Revolusjon og makt

Ansvarlig redaktør i Ny Tid.

Bak gjenutgivelsen ved 100-årsjubileet av boken Det store revolusjonsåret – Oktoberrevolusjonen og dens historie (1967) ligger et ønske om å gi en etterrettelig fremstilling «der sympatien ligger hos de revolusjonære bolsjevikene». Dette skriver professor Gisle Selnes i forordet til sin avdøde onkel Kåre Selnes’ bok, nå utgitt på Kolofon. I likhet med Per Egil Hegges Russland 1917 (Vigmostad Bjørke, 2017) om samme tema, har vi her detaljerte gjennomganger av hendelsene opp mot og under oktoberrevolusjonsdagene. Og begge utgivelsene viser, i likhet med Sergej Eisensteins film Oktober (1927), at det var et kaos av vold, splittelser, improvisasjoner og sammenslutninger som førte til de to revolusjonene det året – først tsarens abdisering våren 1917, og deretter den nye regjeringens fall høsten som fulgte. En mindre gruppe velutdannede bolsjeviker, blant annet Vladimir Lenin og Lev Trotskij, mobiliserte enorm støtte til revolusjonen i en krigstrett tid preget av hungersnød.

I betraktningene fra Orientering ved 50-årsjubileet på side 22–23 i dette nummeret av Ny Tid, omtaler Sigurd Evensmo John Reeds øyenvitneskildringer fra boken Ti dager som rystet verden (Pax, 1967). Reed beretter om «hvor kaotisk og uviss situasjonen var fra dag til dag» med «ledere som tok pokersjanser». Hva så med filmene som prøver å gjengi det som skjedde? Vi husker Warren Beattys Reds (1981) – basert på Reeds bok – om kampen for å vinne tilhengere til revolusjonen. Som journalist hadde Reed tilgang til «alle» (se også side 22). Som han nevner i forordet, var han ikke nøytral, men bestrebet seg på å være en så «samvittighetsfull reporter som mulig, med det ene mål for øye, å bringe frem sannheten». Boken fikk et opplag på to millioner, etter at Lenin gikk god for den. Men bolsjevikene forlangte også at Reed la til side sitt frie privatliv, og forfatterens idealer støtte således også snart mot virkeligheten.

Både tsjekkiske Jihlava International Documentary Film Festival og DOK Leipzig har nå i oktober revolusjonene og kommunisme som tema. Men er det sannheten vi ser i de gamle filmene? I Stormingen av Vinterpalasset (Evreinov, 1920, se internett) benyttes eksempelvis tusenvis av statister fra denne kaotiske tiden, og mange har feilaktig oppfattet denne kortfilmen som en dokumentasjon av begivenhetene. Eller hva med Sergei Eisensteins Dager i oktober (1927)? Her ser vi en karikert overklasse triumferende kaste bunkevis av bolsjevikavisen Pravda ut i elven og avisnavnet – «Sannhet» – bli latterliggjort. Filmens store hendelse er også fra Vinterpalasset. I Hegges bok leser man imidlertid at stormen på Vinterpalasset aldri fant sted utenfor filmlerretet. Han påpeker at regjeringen overga seg uten kamp, at bare fem mennesker ble drept, og de fleste kun truffet av streifskudd. Tsarens familie hadde flyttet fra palasset allerede i 1915, og den tidligere residensen ble i 1917 hovedsakelig brukt som militærsykehus. Som nevnt i dokumentasjonen fra Jihlava-festivalen, ble ministrene arrestert av bare ti revolusjonære, til forskjell fra den stormingen av palasset filmene viser. Dog, beleiringen førte også til at et dusin hjelpeløse pasienter døde.

Hva da med konsekvensene av 1917? Lenins revolusjonære sovjetmakt vervet raskt hele fem millioner mennesker – bønder, arbeidere og soldater – til Den røde armé for å forsvare revolusjonen. De motsatte seg de kontrarevolusjonære intervensjonene utenfra, fra vestlige, tsarvennlige «amerikanske, britiske og franske tropper» som Selnes nevner i sin bok. Også tsjekkiske, japanske og italienske tropper deltok. Selv om alle disse gjenerobret store deler av Russland, klarte ikke de økonomiske elitene å gjenvinne fotfestet i det som ble Sovjet-Unionen.

Hva skjer så når enkelte får stor makt i sine hender? Hegge forklarer at Lenin først erklærte at alle skulle få delta i styret av det nye revolusjonære samfunnet, og han spådde at det profesjonelle byråkratiet etter hvert ville forsvinne. Lenin foreslo at «under sosialismen skal alle styre etter tur og raskt venne seg til at det ikke er noen som styrer». Til og med en kjøkkenassistent skulle kunne sitte i den politiske toppledelsen. Men samtidig skrev Lenin at i overgangsfasen trengte de «et spesielt maskineri for undertrykkelse. ’Staten’ er fremdeles en nødvendighet».

For friheten varte ikke lenge. Filmen Taurus (Alexander Sokurov, 2001) viser hvilken fanatisk kamp som ble utkjempet for å oppnå makt. Vi ser Lenin, svak og lenket til rullestolen i sin dacha i Gorkij, bli manipulert av dem rundt seg, også Stalin som kommer på besøk. Sokurov karikerer den hjelpeløse, infantiliserte lederen (muligens syfilitisk, som Hegge påpeker). Legg eksempelvis merke til Lenin som mimer at han skyter sine privatsjåfører i nakken med fingeren – mannen som i rekordfart innførte en sterk sentralmakt og overkjørte folket som han mente måtte overstyres til deres eget beste. Fri politisk deltakelse ble umulig, og Lenin beordret massakrer: «Det er nødvendig å henge [tre streker under] ikke mindre enn hundre kjente kulakker, rikinger, blodsugere. Gjør det slik at folk i hundrevis av kilometers omkrets kan se det,» siteres han i Hegges bok.

Som sagt: Makt korrumperer, så også for Josef Stalin. Knut Løfsnes skriver om ham på side 23: «Det er imidlertid umarxistisk ikke å ta med det verdifulle arbeid han gjorde i 20-årene og begynnelsen av 30-årene.» For «et folk av analfabeter» var fremgangen innen utdanning, vitenskap og teknikk av positiv betydning. Løfsnes konkluderer med at uten «tungindustrien ville Sovjet-Unionen vært knust av Hitler-Tyskland».

Men sovjetlederne fikk smaken på makt, og totaliserte som oftest sine omgivelser. Dette skjedde ikke bare gjennom direkte utrenskninger og drap, men også gjennom kapring av hearts and minds. Både foreldre, skole og samfunnet for øvrig bidro til å lage villige undersåtter i dette altomfattende politiske systemet.

Filosofen Hannah Arendt beskriver i On Revolution (1963) moderne revolusjoner som mislykkede. Enten klarer man, som Lenin, ikke å etablere rom for fri politisk deltakelse, eller så forvitrer dette over tid. Revolusjonen ga håp om bedre kår, men ikke håp om om frihet. Elektrisitet og teknologi bedret nok levekårene under Lenin, men hans sentralistiske overmakt ga ikke frihet til enkeltmennesket. Ifølge Arendt løste man sjelden fattigdomsproblemet. Lederne av den russiske revolusjonen fulgte mønsteret til den franske, og brukte folkets elendighet i kampen mot undertrykkerne, for så å selv ende opp som folkets tyranner. Rousseau fikk sin svært så handlekraftige Robespierre, Marx fikk sin Lenin. Tragisk, ifølge Arendt, da en mislykket revolusjon på mange måter uttømmer selve potensialet for frihet.

Til slutt: Slavoj Žižek bruker Freuds begreper minne, gjentakelse og gjennomarbeiding i det nye etterordet i Selnes’ bok. Minnet er fortellingene, inkludert filmene nevnt over. Gjentakelsen er gjerne vanen, som vi vet er vond å vende. Men vi kan oppdage det groteske ved makten – og først ved en gjennomarbeiding på avstand kan vi analysere og forandre oss. Žižek mener tross alt at vi fremdeles kan finne frigjørende potensialer eller muligheter i lærdommen fra revolusjonene. Noen vil hevde at den stalinistiske dreiningen var iboende i det kommunistiske prosjektet – en genuint tragisk visjon dømt til å mislykkes idet den seiret. Og Lenins påstand om at menneskenaturen «ikke kan avstå fra underkastelse, kontroll og ’styrere’» er det mange som i dag tar avstand fra. Lenin «mislyktes på monstrøst vis», som Žižek skriver. Man må ikke forelske seg i makt, eller, som Žižek føyer til, ha en revolusjon som «brekkstang for en absolutt makt».

Nå, 100 år etter den russiske revolusjonen, er vi fremdeles kringsatt av elitistisk maktutøvelse og et voksende kontrollsamfunn. Men vi kan fremdeles lære av rådene (sovjetene), interessefellesskapene og solidariteten med undertrykte minoriteter. Her ligger kimen til, som Žižek sier det, å «unngå en totalitær lukning». En kime av denne typen finner man dog ikke i maktens sentrum.

---
DEL