Revolusjon i motvind

Emmanuel Macron: Révolution. XO Editions, 2016

VG-kommentator Frithjof Jacobsen sier i boken Prosjekt statsminister at «moderne politikk ikke handler om å oppdra folket og søke tilslutning til ideologiske grunnsetninger, men om å søke å forstå hvilke svar folk ønsker å høre»

Former French Economy Minister, founder and president of the political movement "En Marche !" and candidate for the France's 2017 presidential elections Emmanuel Macron looks on during a public meeting at the Palais des Sports in Lyon, on February 4, 2017. / AFP PHOTO / JEAN-PHILIPPE KSIAZEK
Paal Frisvold
Skribent, Brussel.

VG-kommentator Frithjof Jacobsen sier i boken Prosjekt statsminister at «moderne politikk ikke handler om å oppdra folket og søke tilslutning til ideologiske grunnsetninger, men om å søke å forstå hvilke svar folk ønsker å høre». Målet blir å mene det samme som folk flest. Politikere kommer ikke til makten ved å lede; isteden skal de følge. Sosiale medier sprer fake news og hoster opp enkle løsninger folk flest vil høre. Som motstykke utgir ambisiøse politikere bøker der de prøver å løfte blikket, reflektere og fremstå som statsledere. Erna gjorde det i boken Mennesker, ikke milliarder, Jonas med I bevegelse – begge tydelig inspirert av Barack Obamas Å leve en drøm. I Frankrike utgir alle presidentkandidatene bok før hvert eneste valg. Derfor tar man dem med en klype salt og leser dem med et skjevt blikk. Den franske presidentkandidaten Emmanuel Macron føyer seg til rekken av elegante historiefortellere. Han skriver mye om seg selv, om Frankrikes betydning i hans liv, men også om politikken han ønsker å innføre. Tittelen Révolution et modig valg i et land som vet hva nettopp dét innebærer. Hvilke hoder skal rulle i Macrons tilfelle? Finnes det overhodet noe i hans visjoner som kan minne om en fransk revolusjon?

Revolusjonær tradisjonell. Macron er en 39 år ung mann fra Picardie nord for Paris – gift med sin 24 år eldre ungdomsskolelærer, og far og bestefar til hennes barn og barnebarn. Allerede her er det et snev av noe revolusjonært. Franskmenn er ikke vant til slike presidentkandidater, selv om Sarkozys ekteskap med Carla Bruni og Hollandes eskapader med diverse filmstjerner har bidratt til å endre oppfatningen. Macron vil heller fremstå som den trygge, tradisjonelle mannen mange både kan kjenne seg igjen i og beundre: født inn i en middelklassefamilie, briljant på skolen, universitet og gjennom den nasjonale administrasjonsutdanningen. Herfra blir han håndplukket inn i finansdepartementets øverste sjikt, ansvarlig for å føre Jacques Attalis moderniseringsrapport i pennen. Deretter bærer det til Rothschild-banken hvor han sikkert tjener en liten formue, før han blir hyret inn i president Hollandes stab. Der briljerer han i en slik grad at han utnevnes som økonomiminister før han får et merkelig innfall og starter grasrotbevegelsen «På vei !». Med folkefinansiering bidrar mang en sympatisør med alt fra 1 til 7000 euro – gjennomsnittet ligger på 50. Alle ler, selvfølgelig: For noe tull han har funnet på. Crowdfunding er noe man driver med i California og Colorado, men ikke i ett av verdens mest tradisjonsrike land.

Potensial. Macrons oppvekst, karriere og inntreden i politikken er intet annet enn et mirakel. Derfor biter vi på og prøver å se etter hint om hva slags revolusjon han tenker å innføre. For endringer kommer ikke lett til i Frankrike: De er umulige, sier Financial Times og The Economist – Franskmenn vil bare ikke. Macrons oppskrift er å ikke gå i strupen på sine politiske motstandere, og i hvert fall ikke på Nasjonal Fronts Marine Le Pen. Til dét kjenner han for mange slike velgere. I stedet trekker han frem mulighetene, viser hvordan Frankrike kan bli et foregangsland – ved å utnytte det enorme potensialet han ser i det franske folk.

Macron vil tvinge sparsommelige tyskere til å øke sitt konsum, med penger som vil komme tyske handelspartnere til gode.

Ser til Skandinavia. Macrons diagnose starter overraskende brutalt når han konstaterer at kapitalismen slik vi kjenner den synger på siste vers. Han tar seg raskt inn og sier at finansverdenen må kontrolleres, ikke fjernes, fordi den er helt nødvendig for å dekke budsjettunderskudd à la Frankrikes. Ingen vil tjene på å snu globaliseringstrenden, men denne må mestres og føres tilsyn med. Dette kan ikke Frankrike gjøre alene, slik Le Pen ønsker ved å trekke Frankrike ut av det europeiske samarbeidet. I stedet vil Macron styrke EU-samarbeidet og forhandle frem en ny avtale med Angela Merkel om håndtering av gjeld, og fremfor alt: tvinge moderate, sparsommelige tyskere til å øke sitt konsum. Tyskland kan ikke både eksportere, altså la kapital flyte inn i landet, og så la være å bruke disse pengene på varer og tjenester fra handelspartnerne som tross alt kjøper produktene deres. Det er ikke fair. Macron vil innføre en skandinavisk økonomisk modell – såkalt flexi-security – som betyr et fleksibelt arbeidsmarked, men med et  sikkerhetsnett som sørger for at arbeidsledige kommer raskt tilbake i jobb. To tilbud, men ikke mer kan en arbeidssøker takke nei til. Macron går også inn for desentralisering av utdanningssystemet – noe samtlige regjeringer har forsøkt siden 1990-årene. Det vil si noe så enkelt som å la hvert universitet selv ansette og utnevne sine egne professorer. Smarttelefoner i skolen vil han forby.

Hoderulling. Etter at boken hans kom ut, har Macron lagt frem sitt politiske program hvor en ny økonomisk linje står i sentrum. Han vil redusere bedriftsskatten fra 33,5 til 25 prosent, og dreie formuesskatten over på eiendom. Samtidig vil han gi skattefritak for investeringer. Slik vil han stoppe utvandringen av velstående franskmenn til Belgia, Canada og over kanalen. Og ganske selvfølgelig vil han investere massivt i fremtiden, det vil si utdanning og klimatiltak, ved å finansiere fagutdanning og teknologiutvikling for å legge til rette for det grønne skiftet. Pengene skal komme fra reduksjon i offentlige utgifter, deriblant pengene som blir spart som følge av at arbeidsløsheten går ned. Mange mener Macron med dette gambler – for makter han ikke å senke ledigheten, fyker utgiftene i været.

Macron bruker mye av boken til å snakke om rettferdighet – noe som ikke er lett i et land hvor korrupsjon og nepotisme hører hverdagen til. Nasjonalforsamlingen foreslås redusert med én tredjedel, gamle skattefordeler skal fjernes og delegatene forbys betaling for rådgivningstjenester. Det er med andre ord her hodene skal rulle.

En drømmer? I Europa – eller på norsk: i EU – vil Macron injisere en god dose revolusjon. Timingen er perfekt ettersom EU-president Juncker har tatt initiativ til en lenge etterlengtet introspeksjon: Hva virker, og hva virker ikke? Hva slags samarbeid skal EUs 27 land baseres på når britene er ute? Her spenner Macron buen og får selv europaentusiaster til å rødme: Over de neste ti årene må eurolandene integreres ikke bare budsjettmessig, men på områder som skatt, sosiale goder og ikke minst innenfor energi. For å komme dit ønsker han en bred europadebatt i alle EU-land – med pan-europeiske kampanjer. Macron tror han skal kunne skape et europeisk demokratisk rom – noe som er helt nødvendig for å re-legitimere EU-samarbeidet i hvert enkelt land.

Hvilke hoder skal rulle i Macrons tilfelle? Finnes det overhodet noe i hans visjoner som kan minne om en fransk revolusjon?

Det er lov å drømme! Men du verden så godt Macron gjør det i et politisk klima hvor ytre venstre og ytre høyre roper i kor om å stenge grenser og vende tilbake til nasjonalstatenes tyranni.

Det er lett å la seg rive med av presidentkandidatens tanker, fordi han er både presis og konkret i ordbruken. Boken inneholder riktignok noen floskler, som at Frankrike skal gå fra å være ledet til å lede selv, men de dominerer ikke teksten. I stedet treffer Macron forbausende ofte blink når han beskriver samfunnet og økonomiske problemstillinger. Macron snakker for eksempel om hva roboter kan gjøre for å gjenskape vekst: De stjeler ikke, men skaper, jobber.

De gode kreftenes sjanse. Det som gjør Révolution så fascinerende, er faktisk ikke hva den sier, men rollen Macron og hans ideer kan spille for et Frankrike, et Europa og en verden dominert av opprør og forvirring. For etter Brexit og Trump, vil en seier til Marine Le Pen sørge for at Europas overstatlige og stabile samarbeid går til grunne. Går Emmanuel Macron av med seieren mot Le Pen søndag 7. mai, noe de fleste meningsmålinger gir håp om, kan de gode kreftene ta revansj og snu den nasjonalpopulistiske vinden i Europa. Måtte den bare snu helt opp i nord. I så fall er bokens tittel både velkommen og på sin plass, og ordet «revolusjon» får en helt ny mening.

---
DEL