Revolusjonær filmbevegelse

Bridges of Time er en hyllest til regissørene som formet den poetiske dokumentartradisjonen i Baltikum; en revolusjonær filmbevegelse som kjempet for menneskets indre frihet under Sovjetunionens okkupasjon.
Carmen Gray
Gray er fast filmkritiker i Ny Tid.
Email: carmengray@gmail.com
Publisert: 18.10.2018

Baltiske filmdager: Bridges of Time

Kristine Briede & Audrius Stonys

Litauen/Latvia/Estland

I år feirer de Baltiske statene Litauen, Latvia og Estland 100 år som selvstendige stater. Dette på tross av perioden med Sovjetisk dominans som de ristet av seg på 90-tallet, da de deltok i den revolusjonære bevegelsen som endte kommunistenes styre i regionen. Med visshet om at tidspunktet ikke kunne vært bedre, laget regissør Kristin Briede filmen Bridges of Time; en hyllest til den baltiske tradisjonen for poetisk dokumentar, som delvis oppstod for å uttrykke motstand mot den politiske undertrykkelsens materielle vilkår og den statlige filmindustriens propagandaløgner. Filmen utgjør en oversikt over pionerne i den verdenskjente tradisjonen, som fra 60-tallet og utover utviklet et filmspråk med en lyrisk og spirituell tilnærming. En filmatisk form som er båret av tilliten til at bilder kan gi tilgang til noe essensielt hinsides språket, og som nennsomt gjenreiser menneskets verdighet ved å stadfeste deres indre frihet og personlige transcendens.

Metafysisk refleksjon

Briede tok opprinnelig kontakt med Audrius Stonys, en latvisk regissør som er den fremste eksponenten for tradisjonen i vår tid, for å intervjue ham, men han endte i stedet opp som medregissør for filmen. Selv om han skjuler seg fullstendig bak kameraet, bidrar hans filosofiske meditasjoner og manende billedspråk til at verket tvers igjennom blir besjelet av hans ideal: å vekke undring og føre en kontemplativ «kamp mot tiden», uten å overforklare eller å presse karakterene inn i en lineær fortelling. Til tross for at metafysisk refleksjon fremheves på bekostning av lettfordøyelige fakta, utgjørBridges of Timeen unik og fyllestgjørende oversikt over disse underkjente Baltiske mesterregissørene.

Bridges of Timeer et unikt portrett av de Baltiske mesterregissørene.

Stonys læremester Henrikas Sablevicius lever ikke lenger, men i arkivklipp snakker han om endringer som spinnes frem av tidens flyktige bevegelser – grublerier som går til hjertet av tradisjonen. Dette overrasker neppe, gitt den eksistensielle uroen som hefter ved små land som ofte har vært ofre for innfallene til aggressive, store naboer. På dette punktet er innflytelsen på Stonys egne synspunkter åpenbar, når han sier at «selv det som virker urokkelig, majestetisk og evig forandrer seg». Hans generasjon, som inkluderer filmskaperen Robertas Verba, laget filmer i Litauen på 60- og 70-tallet og portretterte marginale bygdeoriginaler som levde i områder som var forskånet for sovjetisk modernisering. Filmene deres var skildringer både av en friere natur og av mennesker som lengtet etter å mentalt overvinne og forkaste ideologiens jerngrep, som gjennom okkupasjonen truet med å bryte ned lokale levemåter. Sablevicius En reise over enger i tåkeer blant hans mest kjente og ble laget som et farvel til Siarukas,et langsomt smalsporet tog, i en tid der livsformene som hadde vokst opp omkring det døde bort. Et sted i Bridges of Timeglir kameraet over digre boligblokker i sovjet-stil, som med sin ragende enormitet liksom overskygger hele det naturlandskapet disse filmskaperne hadde filmet med slik en påtagelig ømhet.

Se trailer her:

De baltiske pionerne

Intervjuene med de Baltiske filmpionerene er alle beriket av innskutte klipp fra deres filmarbeider. Uten at titlene annonseres, flyter de sammen og blir deler av en større helhet; kameraderiet mellom filmskaperne som er forent i ånden, og som hver på sin måte speiler helheten i det universet de var del av. Latvia blir utforsket gjennom arbeidet til Uldis Brauns, Aivars Freimanis, Ivars Seleckis og Herz Frank. Sistnevnte døde i Jerusalem, som Briede og Stonys besøker på en slags pilegrimsreise; en reise som understreker den mystiske dragningen de har i sin måte å forstå sin verden på. Et utdrag av Franks Ti minutter eldre(1978) kretser om den poetiske dokumentaren som et middel til å vekke undring, ved å ikke bare å fokusere på en forestilling ved et dukketeater, men inngående å skildre ansiktet til den lille gutten som ser på.

Metafysisk refleksjon fremheves på bekostning av lettfordøyelige fakta.

Disse regissørenes skepsis til tale og dialog, som delvis er et symptom på deres desillusjon i møtet med statens propaganda, henviser oss i stedet til å tyde menneskenes ansikter – særegne og endeløst varierte. Andreas Söots De 511 beste bildene av Mars(1968) fanger inn ansiktene til gjestene på en café i Tallinn, uten at de vet at de blir betraktet. Det fungerer som en ode til individualitetens ukuelighet, fra en tradisjon som – blottet for tro på den sovjetiske mønsterborgeren – fremhever herjede hverdagssjeler.

Mark Soosaar, som gjorde antropologiske studier av skikkene på en Estisk øy i En kvinne fra Kihnu(1973) gjør seg også betraktninger om filmens forhold til tiden. Han hevder at all film reflekterer sitt øyeblikk og at det slik sett er umulig å lage kunst for fremtidens generasjoner, siden «vi ikke aner hvor fort de vil tenke».

Bridges of Timefremstår som et dokument for ettertiden.

Likevel fremstår Bridges of Timesom et dokument for ettertiden: den innfanger stemmene til og den kunstneriske arven fra filmpionerne som fortsatt lever og kan bære vitne om den, og som kan minnes sine samtidige som nå har vandret heden. Dette gjør inntrykk, særlig i en tid der en mer kapitalistisk mentalitet preget av fornyelse og stadig utskiftning tar over landene deres. Bridges of Timefunderer over hva som er i ferd med å gå tapt i dag, når den vestlig konsumkulturen som flommet inn ved Sovjetunionens fall – og som vokser med EU-medlemskapet – begynner å forme de nye generasjonene i sitt eget bilde.

Filmen ser du på Baltiske filmdager
på Cinemateket i Oslo søndag 20. oktober klokken 15.00.

Kommentarer