Revolusjonens hevn

Mens revolusjonen sakte blir kvelt av militærrådets ledere, vokser sorgen og raseriets blant Egypts mødre. Hvordan kan et land drepe de som lever og ånder for dette hjemlandet? Her er det egyptiske folks uskrevne historie.

Ny Tid
Ny Tids arkiv av artikler, skrevet av diverse skribenter. (Se nederst i artikkelen, evt kontakt oss for skribent).

Kairo, Egypt. Kulden kryper sakte over asfalten. Den åler seg ut under likene på gravplassen og i fengselet. November 2014, slutten på en kald høst, føles også som slutten på den kalde vinteren jeg så for nesten fire år siden, spredd utover asfalten på Tahrirplassen i februar 2011.

Mubarak falt. Militærrådet klatret opp og tok hans plass, med Tantawi i spissen. Bevæpnede gjenger stormet plassen og slaktet hester og kameler. Skuddene fløy som ildkuler, og asfalten var dekket av blod. Det størknet der det rant. Ansiktene lå der, stivnet, som steiner i et kratt.

Bølgene slår inn over plassen fra alle kanter, men hun holder stand, hun lar seg ikke knekke. Bølgene knuser mot verdighet og stolthet, men hun bøyer seg ikke. En grånende stripe marsjerer inn over det sorte håret hennes. Hun holder hodet høyt, trygt og stødig.

Øynene hennes er to kraftfelt som strekker seg utover og forbi horisonten. De er dekket av en glans som forfører både syn og hjerte. Hun blunker ikke, øyevippene er urørlige. Ansiktet hennes er solbrunt, og huden på hendene er sprukket og tørr av hardt arbeid.

Leppene hennes er trukket bakover som en rasende tiger. Raseriet hun bærer overgår både tigre, kvinner og slaver som har rast mot undertrykkelse siden tidenes morgen. Hun står høyreist, som en løvinne, som har blitt frarøvet barna sine. Hun viker ikke. Bak henne står rekker på rekker av mødre. Vitner på styrke, sorg og sinne. Mødrenes styrke overgås ikke av noe. Ingen styrke på jorden eller andre planeter i andre galakser kan måle seg med den.

Spørsmål til Egypt. De drepte sønnene og døtrene hennes, svikefullt og troløst, uten at barna hadde begått noen forbrytelse eller overtramp – de gjorde ikke annet enn å rope på revolusjon for hjemlandet sitt. Hvor er dette hjemlandet? Er det ikke morens favn? Trygghet, kjærlighet, rettferdighet, frihet og verdighet? Hvordan kan et land drepe de som lever og ånder for dette hjemlandet? Hvordan kan det stjele og svindle til seg milliarder, og så flykte? Hvordan kan et land drepe sine sønner og døtre fordi de ikke har eiendommer, politiske partimedlemskap, våpen, lover, religion, kultur, utdannelse, etikk og ære, fordi de ikke handler med aksjer – ja for en hvilken som helst grunn. Alt fra nasjonalisme, religion, revolusjon, og selv foreldreansvar vil kunne være et påskudd til å drepe.

På plassen står hun, som en stein. Hun skriker ikke. Hun gråter ikke. Øynene hennes blir ikke våte av tårer. Hun beveger ikke en muskel i ansiktet. De forteller henne at sønnene og døtrene hennes har blitt ofret for en revolusjon. Pusten deres møter hennes stødige, knusende blikk. Sønnene og døtrene hennes er ikke ofre. Selv om blodet deres er spilt er de ikke døde. De lever videre i historien – og hvem skriver historien?

Er det ikke den samme klassen som eier papirene og pennene og landet, som fører rettsprotokollene og forsegler dokumenter, og vandrer i regjeringskorridorene, og driver politikk og eier media?

Revolusjonens barn. Det var en kald natt. Vinteren marsjerte i februar 2011. Regnet renner over det bare, udekkede hodet hennes. Hodet er hennes største ære og stolthet. Hvordan skulle hun kunne gjemme det bort?

Plassen er tom, bortsett fra et barn som vandrer alene i mørket. Hun bærer på et lite ark. Kroppen hennes er skjult i en gammel kjortel. De gule plastsandalene hun går med drukner i dammer av regnvann og søle, og vinden rusker i håret hennes, som er bundet opp med et sort bånd. Hun går med hevet hode. Hun er ikke redd for vaktene som kjører rundt i kassebiler og leter etter henne, blant alle de andre som har fått et bilde av seg selv klistret opp på muren. De finner henne ikke når hun står i likhuset heller. For muren er tapetsert på nytt, med skinnende, glansede bilder av kandidatene til regjeringsvalget.

Tre år og ni måneder har gått, siden de skjøt fra bilen og brystet hans ble revet i stykker. Den hvite skjorten hans, som hun hadde vasket med sine egne hender, ble rød. Blodet rant over asfalten. Hun plukket opp to avrevne stoffbiter og la dem over hullet i brystet hans. Ansiktet hans blekner og brystet tømmes for blod. Han åpner øynene og smiler til henne. Han ville kjent henne igjen blant en million andre. De sorte øynene hennes skinner av kjærlighet, og ansiktet hennes er like brunt som hans. De lange, tynne fingrene hennes ligner hans fingre.

Mødrenes hevn. Han beveger leppene sine mot henne. Huden på hendene hennes er sprukket og tørr av hardt arbeid, av å vaske tallerkener, klær og toaletter. Hun har jobbet dag og natt for å redde barna sine fra urettferdighet og ydmykelser. Når hun har tatt pause fra kost og kaustisk soda, har hun tatt fatt på penn og papir, for å kjempe for retten til å være mennesker, ikke slaver, for at rettferd skal vinne over makt og folket over makthaverne.

Rop og slagord om demokrati og valg sloss om oppmerksomhet med nyheter om valgkretser og parlamentsplasser og revolusjonens ofre. De som fikk øynene stukket ut, de som ble fengslet og glemt av milliarder. Ikke engang jorden ville svelge blodet deres. Blodet som veltet gamle herskere og løftet opp nye herskere.

Skribenter og journalister smører sammen artikler, som de alltid har gjort. De følger strømmen, for hjemlandets skyld. De glemmer alle som har blødd for å redde henne. Historien gjentar seg selv til det fordummende, mens moren står igjen, urokkelig som stein. Bak henne står rekker på rekker av mødre. De venter på øyeblikket de skal forvandles til tigre, som skal knuse dem som spiste barna deres. Dette er den uskrevne delen av folkets historie.

Oversatt fra arabisk av Vibeke Koehler

Nawal El-Saadawi (f. 1931) er lege, forfatter, feminist og en av Egypts ledende intellektuelle. Hun har skrevet eksklusivt for Ny Tid siden juni 2009. I nettavisen Egyptian Streets ble El-Saadawi tidligere i år listet opp som en av tjuetre egyptiske kvinner som har skapt historie.


Ny Tid 12. desember 2014

---
DEL