Revolusjonære røtter

For å bedre forstå det som nå skjer i Egypt, kan du kaste et blikk på 1700-tallets opplysningsfilosofer.

Ny Tid

Ny Tids arkiv av artikler, skrevet av diverse skribenter.
(Se nederst i artikkelen, evt kontakt oss for skribent).

Send din reaksjon til debatt@nytid.no

Irshad Manji ble født i Uganda av egyptisk-indiske foreldre. De flyktet fra Idi Amins regime og dro til Canada da hun var fire år. Manji har profilert seg som lesbisk feminist og er nå leder av Moral Courage Project ved New York University.

Hver fredag skriver noen av verdens ledende ytringsfrihetsforkjempere eksklusivt for ukemagasinet Ny Tid. Våre Uten grenser-spaltister: Parvin Ardalan (Iran), Irshad Manji (Canada), Nawal El-Saadawi (Egypt), Elena Milashina (Russland), Orzala Nemat (Afghanistan), Martha Roque (Cuba), Blessing Musariri (Zimbabwe), Tsering Woeser (Tibet), Malahat Nasibova (Aserbajdsjan) og Nyein San (Burma).wikimedia.org

New York, Usa. Samme dag som Canadas konservative regjering, ledet av Stephen Harper, gikk til grunne for noen uker siden, så jeg en internettmåling i nettutgaven til den ledende kanadiske avisa Globe and Mail. Leserne hadde blitt spurt hvilke saker som hadde preget stemmegivningen deres under valget. Målingen hadde en klar vinner: regjeringens etikk.

FELLESTREKK: Irshad Manji ser likheter mellom 1700-tallets opplysningsfilosofer og revolusjoner og det som nå utspiller seg i Nord-Afrika. Her, Eugène Delacroix’ ikoniske maleri fra 1830 «Friheten leder folket».

Dette resultatet gjorde meg stolt. Og jeg tror de fleste norske velgere ville si det samme. For er det ikke dette folk slåss for over hele den arabiske verden akkurat nå: Et demokrati der lederne står bak sine verdier med handling, ikke bare med ord?

Og er det ikke nettopp dette opplysningsfilosofene på 1700-tallet så for seg: At borgerne skal kunne føle seg så verdige i samfunnet at de vil si fra ved hvert minste tegn på korrupsjon?

Du synes kanskje at jeg gjør litt mye ut av en internettmåling. Likevel er det ikke feil å være takknemlig for småting som dette når en vet at frihet alltid har vært et hardt mål å streve etter. I det siste har jeg blitt enda mer bevisst på dette, etter å ha reflektert over hva de store opplysningsfilosofene ville ha syntes om opprørene som for tiden pågår i Midtøsten og Nord-Afrika.

Tilbake til 1780

For det første ville de nok ikke være overrasket over at revolusjonens brennpunkt, Egypt, nå er i ferd med å havne i en situasjon der systemet bare justeres i stedet for å redefineres helt. Akkurat det samme problemet hadde de på den tiden.

Jonathan Israel, historieprofessor ved Princeton-universitetet i New Jersey, bemerker at den demokratiske mentaliteten begynte å dukke opp i Europa etter «to tiår med bitter konkurranse og konflikt». Dette var 1770- og 1780-tallet, da den radikale delen av opplysningsbevegelsen fikk overtak på den mer moderate fløyen.

De moderate opplysningsfilosofene var sponset av monarkiet og tjente de eksisterende elitenes interesser. En kunne ikke vente all verdens endringer av slike menneske. Slik er det også i dagens Egypt: Endringsforslagene til grunnloven sponses av de militære. Det er ikke rart at ryktene har begynt å svirre om at de militære har gjort en avtale på bakrommet med Det muslimske brorskap. En slik avtale kunne føre til tidligere valg, slik at de unge, sekulære aktivistene ikke får tid til å organisere politiske partier.

Menneskeskapt sosial ulikhet

Det finnes en annen interessant parallell: I sin nyeste bok, A Revolution of the Mind, viser professor Jonathan Israel at de moderate og radikale opplysningstenkerne hadde fundamentalt ulike syn på den sosiale utviklingen. De moderate så på utvikling som Guds verk, mens de radikale mente den var menneskeskapt.

Nøyaktig det samme skillet kan vi se i dagens opprørsområder: De sekulære er nødt til å være minst like sta som Europas radikale tenkere hvis de vil nå frem til massene som er marinerte i religiøse dogmer.

(Med «sekulære» mener jeg ikke «ateister». Baruch Spinoza, hovedfiguren i den radikale opplysningsbevegelsen, var ikke nødvendigvis religiøs – men han argumenterte uansett for religiøs toleranse og ydmyk tro som erstatning for stivbente dogmer. Jeg vil hevde at det er omtrent der de arabiske sekularistene står i dag.)

Til giljotinen?

Da jeg snakket med Israel på telefonen, nevnte han en annen likhet. De radikale opplysningsfilosofene møtte et dilemma som også de demokratiske kreftene i dagens Egypt står overfor: «Hvordan svarer du når makteliten tilbyr deg et par reformer»?

De europeiske radikale var ikke diffuse i sitt svar på spørsmålet. Ifølge Israel skrev Denis Diderot med tårer i øynene at «voldelige opptøyer er den eneste mulige måten å ende diktatur på».

Det kan godt hende at Egypt vil se mye vold i nær fremtid. Amr Bagisi, en fremstående aktivist i den egyptiske unionen for liberal ungdom, sier i en e-post: «De som gjør opprør søker ikke bare å minimere ondskapen, men å bli kvitt den en gang for alle. Frustrasjonen kommer til å ta en hel generasjon med storm (…) Hvis de ikke greier å oppnå det de ville, vil de revolusjonære søke mer ekstreme virkemidler – for eksempel giljotinen.»

Én ting er sikker: Demokratiet utvikler seg stadig og blir aldri helt komplett. La oss huske på at den amerikanske revolusjonen ikke gjorde noe for å avskaffe slaveriet. Og selv om afro-amerikanerne ofret liv i den nye republikkens mange kriger, begynte man ikke å oppheve segregeringen i den amerikanske hæren før på slutten av 1940-tallet.

Skritt for skritt

«Den viktigste tanken jeg kan gi deg videre», sier professor Israel, «er at moderate og radikale opplysningsbevegelser konkurrerer med hverandre den dag i dag.»

Dette gjelder også i Vesten. Etter at de allierte knuste nazismen og fascismen i Europa, kom de radikale opplysningsideene tilbake med Den universelle menneskerettighetserklæringen. Likevel mangler vi ennå en del på å greie å oppfylle disse felles frihetsstandardene.

Vi tar det skritt for skritt. Noen av skrittene gjør seg gjeldende i form av slike tullete internettmålinger og viser at det finnes rom for å uttrykke bekymring og sinne på en måte som for ikke lenge siden ville vært farlig i et vestlig land – og som i noen land fremdeles er farlig.

Oversatt til norsk av Kristian Krohg-Sørensen

En engelsk versjon av teksten har stått på trykk i den kanadiske The Globe and Mail.

---
DEL