Revolt og tankens frihet

– Ekte opprør er tankens kamp mot dogmene, sier Julia Kristeva, som nylig ble tildelt Holberg-prisen.

Ny Tid

Ny Tids arkiv av artikler, skrevet av diverse skribenter.
(Se nederst i artikkelen, evt kontakt oss for skribent).

NEW YORK: Når Julia Kristeva sier eller skriver «revolt», så mener hun noe helt spesifikt.

Og når hun sier at mulighetene for opprør blir mer og mer begrenset i den moderne verden, så er det opprør i betydningen «revolt» hun tenker på.

Når Julia Kristeva har fått en nyinnstiftet norsk ærespris for fremragende vitenskapelig arbeid innen humaniora, samfunnsvitenskap, juss og teologi og 4,5 millioner kroner med på kjøpet, kan det ha å gjøre med at hun likevel ikke gir opp et slikt opprør. At hun har stått bak over tyve bøker som har blitt merkesteiner innen flere fagdisipliner og vært banebrytende for den feministiske teoriens utvikling, kan være et symptom på det samme.

Er opprør mulig?

Kristeva regnes som en av de fremste nålevende franske intellektuelle. Hun har studert under blant andre Roland Barthes, og har stått bak klassikere som La Révolution du langage poétique fra 1974. Siden har det også blitt romaner, og de senere årene har hun gitt ut en serie biografier om kvinnelige genier. Nå er hun flydd inn fra Paris der hun vanligvis styrer Institutt for tekst- og dokumentvitskap ved Paris’ 7. universitet ved siden av sin praksis som psykoanalytiker. Hun skal stå for en av høstens virkelig store forelesninger ved universitetet New School i New York.

– Forelesningens tittel er «Is revolt possible?». I dette spørsmålet ligger det en antagelse om at opprør kanskje ikke er mulig? Hvorfor holder du denne muligheten åpen?

– Den moderne opprører er marginalisert. De er få, og de som finnes, som Attac, har liten eller ingen innvirkning på de kulturelle, politiske og økonomiske hovedstrømningene, sier Kristeva.

Det klassiske opprøret har store problemer. Derfor vil Kristeva revitalisere begrepet. I bøker som Revolt, She Said, Intimate Revolt – The Powers and Limits of Psychoanalysis og The Sense and Non-sense of Revolt fjerner hun det fra den politiske konteksten og søker å gi det et nytt innhold.

– I mine øyne finnes det en annen, stolt og viktig arv i den europeiske kulturen. Tenkningen som prosess representerer nemlig også en type opprør. Du finner det i psykoanalysens forsøk på å gjenskape pasientens livsfortellinger og du ser det i kunstneriske uttrykk. Det er dette jeg vil undersøke. Det er slik jeg vil revitalisere opprøret og svare på spørsmålet om hva slags opprør som er mulig, sier hun.

1968

Kristeva sammenligner situasjonen i dag med den som rådet rundt 1968 – året som har blitt symbol for studentprotester og demonstrasjoner i europeiske og senere amerikanske storbyer.

– Alt var annerledes da, sier hun.

– Hvordan?

– Jeg tror årsakene er mange, men globaliseringen er unektelig viktig. Den har påvirket våre kommunikasjonsmåter og den har ført til spredning av bestemte kulturelle fenomener – som konsumerismen. I en slik sosial utviklingsprosess, som også omfatter den tredje verden, er alternativene vanskelig å få øye på. Videre skyldes utviklingen en kombinasjon av de store radikale ideologienes død, kommunismens sammenbrudd og de venstreradikale bevegelsenes kollaps på den ene siden, og på den andre siden den religiøse utviklingen i en del samfunn i en postkolonial situasjon. Radikaliseringen av religionen har gjort den moderne verden sårbar for fryktens logikk. I denne situasjonen paralyseres frihetsutviklingen, frihetsforsøkene og opprøret i en særlig grad.

– Så det er en slags tofrontskamp som må kjempes på opprørets vegne? På den ene siden mot en konsumeristisk kultur som har en tendens til å annektere ethvert opprørsk kulturelement, og på den andre siden mot den religiøse fundamentalismens angrep på tale- og tankefriheten?

– Ja, kort og godt.

Ingen tvil

– På 1960-tallet fant mange dramatiske høydepunkt i den kalde krigen sted, med Cuba-krisen tidlig i tiåret og Vietnam mot slutten. Også da var det lagt begrensninger på ytringsfriheten i både øst og vest. Derfor vil jeg spørre deg. Hvordan føltes det da? Var det overhode noen tvil om at opprøret var mulig i 1968?

– Nei, da var det ingen tvil. Min generasjon hadde sitt politiske utgangspunkt i en tid da en rekke grunnlegende friheter var mangelvare for store grupper – kvinner, homofile og så videre. Vi vokste opp i en tid da moderne kosmopolitiske idealer og overskridelse av nasjonale begrensninger ikke hadde fått gjennomslag i kulturen. I dag har mange en tendens til å nedvurdere betydningen av opprøret i 1968. Det er jeg sterkt imot. 1968 var viktig. I Frankrike muliggjorde vi en sosialistisk regjering noe senere. Vi muliggjorde kvinnefrigjøringen og anerkjennelsen av minoriteter i Frankrike etter krigen i Algerie. Dette hadde ikke latt seg gjøre uten først å ha knust det franske samfunnets gamle kulturelle hierarkier.

– I den norske intellektuelle diskursen hevdes det fra noen hold at slike kamper i dag er vunnet og opprøret slik du har beskrevet det lett vil fungere som smøreolje i den nyliberalistiske ideologimaskineriet. Den slovenske filosofen Slavoj Zizek har ytret noe av det samme på en europeisk scene. Hva er din mening om en slik påstand?

– Den er jeg grunnleggende uenig i. For det første mener jeg at kvinnefrigjøringen ikke er over. For det andre mener jeg at det stadig er konservative tilbakeslag som må bekjempes. Angrep på abortrettigheter og økonomisk og politisk likhet skjer for eksempel hele tiden. Kombinasjonen av fundamentalistisk protestantisme og konsumerisme, som er så utbredt her i USA, er et annet eksempel på at kampen ikke er vunnet.

Revolt eller revolusjon

– Kan du si noe om ditt syn på forholdet mellom begrepene «revolt» og «revolusjon»?

– Ordene kommer opprinnelig fra sanskrit og roten i begge, «volt», betyr å snurre eller å snu – gjerne i betydningen «å gå tilbake til fortiden». Det er en type kulturell hukommelse som gir grunnlag for å gjenskape visjoner for samtiden og fremtiden. Ordet ble først brukt i moderne tid om planetenes gang rundt solen. «Volvo» kommer fra den samme kilden. Fordi hjulene går rundt. Det er ordenes egentlige betydning. Begrepet revolusjon, slik det vanligvis blir brukt, innebærer imidlertid et svik mot denne betydningen. Revolusjonen har blitt en perversjon der det handler om å erstatte et sett lover med et annet som gjerne er like statisk. Dersom man undersøker konkrete historiske eksempler vil man raskt se at revolusjonens nye lover gjerne er annerledes i begynnelsen, men raskt blir dogmer fordi de ikke refortolker sin egen posisjon og rolle. Det var dette som skjedde med kommunismen, og det var dette som skjedde med den franske revolusjonen da den degenererte til terror.

Spesialiseringsfella

-Hva er forutsetningene for et opprør som ungår dette, da?

– Vi må invitere folk til å tenke, og det er særlig på universitetene og blant intellektuelle slik tenkning og refleksjon kan finne sted. Dersom vi på universitetene, i skrivingen, i psykoanalysen, i jussen og i teologien utvikler sofistikert viten som vi klarer å dele med et bredere publikum, da kan vi få det til. Vi må på en og samme tid holde fast ved universitetenes autonomi og intervenere som intellektuelle i mediene.

– I Norge har vi i løpet av de siste årene gjennomført en universitetsreform som berører det du trekker frem nå. Kritikerne frykter at universitetenes autonomi skal gå tapt når kravene til at all kunnskap skal være teknisk, byråkratisk eller økonomisk nyttig brer om seg. En annen tendens i akademia er fagspesialisering. Selv om tverrfaglighet er et honnørord, er det langt mellom de brede og overordnede perspektivene. Hva er din kommentar til denne utviklingen?

– Jeg fikk Holbergprisen fordi jeg beveger meg mellom fagdisiplinene. Jeg skal likevel si noe paradoksalt: Vi trenger spesialisering i vitenskapene – være seg de naturvitenskapelige, de samfunnsmessige eller de humanistiske. Det er første steg. Men det neste steget er like viktig. Grensene mellom fagdisipliner og fagområder må åpnes og studentene må oppfordres til å arbeide i skjæringspunktene. Ved mitt universitet i Paris har vi etablert et «Institute for Contemporary Thought» som består av fire sentre med spesialister i så forskjellige disipliner som litteraturvitenskap, juss, biologi og vitenskapsfilosofi. Det er veien å gå.

– Jeg har et inntrykk av at det er blitt færre broer mellom de akademiske debattene og de brede debattene i massemediene. Og jeg frykter at det blir stadig vanskeligere å overskride kløften mellom disse ulike diskursene. Hva er din kommentar til det?

– Du har rett. Det er ikke lett. Men det trenger heller ikke være nyttig eller meningsfullt å overføre alle de debattene vi har på «Institute for Contemporary Thought» til tv-skjermene. Det vi kan og bør gjøre er heller å la kunnskapen være tilgjengelig for den offentlige sfæren når den trengs – når samfunnet blir stilt overfor nye intellektuelt krevende oppgaver. Jeg tror ikke vi trenger den gamle engasjerte intellektuelle lenger – av Sartres type foreksempel – som føler at de må ha noe å si på absolutt alle områder. Jeg tror vi som intellektuelle sitter med begrenset kunnskap, men jeg tror også at den kan være svært verdifull i bestemte situasjoner.

Europa

– Du skriver et sted at denne betydningen av begrepet «revolt» har noe europeisk ved seg. Kan du utdype det?

– Revolt som undersøkelse, selvkritikk og kritikk er et mer europeisk fenomen enn et amerikansk, ja. Selv om – og la meg understreke det – begge varianter finnes på begge sider av Atlanteren. I dag tror jeg USA er preget av dogmene, selv om du har unntak på universitetene, i kreative miljøer, i kvinneorganisasjoner og så videre.

– Hva tror du, i denne konteksten, om den europeiske integrasjonsprosessen og østutvidelsen i EU? Du er selv fra Bulgaria og har kanskje gjort deg opp noen tanker om dette?

– Jeg synes ideen om en felles europeisk identitet er en vakker utopi, som vi dessverre er langt unna å realisere i dag. EU er en svært heterogen organisme og utfordringene er mange, men jeg tror terningene er kastet nå – vi gå i den retning selv om det er vanskelig. Jeg er ikke av dem som liker fokuset på de økte forskjellene mellom «det gamle Europa», «det nye Europa» og USA. Jeg tror at forskjeller og konflikter eksisterer, men jeg finner trøst i det faktum at vi beviselig ikke bare kan leve sammen, men også tenke sammen, sier Kristeva.

Hun mener deler av «det nye Europa» har problemer med å forstå «det gamle Europa».

– Bulgaria er preget av den ortodokse kristendommen, slik også serbere, russere, rumenere og grekere er det. Disse landene føler at de blir undervurdert av de protestantiske og katolske landene lenger nord og i vest. Religiøse oppfatninger er svært viktige for selvforståelsen til disse folkene, og de tror de blir uglesett av det gamle protestantiske og katolske Europa, forklarer hun.

– Ok. Hva med Tyrkia, da? De kan også stå på trappene til EU, men hvordan passer de inn i det europeiske?

– Jeg er ikke så sikker på at Tyrkia representerer en del av den europeiske kulturelle fellesarven. Ikke så mye på grunn av religionen som på grunn av menneskerettighetsspørsmål og kvinnenes situasjon. Men også sekulariseringen som ble innført på 1920- og 30-tallet er under sterkt press. Jeg tror det er for tidlig å si om Tyrkia hører hjemme i Europa. Vi får vente og se.

Religionens tilbakekomst

– I mine øyne ser det ut som om religionen er på vei tilbake som en viktig politisk og kulturformende kraft i de vestlige samfunnene – på begge sider av Atlanteren. Er du enig?

– Ja, religionen er på fremmarsj. For meg representerer det et tilbakeskritt. Det er et svik mot friheten i den forstand jeg har omtalt den. Jeg tror vi opplever det Hannah Arendt kaller «a dark time of humanity». På den andre siden og for igjen å påpeke en sammenheng mellom Ludvig Holberg og meg: Begge er imot fanatisme og i stand til å le av det. Gjennom de humanistiske vitenskapene, gjennom psykoanalyse, gjennom litteratur og gjennom kritisk teologisk virksomhet, har vi mulighet til å analysere og undersøke religionen som fenomen – og ikke ta den som noe gitt. Ikke å benekte den, slik kommunismen gjorde, men ved å vise de som tror hva fordelene og ulempene ved religionen er. Jeg tror det er den eneste måten: Ikke forfølging, ikke benektelse og ikke stilltiende samtykke. Det er derfor jeg er oppriktig glad for opprettelsen av prisen – ikke bare fordi den ble gitt til meg – men fordi den uttrykker et håp i humanvitenskapene om en vei forbi dogmene. Man må ikke blande religion som sådan med religionen i dens ekstreme innpakning, men det vi ser i dag er faktisk den ekstreme varianten, ikke bare i den islamske kulturen, men i også den amerikanske kulturen i en særlig tydelig grad. Og denne kulturelle holdningen og bevegelsen er langt på vei symetrisk med den islamistiske. Den er lik i struktur, om ikke i innhold. Og vi må kjempe mot begge, avslutter Kristeva.

---
DEL

Legg igjen et svar