Revolusjonen er oss!

23. mai avholdes det første presidentvalget etter fjorårets revolusjon i Egypt. Men noen synes maktens nye menn å ha glemt litt: Oss.

Ny Tid
Ny Tids arkiv av artikler, skrevet av diverse skribenter. (Se nederst i artikkelen, evt kontakt oss for skribent).

Send din reaksjon til debatt@nytid.no

Nawal El-Saadawi (79) er lege, forfatter og feminist. Hun har gjennom 50 år vært en av Egypts ledende intellektuelle. El-Saadawi har sittet fengslet for sine ytringer, både under president Anwar Sadat og under president Hosni Mubarak. Hun har skrevet eksklusivt for Ny Tid siden juni 2009.

Hver fredag skriver noen av verdens ledende ytringsfrihetsforkjempere eksklusivt for ukemagasinet Ny Tid. Våre Uten grenser-spaltister:Parvin Ardalan (Iran), Irshad Manji(Canada), Nawal El-Saadawi(Egypt),Elena Milashina(Russland),Tiam Irani (Iran),Martha Roque (Cuba), Ethel Irene Kabwato (Zimbabwe), Tsering Woeser (Tibet), Malahat Nasibova (Aserbajdsjan) og Nyein San (Burma).

Kairo, Egypt. De siste ukene har det vært nye demonstrasjoner. For vi har ikke sviktet den revolusjonære egyptiske bevegelse, som ennå er dedikert til målene fra vår revolusjon i januar og februar 2011.

Mange er de som forsøker å ødelegge målene og ønskene til vår revolusjon, som ved å gi penger, true folk, pålegge dem guds lover. Et effektivt våpen for å stanse enhver populær revolusjonær bevegelse, er å skille dem til mange grupper – som ved å sette kvinner, menn og barn opp mot hverandre.

De har prøvd å slå ned kvinnebevegelsen i Egypt, slik de også svekket den nasjonale bevegelsen av unge menn og kvinner, av arbeidere og bønder. Dette lyktes ved å skape små organisasjoner for å bevare interessene til den midlertidige presidenten, ministeren, eller kona hans, eller guvernøren og sekretæren.

Disse maktmenn prøver å utnytte folkets vilje. Og enhver kvinne, eller mann, i Egypt som løftet hodet med verdighet, og nektet å gjennomgå ydmykelsene, blir umiddelbart tatt bort fra arbeidet. Noe av det samme som skjedde før, under det totalitære regimet. Men vi skal lykkes neste gang, og etter den neste gang, for vi vet at vi ikke må gi opp – for ellers kommer vi tilbake nullpunktet, til tross for gjentatte feil.

Kvinnebevegelsen har tidligere klart seg og lyktes, til tross for at de slo dem flere ganger tidligere. De lyktes i å samle tusenvis av unge kvinner og menn, også, i alle aldre, og de har deltatt med andre revolusjonære organisasjoner i mange aktiviteter mot regimet. Den egyptiske kvinnelege stemmen har blitt hørt etter undertrykkelsen fra makten og sterke religiøse strømninger.

Kvinnene gikk ut av teltet, på gater og torg. De har deltatt i demonstrasjoner og bestemte seg for ikke å være stille, heller å kjempe sammen mot undertrykkelse. Jenters og gutters øyne skinte med glede. Det er ropet fra tusener og millioner: Vi hører stemmene til kvinner på gatene i Kairo.

Barndommens erindring

Jeg husker min barndom, på barneskolen, da jeg gikk i demonstrasjonstogene: Jublende med ropene «Ned med den britiske kongen». Jeg husker hvordan rektoren behandlet de rike barna godt, mens fattige som meg ble slått.

Det kom tårer fra øynene mine, og kroppen min begynte å skjelve, da jeg så de millioner på gatene. Alle deltar i den historiske hendelsen som skal forandre andres liv.

Det er en stor lykke i meg over de siste seksti årene som jeg tilbragte i livet mitt, med lykke og kjærlighet, med kreativitet, vennskap, fellesskap og menneskelige relasjoner. Det finnes noen som ikke lærer av revolusjonene, de som fortsetter med sterk tilhørighet til én part, eller til sin religion, eller til sin tro, eller til sin klan, eller til sin familie, eller til sin sjeik, eller til sin hjemby. De venter på én mann som president, som skal redde dem. Vi ser slike i alle revolusjoner. Men de blir skuffet.

I dagens Egypt har 36 prosent av kvinner omsorgen for familien sin, og kvinner utgjør 50 prosent av samfunnet. Likevel er det som ikke stemmene våre teller. Det finnes kvinner i samfunnet vårt som arbeider 20 timer om dagen, og likevel blir de kalt for «arbeidsløse», selv om de jobber mer enn mennene. Kvinners stemmer er helt avgjørende for utviklingene av en rettferdig grunnlov. Uten kvinner, som er halvparten av samfunnet, kan det ikke bli rettferdighet eller frihet eller verdighet eller demokrati, i ethvert samfunn.

Skogens lov

Kvinnebevegelsen har forsvart sine rettigheter gjennom århundrene. Dette er ikke lover som er gitt oss fra diktatorfrue Susanne Mubarak eller andre, slik enkelte vil ha det til. Nei, rettighetene til kvinner og barn er grunnleggende og noe som ingen kan frata dem retten til å ha.

Men rett uten kraft og styrke, vil ikke vare lenge. Og styrke uten rettferdighet er svak, selv under navnet religion eller andre viktige idealer. Vi lever i en skog der den sterkeste har fordel, og der de største spiser de som er mindre. Og jeg sier til mitt folk:

Hører dere ikke ropene fra barna i gatene? Hører dere ikke at de sier «Nei, nei til urettferdighet?» ■

(Dette er et utdrag fra Ny Tids ukemagasin 18.05.2012. Les hele ved å kjøpe Ny Tid i avisforhandlere over hele landet, eller ved å abonnere på Ny Tid –klikk her. Abonnenter får tidligere utgaver tilsendt gratis som PDF.)

---
DEL