn Norges Høyre-regjering. Demokratisk kontroll av finansmarkedet er et virkemiddel – og øverst på programmet står global styring. På samme måte som her hjemme ønsker vi ikke å avskaffe den globale kapitalismen, men å underlegge den politisk styring og kontroll. Målet om rettferdig fordeling kan ikke realiseres uten omfattende institusjonelle, etiske og politiske endringer av dagens verdensorden. Vi må ha bedre samordning mellom institusjoner som IMF, Verdensbanken, WTO og ILO. De bør alle arbeide innenfor rammen for FNs tusenårsmål med sikte på en halvering av verdens fattigdom innen 2015. Norge som nasjon må gå fra ideen om snever nasjonal egeninteresse kombinert med veldedighet, til et bredere internasjonalt engasjement og en ambisjon om reell global styring. Vi må stå på de fattige landenes side i det internasjonale samfunn.

Revolusjonsromantikk

Sosialdemokratiet har ikke alle svarene. Men med langsiktige mål, pragmatiske virkemidler og internasjonalt samarbeid, alt i alt en god og rettferdig sosialdemokratisk politikk, kan man skape en bedre verden. Denne måten å arbeide på bygger på noen grunnideer: En må verne om demokratiet, og samtidig evne å sette det viktige og vanskelige politiske sakene på dagsorden. En må være villig til bryne sine argumenter, hjemme og ute, samt å velge pragmatiske løsninger der det er behov. På alle disse områdene mener jeg at Marsdal og Wolds budskap er ufullstendig. Bevegelsens hovedfokus synes å ligge delvis på å angripe venstresidens politiske prosjekt, delvis på å ramse opp målsettinger uten å gi noen indikasjon på hvordan de skal oppnås. Å beskrive Utopia er en smal sak. Å nærme seg det gjennom praktisk politikk er atskillig vanskeligere. Endring til det bedre krever nasjonal og internasjonal handling, ikke bare ølhandling på utestedet Internasjonalen. Dessverre synes det foreløpig som om Magnus Marsdal og Bendik Wold vil nøye seg med å videreføre sin revolusjonsromatiske cafè-bevegelse.

---
DEL

Legg igjen et svar