Revolusjon og makt

Ansvarlig redaktør i Ny Tid.

Bak gjenutgivelsen ved 100-årsjubileet av boken Det store revolusjonsåret – Oktoberrevolusjonen og dens historie (1967) ligger et ønske om å gi en etterrettelig fremstilling «der sympatien ligger hos de revolusjonære bolsjevikene». Dette skriver professor Gisle Selnes i forordet til sin avdøde onkel Kåre Selnes’ bok, nå utgitt på Kolofon. I likhet med Per Egil Hegges Russland 1917 (Vigmostad Bjørke, 2017) om samme tema, har vi her detaljerte gjennomganger av hendelsene opp mot og under oktoberrevolusjonsdagene. Og begge utgivelsene viser, i likhet med Sergej Eisensteins film Oktober (1927), at det var et kaos av vold, splittelser, improvisasjoner og sammenslutninger som førte til de to revolusjonene det året – først tsarens abdisering våren 1917, og deretter den nye regjeringens fall høsten som fulgte. En mindre gruppe velutdannede bolsjeviker, blant annet Vladimir Lenin og Lev Trotskij, mobiliserte enorm støtte til revolusjonen i en krigstrett tid preget av hungersnød.

I betraktningene fra Orientering ved 50-årsjubileet på side 22–23 i dette nummeret av Ny Tid, omtaler Sigurd Evensmo John Reeds øyenvitneskildringer fra boken Ti dager som rystet verden (Pax, 1967). Reed beretter om «hvor kaotisk og uviss situasjonen var fra dag til dag» med «ledere som tok pokersjanser». Hva så med filmene som prøver å gjengi det som skjedde? Vi husker Warren Beattys Reds (1981) – basert på Reeds bok – om kampen for å vinne tilhengere til revolusjonen. Som journalist hadde Reed tilgang til «alle» (se også side 22). Som han nevner i forordet, var han ikke nøytral, men bestrebet seg på å være en så «samvittighetsfull reporter som mulig, med det ene mål for øye, å bringe frem sannheten». Boken fikk et opplag på to millioner, etter at Lenin gikk god for den. Men bolsjevikene forlangte også at Reed la til side sitt frie privatliv, og forfatterens idealer støtte således også snart mot virkeligheten.

Både tsjekkiske Jihlava International Documentary Film Festival og DOK Leipzig har nå i oktober revolusjonene og kommunisme som tema. Men er det sannheten vi ser i de gamle filmene? I Stormingen av Vinterpalasset (Evreinov, 1920, se internett) benyttes eksempelvis tusenvis av statister fra denne kaotiske tiden, og mange har feilaktig oppfattet denne kortfilmen som en dokumentasjon av begivenhetene. Eller hva med Sergei Eisensteins Dager i oktober (1927)? Her ser vi en karikert overklasse triumferende kaste bunkevis av bolsjevikavisen Pravda ut i elven og avisnavnet – «Sannhet» – bli latterliggjort. Filmens store hendelse er også fra Vinterpalasset. I Hegges bok leser man imidlertid at stormen på Vinterpalasset aldri fant sted utenfor filmlerretet. Han påpeker at regjeringen overga seg uten kamp, at bare fem mennesker ble drept, og de fleste kun truffet av streifskudd. Tsarens familie hadde flyttet fra palasset allerede i 1915, og den tidligere residensen ble i 1917 hovedsakelig brukt som militærsykehus. Som nevnt i dokumentasjonen fra Jihlava-festivalen, ble ministrene arrestert av bare ti revolusjonære, til forskjell fra den stormingen av palasset filmene viser. Dog, beleiringen førte også til at et dusin hjelpeløse pasienter døde.

Hva da med konsekvensene av 1917? Lenins revolusjonære sovjetmakt vervet raskt hele fem millioner mennesker – bønder, arbeidere og soldater – til Den røde armé for å forsvare revolusjonen. De motsatte seg de kontrarevolusjonære intervensjonene utenfra, fra vestlige, tsarvennlige «amerikanske, britiske og franske tropper» som Selnes nevner i sin bok. Også tsjekkiske, japanske og italienske tropper deltok. Selv om alle disse gjenerobret store deler av Russland, klarte ikke de økonomiske elitene å gjenvinne fotfestet i det som ble Sovjet-Unionen.

Hva skjer så når enkelte får stor makt i sine hender? Hegge forklarer at Lenin først erklærte at alle skulle få delta i styret av det nye revolusjonære samfunnet, og han spådde at det profesjonelle byråkratiet etter hvert ville forsvinne. Lenin foreslo at «under sosialismen skal alle styre etter tur og raskt venne seg til at det ikke er noen som styrer». Til og med en kjøkkenassistent skulle kunne sitte i den politiske toppledelsen. Men samtidig skrev Lenin at i overgangsfasen trengte de «et spesielt maskineri for undertrykkelse. ’Staten’ er fremdeles en nødvendighet».

Du har nå lest 4 frie artikler denne måned.

Logg inn (krever online abonnement, 69kr) for å lese videre.

DEL

Legg igjen et svar

This site uses Akismet to reduce spam. Learn how your comment data is processed.