Revolusjonens helter

Heltene fra Egypts 2011-revolusjon sitter i fengsel, eller lever i mørke etter å ha fått øynene stukket ut. Fortellerkunst er livet mitt. Hvis jeg ikke får skrive kreativt, blir jeg hengende i et tomrom.

Ny Tid
Ny Tids arkiv av artikler, skrevet av diverse skribenter. (Se nederst i artikkelen, evt kontakt oss for skribent).

Send din reaksjon til debatt@nytid.no

Nawal El-Saadawi (81) er lege, forfatter og feminist. Hun har gjennom 50 år vært en av Egypts ledende intellektuelle. El-Saadawi har sittet fengslet for sine ytringer, både under president Anwar Sadat og under president Hosni Mubarak. Hun har skrevet eksklusivt for Ny Tid siden juni 2009.


Hver fredag skriver noen av verdens ledende ytringsfrihetsforkjempere eksklusivt for ukemagasinet Ny Tid. Våre Uten grenser-spaltister:Parvin Ardalan (Iran), Irshad Manji(Canada), Nawal El-Saadawi(Egypt),Elena Milashina(Russland),Tiam Irani (Iran),Martha Roque (Cuba), Ethel Irene Kabwato (Zimbabwe), Tsering Woeser (Tibet), Malahat Nasibova (Aserbajdsjan) og Nyein San (Burma).


Kairo, Egypt. Jeg satt ved skrivebordet mitt. Foran meg lå notatene til den nye romanen min. Jeg føler meg alltid opplagt om morgenen, etter å ha gått en rask times tur. Denne morgenen hadde jeg også latt meg få synke ned i et kar med varmt, omsorgsfullt vann. Jeg laget en kopp glohet te og nøt den sakte, mens jeg lot små biter av et stykke nystekt pai smelte på tungen.

Jeg møtte den nye dagen med uvitenhetens glede, som om søvnen hadde vasket meg ren og ny til sinns. Tankene var så klare som et blankt, ja, gjennomsiktig ark. Jeg så gjennom arket, og kunne fornemme bilder av mitt livs reise. Personer og historier strømmet på, og jeg hjalp dem inn i boka. Ansiktene deres stirret tilbake på meg fra sidene. Blikkene beveget seg fra linje til linje, som om de så seg rundt.

En ung journalist kom og spurte meg om hemmeligheten bak livsgleden min. Jeg svarte ham: «Å skrive og lese». Det vil si, å skrive historier, ikke bare å skrive hva som helst – og å lese vakker litteratur, ikke bare å lese hva som helst.

Å møte det øyeblikket der vi ikke lenger bare eksisterer, men skaper og kreerer. Da tennes lys i mørke tomrom i tanker og minner.

Hele fjell av frykt forsvinner. Da løsner alle tungens lenker, og jeg kan uttrykke meg fritt. Da taler alle mine stemmer som har tidd og blitt fortiet. De kan ikke lenger holde ordene tilbake.

Som om de blir født på ny

Jeg fylles av barndommens brutale glede. Den strekker seg langt høyere enn glede over kjærlighet og elskov, vennskap, mat og sport og varm søvn i kalde vinternetter. Jeg blir et barn igjen. Jeg sprer vingene mine. Jeg flyr, og hjertet slår sitt aller første slag.

For denne levende, kreative henførelsen ofrer jeg gjerne både denne verden og den neste. Det er en lykke som favner over alle sorger og alle gleder, og ikke lar noe annet bli igjen. Den skinner mellom blikket mitt og arket, ordene og personene i historien, som jeg skaper ved min vilje.

Familie, penger, venner, berømmelse og anerkjennelse – alle sloss om posisjoner i parlamentet som haner i en hønsegård. Den amerikanske presidentens trone, det internasjonale pengefondet og Nobels fredspris. Nede i margen på arket ligger de alle og bader i en varm sommersjø.

Jeg har sluttet å lese aviser. Jeg har innsett at politikken virker som et abortmiddel på alle litterære og kreative ideer. Politikken tar livet av fantasi, frie tanker, frie minner, ja, den dreper revolusjonen.

Jeg har innsett at revolusjonen ikke har noe å gjøre med politikk. Revolusjonen kan ikke manøvrere taktisk mellom partier. Den kan ikke veien til satelittkanalene på TV. Revolusjonens helter går ikke på kompromiss med sin integritet.

Hvem skrev disse linjene?
En helt stiller seg ikke under en triumfbue
Han trenger ikke å minne folket om at han er en helt
En helt står i sine handlinger og i sitt blod
Han vandrer i natten og mørket, alene
Han fører sitt skip til den andre bredden
og blir borte i havet

Revolusjonens helter

I historiens revolusjoner ser vi ikke en eneste helt som sloss om å få en plass i regjeringen eller parlamentet han gjorde opprør mot. Aldri har vel historien vært vitne til et regjeringsmedlem som har frigjort folket.

Alle revolusjoner har startet utenfor regjeringen, utenfor partiene og utenfor politikken. Revolusjonenes krav kan oppsummeres i to ord: Styrt regjeringen. Med både parlamentet og partiene som hører med.

Revolusjonens helter har aldri gått til topps i maktapparatet, verken i nyere eller eldre historie. Det var ikke regjeringsmedlemmer som gjorde revolusjon og ble hyllet av folket i 1919. Heltene lå døde i sporene etter demonstrasjonene. Noen døde i kanalen mens de sloss mot britene. Andre døde i fengsel eller i fjellene.

Heltene fra 2011-revolusjonen døde i gatene, på allmenningene og i interneringsleirer. Noen av dem sitter fremdeles i fengsel i dag, eller lever i mørke etter å ha fått øynene stukket ut.

Jeg sitter ved skrivebordet mitt, bak notatarkene til romanen. Jeg kommer aldri til å lese aviser igjen. Artiklene gjentar kun det samme om og om igjen. De kunne like gjerne bare skrevet «Nei» eller «Ja» og stukket et spyd gjennom alle løftene og avtalene.

Konflikten står om posisjoner og plasser på valglistene. Skal alle revolusjoner følges opp av kamp om makt og penger? Hvis de hadde lært noe av historien, ville de sett at det er ikke heltene som går inn i nasjonalforsamlingen, og de stiller seg aldri under triumfbuer. ■

Oversatt fra arabisk av Vibeke Koehler


(Dette er et utdrag fra Ny Tids ukemagasin 25.01.2013. Les hele ved å kjøpe Ny Tid i avisforhandlere over hele landet, eller ved å abonnere på Ny Tid –klikk her. Abonnenter får tidligere utgaver tilsendt gratis som PDF.)

---
DEL